Turistbetraktninger fra Setesdal på 1800-tallet

Sølvi Kaastrup, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 16. september 1989

Setesdal som turistområde er ikke av ny dato. Allerede tidlig på 1800-tallet fins det skildringer av dalen sett med turistøyne. Turistene på den tiden var ofte utlendinger, og særlig britiske turister har i sine reiseberetninger fra Norge malende skildringer fra Setesdal.

En av de første kjente beskrivelsene som utkom, ble utgitt i Edinburgh så tidlig som i 1829, under pseudonymet Derwent Conway. Titelen er «A Personal Narrative of a Journey through Norway, Part of Sweden, and the Islands and States of Denmark». Boken kom senere i flere utgaver under forfatterens riktige navn, Henry David Inglis.

Ifølge hans egen beretning dro han fra Kristiansand til Bykle og over østheiene til Telemark, og det er ikke småtterier alt det han opplevde på denne turen. Reisen har vært omtalt og gjengitt i både Den norske Turistforenings årbøker (1906 og 1907) og i Kristiansand og oplands turistforenings årbok (1935). Her tviler man ikke på forfatterens beretning, men påpeker at der er ting som er uforståelige. Dette gjelder bl.a. hans beskrivelse av en mektig borgruin i Bykleheiene, som var turens store sensasjon: «Da jeg nærmede mig bygningen, saa jeg, det var en ruin, og med vanskelighed klatrede jeg op den næsten lodrette styrtning, over hvilken den ragede truende frem. En mur, endnu vel bevaret, omgav et firkantet gaardsrum, flankert af fire kvadratiske taarne, og bortenfor denne bygningsdel viste ruinene af andre mure bygningens videre udstrækning ...» Ingen har noensinne truffet på denne borgen, og i 1953 skrev Otto Engelschiøn en artikkel om Inglis’ reiser i Norge, som han betegner som «en litterær, folkloristisk og topografisk mystifikasjon». Riktignok mener han at forfatterens skildring fra Kristiansand til sydenden av Byglandsfjorden er pålitelig, med troverdige skildringer av natur og folk. Men turen videre tror han er ren diktning. Dette bekreftes også av utsagnet i Byglands soge (1939) under kapitlet om Samferdsla. Her blir Inglis ferd kommentert slik: «Det er uråd å skyna korleis Mr. Inglis kom seg fram yver Fonekleivi, Kløvi, Staven og Stavsurdi. Anten måtte vegen vera betre der enn me no veit um, eller også måtte han ha fergt iminsto karjolen fram um desse stadene ...» Boken er imidlertid underholdende lesning.

En annen brite som reiste mye i Norge var Mordaunt Roger Barnard. Han var prest ved det britiske konsulat i Kristiania, og skrev artikler i tidsskrifter og aviser om sine ferder rundt i landet. I 1871 utga han boken «Sketches of Life, Scenery and Sport in Norway», hvorav kapitel 13 heter «Sketches from Sætersdal». Forfatteren sier her: Setesdal er visselig en av de mest isolerte og avsidesliggende daler i Norge. Turistflokkene strømmer fra Kristiania ut over fjell og dal, og reiser gjennom det vidt berømte Telemark, men det er neppe en som våger seg over fjellene til Setesdal. For den engelske turist er det terra incognita, og sikkert like lite kjent er det blant nordmennene selv. Attraksjonene dalen byr på er få, dersom ikke lysten til å oppdage ukjent territorium oppveier andre mangler. – Men Barnard har altså lysten, og har utforsket dalen og gjort sine iakttagelser, som vi skal se litt på.

Når man kommer fra Telemark gjennom Bykle til Valle prestegjeld, finner man en bred og velholdt vei gjennom hele dalen ned til Kristiansand. Landskapet er vakkert og vilt. Gamle setesdøler har fortalt ham at tidligere var der bare en ridesti, så da var det tungvint å frakte varer fra byen, men nå får de all slags luksus og overflod, såsom kaffe og brennevin, lettvint fraktet oppover dalen.

Setesdølene har en flott legemsbygning. De er store og bredvokste med middelalderske ansiktstrekk. Bonden har snauklippet hår som ligner grisebust, men i pannen tillater han det å gro i en grisehale, som han med stolthet fletter og snurrer bak øret. Hans motstand mot soldattjeneste er derfor grunnet i frykten for de militære brutale sakser som vil klippe av denne prakten. Forskjellen på setesdølen og indianeren er at den ene har fletten foran, den andre bak.

Mannsdrakten har en bukse som bonden drukner fullstendig i, men samtidig ser det ut som om han er hengt opp i sin jakke. Forfatteren siterer ordspråket «den som henges skal, kan ei drukne» for han synes snittet er ekstremt, uten å være det minste smakfullt. Disse vandrende bukser, med lange dinglende ermer, kortklippet hode med et øre stikkende ut som et håndtak på hver side er ikke menneskelige, men ser bjørneaktig ut: Ordet «buksebjørn» synes han derfor bare kan forstås når man har sett en Setesdalsbonde. (Det spørs om en Setesdalsbonde ville hatt mere godt å si om en engelsk prestedrakt!)

Kvinnedrakten får mere fordelaktig omtale. Han roser setesdalskvinnene for å holde fast på gamle skikker, istedenfor som deres medsøstre i Europa som kler seg etter nye moter. Drakten, som han tror stammer fra arilds tid, er både karakteristisk og praktisk. Det korte, krinolinelignende skjørtet med plisserte folder, det røde silketørklet og glitrende sølv på snehvit lin, og spesielt ullsjalet med brede røde striper innvevd med gult på hvit bunn, er malerisk og inntagende.

Om rensligheten i dalen har han dette å si:

Setesdølene har en inngrodd redsel for vann, og vasker seg bare hver jul. På stuegulvet, som ikke har hatt noen renselsesprosess siden det ble lagt, løper grisene fornøyd omkring. Hønene sitter på hyllene, mellom melkespann og oster, mens hanen spankulerer majestetisk omkring oppe på sengehimmelen. I det samme rom, som tjener som melkebod, sover setesdølen med sin familie og sine tjenestefolk, mellom griser og geiter og andre mindre og meget livligere dyr. – Han filosoferer litt over hvordan dette kan stemme med synet av de vakre draktene med hvitt lin som han har sett en kirkesøndag, men forklarer det med at drakten blir lagt til side med en gang gudstjenesten er over.

I virkeligheten var antagelig rensligheten i Setesdal hverken verre eller bedre enn i andre norske daler, selv om Barnard et sted har sett noe som ligner det han skildrer her. Det krydrer jo unektelig beretningen hans, og selvsagt levde norske bønder under helt andre forhold enn engelske prester, men troverdigheten er det vel så som så med.

Dette bekreftes forsåvidt av franskmannen Paul B. du Chaillu, som i 1888 skrev om en Norgesreise med besøk i Setesdal. Reisen foretas delvis med dampbåter på Kile- og Byglandsfjorden, hvor man finner behagelige innkvarteringsmuligheter rundt om. Også han hadde hørt at setesdøler skulle være lite renslige, men selv fant han dem ikke verre enn i andre fjelldistrikt. Ellers konstaterer han at folket i Setesdal er de største og sterkeste i Norge, ja han tror i hele Skandinavia. Drakten har også på ham gjort sterkt inntrykk, særlig kvinnedrakten: «Kvinnene har den korteste drakt i Norge. Dette kostymet viser med stor fordel deres velskapte lemmer, som de er veldig stolte av. Tilskueren må ikke være for snerpete når de bøyer seg for å koke eller drive med andre sysler, for han ser ofte langt over strømpebåndene ...»

Utallige beretninger er i årenes løp kommet om Setesdal og dens innbyggere, og mange er de som er blitt fascinert av denne dalen. Da Yngvar Nielsens «Reisehaandbog over Norge» kom i 7. utg. i 1893, virker det som om det foregår et velorganisert turistliv der. Man finner angivelse av veilengder, skysstasjoner og overnattingssteder, og kan planlegge sine ekspedisjoner deretter. Forfatteren kommer også med gode råd om hvordan man kan gjøre turen enklere, som f.eks. dette: «Naar man kommer op til Hartevannet, hvor der er en forladt støl, ser man over til Hovden paa den anden side af vandet. Her bør man gjøre op baal og skrige over efter baad, hvorved man sparer en lang og trættende march rundt vandet».

Det er unektelig noe enklere å komme til Hovden i dag, men tro om ikke 1890-årenes turister hadde vel så mye utbytte av turen dit?

Referanser til KUBENs samlinger
Boksamlingen:
Inglis, H.D.: A Personal Narrative of a Journey through Norway, part of Sweden, and the Islands and States of Denmark. Edinburgh 1829. (Ref.)
Barnard, M.R.: Sketches of Life, Scenery and Sport in Norway. London 1871. (Ref.)
Du Chaillu, Paul: Dagar og netter i nord: ein franskmanns vandreliv i Noreg i 1870-åra. Oslo 1964. (Ref.)