Fra plantestengel til geometri

Ruth Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 26. mai 1990 

«Da tok mor en mønstret, linhvit duk og dekket bordet, la de tynne, lette brød, fine og hvite av hvete, på duken». Dette er første gang et dekket bord er nevnt i den norrøne litteratur. Det står i kvadet fra 900-årene om Rig (Heimdal), som besøkte trellens, bondens og jarlens hjem og ble stamfar til trellestanden, bondestanden og jarlene.

Men lindyrking er eldre enn vikingtid, alt i steinalderen var lin kjent i Europa. Det er en eldgammel orientalsk plante som ikke kjennes som vill plante. I Norden er spor av lin, linfrø i leirtøy og forkullede frø, først funnet i jernalderen.

I Osebergskipet var det lin, og dyrkingen bredte seg utover i middelalderen.

Hvor langt tilbake vi har hatt lindyrking i Aust-Agder, er ikke godt å si. Men at det har vært vanlig med linåker på gårdene i 1700- og 1800-årene, er sikkert.

Aust-Agder-Museets samling av redskaper brukt ved tilberedning av lin er kommet inn som gaver og kjøp, men aldri systematisk samlet inn. Likevel viser de god spredning, med alle kommuner representert, bortsett fra Birkenes og Setesdal. Men det betyr ikke at lindyrking har vært ukjent der.

Særlig har museet mange linhekler, en trefjel med lange jernpigger på midten, til å sortere den grove stryen fra de lange linfibrene, som skulle spinnes til fint garn. Den eldste hekle er fra Hauland i Fjære, med eierbokstaver IIS ATD Anno 1690. Ettersom den har både manns- og kvinnenavn, kan det ha vært en bryllupsgave. Arbeidet med linen var ellers mest kvinnearbeid, men hjelp til de tyngste takene fikk de vel.

Linhekler er bevart fra Finsland på Vegårshei, Simonstad i Åmli, Holte i Gjerstad, Arnevik på Flosta, Løddesøl i Øyestad og Lofthus i Lillesand, for å nevne noen. Moland er særlig godt representert, takket være lærer Ivar Weierholts samlevirksomhet. De fleste linredskapene er fra slutten av 1700-årene og første del av 1800-årene. I slutten av århundret ebber lindyrkingen ut, samtidig som butikkene begynner å selge fabrikkvarer.

I 1920- og 1930-årene fikk lindyrkingen en renessanse gjennom husflidsbevegelsen. Også under krigen 1940–45 ble det dyrket lin på enkelte gårder, på samme måte som bekkekvernene igjen ble tatt i bruk, som ledd i selvberging.

Minner om lindyrking har vi i enkelte navn sammensatt med lin eller den danske formen hør, for eks. Hørdalen i Moland. Navn som minner om bleking av linen finnes kanskje også. Bleking var en viktig del av arbeidet, de ferdigvevde lengder ble bleket om våren på marken, eller om vinteren på snøen.

De hjemmevevde hvite dukene ble vevd i dreielsteknikk med geometriske mønstre, mens damaskduker med figurelle blomstermønstre som regel er hjemførte eller utenlandsk arbeid, kjøpt i butikk. Dreielsteknikken gir en fin veksling i overflaten mellom blanke og matte partier. Den krever mange skaft og trøer, og teknikken ble ikke rikt utviklet før flatvevstolen kom i alminnelig bruk, – i hjemmene på Sørlandet først for alvor i 1700-årene.

Hjemmevevde duker er sydd sammen på langs av to lengder, med midtsøm sydd med ørsmå sting. Til slutt ble eierbokstavene brodert i det ene hjørne, og et tall, hvis det var flere duker av samme slaget.

Duken vi viser mønstret til, er vevd av lin som er dyrket og spunnet og vevd av Kirsten Ommundsdatter Karterød i Moland omkring 1865–70. Hun skal ha gått på vevekurs hos to svenske damer, som samtidig lærte fra seg kunsten å lage smykker av hår. Den eldste duken museet viser på sin sommerutstilling, er vevd av Anne Jensdatter Guldsmedengen som giftet seg med skipsbyggmester Jens Riiber på Pusnes. Det er et praktfullt stykke arbeid.

Like fine er dukene vevd på Vågsnes, på Voie, på Skjerkholt og i Arendal.

En hvit hjemmevevd duk av hjemmedyrket lin representerer mange hundre timers arbeid, fra linåkeren ble sådd, linen høstet, bearbeidet, spunnet, vevd, bleket, sydd og rullet, til den lå skinnende på festbordet. Kvinner har aldri regnet på timene. Resultatet var lønn nok for strevet, og ble satt pris på, – den dag i dag en like stor skatt som en velsmidd kniv.