Pianoet – «et uundværligt instrument»?

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 17. november 1990

I dag er musikk allemannseie, og vi overdynges av «låter» fra høyttalere, walk-men, TV og video. Den «hermetiske» musikken gjorde så smått sin entré rundt siste århundreskifte, med oppfinnelsen av grammofonen og «selvspillende instrumenter» som pianola og phonola. Før den tid var man henvist til å spille selv, eller høre andre spille «in natura».

Fra rundt år 1800 og langt opp i vårt eget århundre var musikken i borgerlig miljø over hele Europa dominert av klaveret, et strengeinstrument som anslås ved hjelp av taster og tangenter. Pianoet, som vi kaller det, har gamle aner i form av virginal, clavecin, cembalo og klavikord – skapt i tiden 1400–1700.

De har alle et sprøtt og tynt anslag. En liten stift rører ved strengen, som knipses omtrent som av et finger-ført plekter. Det var vanskelig å variere lydstyrken.

Da filtkledde hammere av tre avløste stiftene, og bruk av pedal ble innført noe før 1800, oppsto et instrument med omtrent de egenskaper våre dagers piano har. Det viktigste var vel at anslaget kan varieres fra «piano» (svakt) til «forte» (sterkt), og det ga navnet «pianoforte» eller «fortepiano».

På Aust-Agder-Museet kan man følge utviklingens gang. Vårt eldste eksempel er et klavikord fra rundt 1750. Det har tilhørt Lassen-slekten i Kolbjørnsvik og har stått i Lassens hus på Sletta – huset brente ned i 1963, men instrumentet ble solgt på auksjon i 1890.

Klaviaturet spenner over 4 1/3 oktaver. Klangen er utrolig svak, hørt med vår tids ører. Det var et «intim-instrument» til bruk i hjemmene, og mer til akkompagnement enn til solospill.

Som neste trinn tar vi et hammerklaver, fabrikkert av instrumentmaker J. M. Tode i Flensburg omkring år 1800. Mens klavikordet har en temmelig enkel, grønnmalt kasse, er dette et nydelig møbel i polert mahogny. Det har tilhørt prost Hirschholm i Øyestad og senere datteren Helene Bentzen, velstående skipper-madam i Strømmen i Øyestad. Til museet kom det fra en auksjon i Strømmen i 1949.

Et stort såkalt «taffel-klaver» (har som alle disse instrumenter horisontalt monterte strenger) fra 1830-årene, i mahogny, har etikett fra «W. F. Winther, Musik- og Boghandling, Christiania». Trolig var han importør av tyske instrumenter, og ikke selv pianofabrikant. Det ble kjøpt i Johannes Nilsens auksjonsforretning i Arendal i 1930-årene. Det hadde de originale, tykkfalne dreide ben i biedermeierstil, senere ble de erstattet av nye i «empirestil», rette og glatte. Til museet kom det i 1954.

Det siste av taffelklaverene er også fra 1830-årene. Det er produsert av det kjente firma Alexander Breitschneider i Leipzig, og har jernramme. Dette gjør at det holder stemming bedre enn de eldre, hvor trerammen er feste for strengene. Møbelformen er tysk biedermeier og trevirket er palisanderfiner som er polert. Dette kvalitetsinstrumentet er kjøpt på auksjon på Frolands Verk.

I 1840–50 årene slo «det opp-rettstående klaveret» igjennom og fortrengte snart taffelklaveret fra markedet. Det opprettstående har rammen med strengene stående på høykant, og dermed tok pianoet mindre plass, samtidig som strengene kunne gjøres lenger og tonen ble fyldigere. Museet eier et «opprettstående» fra 1840-årene, signert Eduard Nielsen, København. Det er for det første svært lite. For det annet har det innklappbart klaviatur, så når det ikke er i bruk, tar det ennå mindre plass. Et tidlig forsøk på et instrument for et trangbodd publikum? Eller kanskje snarere et «Skipspiano»? Dette sjeldne stykket er kjøpt i Strømmen i Øyestad, og er vakkert utført i mahogny og palisander.

Vi ender vår gjennomgåelse med et piano fra Paris. Det bærer etikett fra det berømte firma Ignace Pleyel & Cie., og er et typisk «pianoforte» fra årene etter bybrannene i Arendal. Det ble anskaffet til konsul Samuel Eydes nyoppførte hus på Malmbryggen i 1865, og kom til museet i 1930 fra sønnen Chr. Eydes bo. Kassen er i valnøtt og palisander. Klangen er som i vår tids pianoer.

De store sortpolerte flygler av tysk fabrikat: Bechstein, Steinweg – eller fra Brødrene Hals, Christiania, kom nok også til Arendal, helst i årene like før krakket i 1886. Fortsatt fins enkelte av dem i privat eie eller i klubber og foreninger.

Har her vært produsert pianoer noen gang? Ja, faktisk: I 1869 averterer pianofabrikant Engelstad, bosatt i Tromø sogn (dvs. i Barbu), at han selger instrumenter han bygger selv. Skal tro om et av hans arbeider er bevart?

I dag ser det ut til at klaverspillets gleder og sorger, som var så utbredt helt opp til 1940-tallet, er på vei ut.

Når amatøren hele tiden kan måle seg med verdenspianistenes innspillinger på kompaktdisk eller avanserte LP-er, later det til at spillegleden, den troskyldige amatør-musisering, visner bort.

Det er lenge siden «et sort Brødrene Hals» ble regnet som et selvfølgelig og uunnværlig inventar i hjemmet.

Referanser til KUBENs samlinger
Gjenstand: AAM.00795, klavikord; AAM.00797, hammerklaver; AAM.15935, taffelklaver; AAM.04214, pianoforte; AAM.06324, pianoforte.