Hunger etter livsens brød

Gunnar Molden, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 13. januar 1990

Arendal Metodistmenighet, som ble dannet 31. mai [1868], var den første dissentermenigheten som virkelig fikk fotfeste i Arendalsdistriktet. Både mormonerne og baptistene hadde vært tidligere ute, men disse menighetene hadde store startvanskeligheter og fikk i utgangspunktet liten oppslutning i befolkningen.

Året 1873 var en viktig milepæl for metodistene. Da utga Arendalskapellanen A. Schanke (som senere ble sogneprest i Øyestad) skriftet «Nogle ord om Methodismen til Oplysning og Veiledning for evangelisk-lutherske Medkristne». Samme år var Arendal vertskap for en distriktskonferanse, hvor de fleste metodistmenighetene i landet var representert.

Disse to begivenhetene forteller hver på sin måte om den posisjonen menigheten allerede hadde rukket å få i lokalsamfunnet.

Kamp om sjelene

I tida forut hadde det foregått en ganske hard kamp om sjelene. Statskirketilhengerne brukte store ressurser på å prøve å stoppe det skredet av utmeldelser som ble utløst med opprettelsen av baptistmenigheten i 1867, og som fortsatte med større styrke da metodistene opprettet sin menighet.

Særlig var presset mot dissenterne stort i den tida sjømannspresten Lars Oftedal virket som indremisjonsemissær i distriktet (1869–70). I en avisartikkel om Oftedals virksomhet heter det at «ikke Faa der vare stærkt påvirkede af Sekterere, fik øinene op for deres Vildfarelser, og Enkelte der allerede vare udtrådte af Kirken, have senere ladet sig optage igjen.» 

Men metodistene var kommet for å bli. Byggingen av kirka (som den dag i dag er i bruk) representerte et viktig skritt framover. Den sto ferdig høsten 1871 og hadde plass til 4–500 mennesker. Allerede i jula samme år rapporteres det at kirka var så full at det ikke var plass til alle som gjerne ville inn. Det betyr at også en god del mennesker som fortsatt var statskirkemedlemmer søkte til metodistenes gudstjenester. 

«Hvad er sandhed?»

Og det var nettopp dette forholdet som var utgangspunkt for Schankes skrift. Som kapellan i Arendal hadde han som en av sine oppgaver å ta seg av bekjempelsen av «sektvesenet». Han forteller i forordet at han allerede for fire år siden (dvs. i tida rundt menighetsdannelsen) hadde holdt fem samtalemøter om forskjellen mellom lutheranernes lære og metodismen. Siden folk tydeligvis hadde glemt hva han innprentet dem den gangen, følte han seg kallet til å gjenta sine argumenter for at statskirkemedlemmer burde holde seg unna metodistkirka. 

Skriftet var en teologisk gjennomgang av metodistenes viktigste læresetninger og en kan lure på om folk flest var istand til å følge med i argumentasjonen. Sikkert er det at dagens lesere vil ha problemer, og jeg skal ikke gå nærmere inn på innholdet her. 

Metodistenes hovedorgan, «Evangelisk Kirketidende», kalte Schankes bok for «en liden ildesindet Traktat» og påsto at den bare hadde tjent «til at befæste de kristelige Venner i Troen og fordybe dem i Sandheden». Utfordringen ble allikevel tatt såpass alvorlig at metodistene raskt var ute med et motskrift under tittelen «Hvad er Sandhed?». 

Internasjonal organisasjon

På bakgrunn av alle stridighetene må det ha vært en stor tilfredsstillelse for menigheten å kunne ønske velkommen til distriktskonferansen i august 1873. Nå kunne Arendalsfolket få se at man hadde en landsomfattende – ja internasjonal – organisasjon i ryggen. Samtidig kunne man vise sine med-metodister hva man hadde klart å få i stand i løpet av de fem årene menigheten hadde eksistert. 

I 1873 hadde Arendal Metodistkirke allerede rukket å bli den tredje største menigheten i landet, med 182 medlemmer «i fuld Forening» og 54 på prøve. Bare Kristiania og Halden hadde større menigheter. Totalt var det 1430 metodistmedlemmer i Norge på dette tidspunktet. Det vil si at en god del av dem (12,73 %) befant seg i Arendalsdistriktet. En annen ting som menigheten var stolt av, var at den hadde blitt til etter et møysommelig arbeid fra folk i lokalsamfunnet (det hadde begynt med tømmermann Ole Andersen fra Håvet), og ikke etter initiativ fra utsendte predikanter. 

Deltakerne på konferansen ankom Arendal med dampskipet «Laurvig» 12. august på ettermiddagen. Menigheten var nettopp gått til anskaffelse av en egen prestegård og her ble de tilreisende innlosjert. (Dette er sannsynligvis den gamle allmueskolebygningen i Blødekjær. I 1874 fikk ihvertfall menigheten skjøte på dette huset, og det var her prestene bodde i tida etterpå.) 

Allerede kl. 8 samme kveld ble den første oppbyggelsen i kirka holdt, og nå gikk det slag i slag med gudstjenester og forhandlingsmøter ei hel uke til ende. 

Botstårene trillet

Hver morgen kl. 6 ble det holdt bønnemøte og hver kveld var det oppbyggelse i kirka. Disse møtene var åpne for allmenheten, og om kveldene var lokalet stadig fylt til randen. Det fortelles at «der var i almindelighed baade under Prædikenerne og sidenefter en ikke liden Rørelse i Forsamlingen». Datidas metodister var ikke redde for å vise følelser! I en oppsummering av hele konferansen sies det at «Bodstaarene trillede ned ad manges Kinder». 

Kirka var for anledningen pyntet med grønt, og på galleriet hang det norske og det amerikanske (!) flagget. Den siste opplysningen krever en nærmere forklaring. 

Mange vil kjenne til at han som regnes som stifteren av metodistkirka i Norge, O. P. Petersen, var kommet i kontakt med metodismen i USA. Og menigheten i Arendal ble dannet på initiativ fra sjøfolk som var blitt omvendt på havna i New York. Det som er mindre kjent er at den norske metodistkirka i begynnelsen faktisk var en underavdeling av den amerikanske. På grunn av dette forholdet ble de første metodistprestene kalt «misjonærer», noe som ga motstanderne anledning til å spørre om man mente Norge var et hedningeland. 

Konferansen varte til 21. august. Innad blant metodistene var sannsynligvis høydepunktet søndag ettermiddag da de fremste norske pastorene med den danske superintendenten Schou i spissen i fellesskap sto for utdeling av nadverden. Det er lett å forestille seg at denne seremonien må ha virket sterkt på de lokale metodistene, særlig de som hadde vært med fra starten, og som hadde gjennomlevd den vanskelige tida før menigheten ble akseptert i Arendalssamfunnet. Senere på dagen var det oppbyggelsesmøte ombord på et skip på havna. Ved dette arrangementet skal det ha vært mer enn 1000 mennesker til stede. 

Det må også ha gitt en god følelse da de noen uker senere kunne lese superintendent Schous reiserapport i «Evangelisk Kirketidende»: 

«Det var mig i Sandhed en stor Glæde at se den aandelige Hunger efter Livsens Brød, der viste sig, og mangen Aften efter endt Prædiken samledes disse hungrige Sjele omkring Alteret for at bede til Gud samt ogsaa for at blive bedet for, at deres Synder maatte blive dem tilgivne. I mit Hjerte bad jeg Gud om, at snart et lignende Verk maatte begynde i den danske Mission». 

Store ord, men de forteller mye om den posisjonen Arendalsmetodistene hadde rukket å få i lokalsamfunnet. I 1876 var ca. 2 % av befolkningen i Arendalsdistriktet utmeldt av statskirka og de fleste av disse var metodister. Men dette var bare begynnelsen. Det virkelig store utmeldelsesskredet tok til da Frikirka ble opprettet i 1877. I 1890 hadde ca. 8 % av distriktets befolkning sluttet seg til et eller annet dissentersamfunn. Særlig var andelen stor i Barbu, hvor nesten 12 % var utmeldt av statskirka.

Referanser til KUBENs samlinger
Boksamlingen: Gunnar Molden: Metodismens begynnelse i Arendalsdistriktet. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo 1991. (Ref.)