Verdensberømt billedhuggers nyeste arbeider til Arendal

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 20. mai 1989

Verdensberømt billedhuggers nyeste arbeider er anskaffet til Arendals kirke!

Slik ville en moderne avis ha kunngjort den store nyhet våren 1836, da Arendals kirke nummer to sto ferdig innredet.

Arkitekt for kirken var stadskonduktør Christian H. Grosch i Christiania. Byggearbeidet var begynt i 1834, arbeidet med kirken tok altså to år. Den nye kirken som avløste den svært forfalne gamle fra 1670, var oppført av utmurt bindingsverk med liggende kledning utvendig. Den hadde åttekantet grunnplan på samme måte som slottsarkitekt Linstows Flekkefjord kirke fra 1820-årene.

Grosch hadde i 1833 overlevert Fredrikshalds nye kirke, og til alterpryd hadde kong Carl Johan der skjenket en stor gipskopi av billedhugger Bystrøms Kristusfigur i Linkøpings domkirke. Empirestilen som Grosch dengang benyttet, krevde klassisk inspirert skulpturutsmykning i det tempelaktige kirkeinteriør fremfor malerier.

Også i Arendals kirke kom det skulpturer. Men hvilke! Det er her det sensasjonelle ligger.

I 1819 hadde den verdensberømte danske billedhugger Bertel Thorvaldsen i Roma fått bestilling på en kolossalfigur av Kristus samt av 12 apostler til Christiansborgs slottskapell.

Kristusfiguren som er 10 1/2 fot høy, sto ferdig i gips i Roma i november 1821. Et gipseksemplar ankom 1828 til København og ble oppstilt foreløpig i domkirken «Vor Frue». Et annet gipseksemplar ble sendt til marmorbruddet i Carrara for der å hogges i marmor. Figuren vakte voldsom interesse i hele Europa og ble beskrevet og avbildet gang på gang i aviser, tidsskrifter og kunstbøker i årene 1822–1830.

Kunstneren hadde slitt med oppgaven: Den endelige utformingen var den sjette, etter fem forkastede forsøk. Om dette fortaltes følgende anekdote:

Fullt festkledd til å gå i et middagsselskap, ventet Thorvaldsen i sitt atelier på en venn som han skulle gå sammen med. Ved vennens ankomst falt samtalen på Kristus-skissen som sto modellert i leire, med begge armene løftet. Noe som ble sagt, førte til at kunstneren plutselig bøyde armenes stilling nedad. Da han så forandringen utbrøt han: «Nu har jeg det! Således skal det være».

Til København kom den ferdige marmor-Kristus først i 1838.

Så skjedde altså det fra norsk synspunkt fantastiske, at kirken i den lille norske sjøfartsbyen Arendal fikk sin gipsutgave før originalen var kommet på plass i København.

Den andre skulpturen er «Knelende dåpsengel». Denne figur ble modellert av Thorvaldsen i 1827, etter at han først hadde laget en stående dåpsengel som han solgte til en engelsk lord da han bestemte seg for å lage en som kneler.

Begge figurene sto på plass i Arendals nye kirke i april 1836. At de var «rykende ferske» fremgår av signaturen «G. Borup/Thorvaldsen fecit, Jan. 1836». Borup er åpenbart gipsmakeren som hadde avstøpningsansvaret.

Denne kunstbegivenheten i Arendal i 1836 svarer til om man i dag f.eks. bestilte et verk av Jackson Pollock til Arendal Kulturhus’ vestibyle.

Grosch hadde fått sin arkitektutdannelse ved Københavns Kunstakademi under professor C. F. Hansen, og hadde vært ansatt ved Hansens private tegnestue. Hansen var arkitekt både for Christiansborg Slot, slottskapellet, og Vor Frue kirke, og Grosch kan meget vel ha skaffet Thorvaldsen-figurene til Arendal kirke via sine forbindelser i København. Men vi må også huske at det var tallrike bånd direkte mellom Arendals borgerskap og ledende kretser i vår gamle hovedstad lenge etter adskillelsen i 1814.

Den nye åttekantkirken var med sine 555 sitteplasser allerede i 1850-årene blitt altfor liten for Arendal. I 1888 sto den nye Trefoldighetskirken i gotisk stil ferdig. Den velsignende Kristus og den knelende dåpsengel ble overlatt til Froland kirke som i 1887 var blitt modernisert. Der sto de til 1959 da Frolands gamle altertavle fra 1735 kom tilbake på plass. Fra 1961 har Thorvaldsen-figurene vært oppbevart i Aust-Agder-Museet, men her kommer de langt fra til sin rett.

Vårt forslag om å overføre dem til Nedenesengene Kapell synes å ha vakt interesse. Denne kirkebygningen er jo, som de fleste vet, Grimstads første kirke, reist 1846 etter tegninger av den nokså ukjente norske arkitekt Wilhelm Hanstein i en Schinkel-preget senklassisisme, som er typisk for 1830- og 40-årene. I denne langkirken vil Thorvaldsens Velsignende Kristus og Knelende Dåpsengel fra 1836 passe glimrende inn i interiørets dempet grågrønne toner med sine mildt gråhvite, klassiske gevanter.

Skal disse to skulpturer etter en temmelig omtumlet tilværelse endelig – etter 150 år – finne et blivende sted på Nedenesengene?

Det ville bli en lykkelig slutt på eventyret, som begynte i Bertel Thorvaldsens atelier i Roma i 1819.