Dateringsproblem i Fjære kirkes bygningshistorie

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 23. juni 1990

Fjære Historielag har i disse dager utgitt «FJÆRE – som engang var», under redaksjon av K. Th. Frogner. Boken er et kompendium med opptrykte artikler av forskjellige forfattere hentet fra forskjellige skrifter, til belysning av Fjæres oldtid, middelalder, og de første par århundrer etter 1500. 

Arkitekt Holger Sinding-Larsen (1869–1938) etterlot seg en artikkel om Fjære kirkes bygningshistorie som Fjære Historielag første gang lot trykke i 1940, og nå er gjenopptrykt i den nye boken. Arkitekten foretok grundige undersøkelser av kirken og påviste at den opprinnelig har bestått bare av skipet. Kor og apsis mente han var tilbygd samtidig på et senere tidspunkt, rundt 1250. 

Sinding-Larsen interesserte seg sterkt for sydportalen i skipet, kirkens opprinnelige hovedinngang – vestdøren er laget tidlig i 1700-tallet. Sydportalens romantiske bue krones av en sluttsten som ender i et mannshode. Hodet er utført som fri skulptur, til tross for at det jo er innsatt i det plane vegglivet. Sinding-Larsen slutter av dette at hodet ikke fra først av har stått her, men må ha hatt en annen bruk og plassering. – Muligens som en frittstående, hel statue av kleberstein. Han mener den kan ha vært brukt som gudebilde i det hedenske hov, som kan ha stått der kirken senere ble bygd. 

Han antyder kirkens byggeår å være rundt år 1000–1050, altså i kristen misjonstid i Norge.

Men spørsmålet er om kirken virkelig er så gammel som dette.

I den samme sydportalen som «gudebildet» står innmurt i øverst, er det nederst på venstre side også innmurt en kristen gravstein med kors, utført i regulær romansk stil. At gravsteinen er eldre enn portalen, ser vi også av det faktum at den på siden er helt omhugget for å passe inn i portalens skjema, og er blitt utstyrt med et søyleskaft og en basis, begge deler i vanlig, romansk stil.

Den romanske sydportal inneholder med andre ord to forskjellige ledd – hodet og gravsteinen – som begge er sekundært plassert her, men som heller ikke er satt inn etter at portalen ble laget. Gravsteinens klart kristne karakter viser at det har gått «rum tid» fra kristendommens innføring i Fjære, til den nåværende kirkes byggeår.

Vi antar i dag at enhver romansk steinkirke i Norge – i alle fall på bygdene – må ha hatt en forgjenger av tre, altså en stavkirke. Stavkirkene var misjonstidens typiske kirkebygg i hele Norden og Nord-Europa. Rester av fundamenter etter stavkirker finner man nå ofte under kirkegulvet i steinkirker fra middelalderen.

Dermed faller Sinding-Larsens hypotese om at den friskulptur av kleberstein hvorav hodet nå står i portalbuen, opprinnelig har vært et hedensk gudebilde i Fjærehovet, til en viss grad sammen.

Vi har vondt for å tenke oss gudebilder av stein, altså billedhuggerarbeid, i hovet, selv om det ikke kan utelukkes.

Adam av Bremen beretter om det store gudehov i Uppsala at der sto fruktbarhetsguden Frøy – fremstilt med høy potens – men figuren må ha vært av tre, kanskje belagt med edle metaller eller malt i sterke farger.

Steinhuggerkunsten kom til Norden syd- og vestfra med den katolske kirke.

På den annen side er det ikke noe usannsynlig i at man i tidlig kristen tid kunne fremstille figurer med et blandet hedensk-kristent betydningsinnhold ved kirkenes utsmykning. Ved Tromøy kirkes sydportal står to innmurte mannshoder. Det ene må representere Frøy – gesten med hånden som stryker bukkeskjegget tyder på dette.

Han overtar rollen som et «uhyre» som vokter kirkeinngangen, altså et slags skremmebilde omtrent som drakene på kirkenes gavlmøner. Uhyrer forekommer også på romanske kirker, alltid da med funksjonen å skremme vekk «onde ånder» og djevelskap. Vi må huske at i mange hundreår etter slaget på Stiklestad var hedenske og kristne idéer vevet i hverandre på en måte vi i dag har vondt for å forestille oss.

Steinfiguren over portalen i Fjære holder fortsatt på sin hemmelighet! 

Referanser til KUBENs samlinger
Boksamlingen: Kjetil Thorbjørn Frogner (red.): Fjære som engang var. Fjære historielag 1990. (Ref.)