Marokkanere på Arendals-besøk

Gunnar Molden, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 6. oktober 1990

Da briggen «Libertas», hjemmehørende i Flensburg, seilte ut fra Hamburg i august 1795, var planen å komme seg fortest mulig til Cadiz og Gibraltar. Men i Nordsjøen ble briggen overrasket av uvær (det verste i manns minne, påsto kapteinen).

Etter å ha tumlet omkring i lang tid sprang skipet lekk og man ble nødt til å søke nødhavn. Sent på høsten kom briggen inn til Arendal, langt borte fra utgangspunktet og enda lenger borte fra Gibraltar.

Det var sånne ting som stadig skjedde i seilskutetida. Når værgudene slo seg vrange var det ikke godt å si hvor man endte opp.

Fire marokkanere

Det litt spesielle i dette tilfellet var at det befant seg fire marokkanere ombord på «Libertas». De var med som passasjerer og var sannsynligvis kjøpmenn som hadde vært på forretningsreise i Tyskland. En del av varene ombord tilhørte dem. De hadde dessuten med seg flere «sorte Tienere» (slaver?).

Nå ble hele følget nødt til å tilbringe vinteren i Arendal mens briggen ble reparert ved ei skipskran i Kittelsbukt. De skaffet seg losji på «Arendals Strand», i Christen Sørensens hus ved Malmbrygga.

Her er navnene deres, ihvertfall sånn som de ble gjengitt i notarialprotokollen hos Arendals byfogd: Hadgie Abdilmelech Maglie, Sibdy Abdelsis Gardis, Mahomed Hella og Alij Mænior (Manes). – Grunnen til at vi vet hva de heter er at de fire herrene ble stevnet for retten mens de var i Arendal.

Fornærmende påstander

Det hele begynte med at kapteinen på «Libertas», Jess Bruun, leverte inn en «notarialrekvisisjon» på byfogdkontoret, hvor han hevdet at marokkanerne hadde kommet med fornærmende og ondsinnede påstander om ham og skipet. De skulle ha uttalt at «Libertas» var lekk allerede ved avgangen fra Hamburg, at skipet var underbemannet og at det ikke ble gjort nok for å få fortgang på reparasjonsarbeidet.

Det var viktig for kapteinen å få slått fast at skadene skipet var påført, utelukkende var en følge av det forferdelige uværet, og ikke kunne tilskrives dårlig sjømannskap eller at skipet hadde vært i uforsvarlig stand. (I motsatt fall kunne det bli snakk om erstatningskrav; deler av lasta var blitt ødelagt av vann da skipet sprang lekk.)

Bruun ville derfor ha et klart svar fra marokkanerne om de sto ved sine uttalelser. Hvis de ikke ble trukket tilbake, truet han med rettssak.

Spise og drikke

Da byfogden skulle overlevere Bruuns anklager til marokkanerne hadde han med seg en kaptein fra Altona og en kjøpmann fra Sveits som tolker. De var de eneste spansk- og portugisisk-kyndige personene som var å oppdrive i distriktet på dette tidspunktet, og man håpet at de skulle klare å kommunisere med marokkanerne. Det gikk på et vis. Etter en del om og men fikk de et slags svar: at marokkanerne ikke forsto seg på om skipet var i god eller dårlig stand, at de ikke hadde interesse av å gjøre annet enn å spise, drikke og sove mens de var i Arendal, men at de forbeholdt seg retten til å si hva de ville når de kom tilbake til sitt eget land.

Dette svaret var ikke bra nok for kaptein Bruun, og dermed ble det rettssak.

Rettssaken

Marokkanerne selv holdt seg borte fra rettsforhandlingene og de fleste vitnene var innkalt av kapteinen. Sånn sett var saken avgjort på forhånd.

Vitnene bekreftet at en av marokkanerne – Hadgie Abdilmelech Maglie – hadde kommet med kritiske bemerkninger om «Libertas» og kaptein Bruun, bl.a. under sine hyppige besøk i Rasmus Ørtings traktérstue. Her hadde han også vist fram et ormstukket trestykke som eksempel på skipets tilstand.

Samtidig gikk vitnene god for at «Libertas» hadde vært i forsvarlig stand da briggen forlot Hamburg. De ormstukne partiene av kjølen var bare utvendige og hadde ingen betydning for lekkasjen.

Da dommen falt 15/2 1796 var det bare Hadgie Abdilmelech Maglie som ble funnet skyldig. For sine «ugrundede Beskyldninger» skulle han bøte to riksdaler til Arendal bys fattige og to til justiskassen. Det var i og for seg ingen streng dom. Men i tillegg ble han dømt til å betale saksomkostninger, og det var en hardere straff: 67 daler. – De tre andre marokkanerne ble frifunnet.

Selsom opplevelse

Det var nok ikke dagligdags at personer fra Nord-Afrika oppholdt seg i Arendal på slutten av 1700-tallet, og vi kan gå ut i fra at overvintringen vakte en viss oppmerksomhet. Men ikke mer enn at det måtte en injuriesak til for at gjestene skulle komme i offentlighetens søkelys.

Noen år i forveien hadde portugiseren Joseph Andersen gått i land i Arendal etter et forlis (han ble opphavet til Josephsen-familien). Et par år senere var brasilianeren D’Andrada på gruveinspeksjon i distriktet. – Besøk av fremmede folkeslag hørte med i en så betydelig handels- og sjøfartsby som Arendal var på denne tida.

Men for marokkanerne var sikkert oppholdet i Arendal en selsom opplevelse. Da de bega seg på hjemreise fra Hamburg hadde de neppe forestilt seg at de skulle bli dømt for injurier underveis. At de skulle få oppleve en norsk vinter hadde de vel heller ikke drømt om.

Referanser
Arkiv: SAK/1222-00/La, Arendal byfogd.