Populære bolesøljer

Ruth Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 27. januar 1990

Det er få ting som tas bedre vare på og omfattes med mer stolthet enn gammelt bunadsølv. Det meste av det som er bevart fra Aust-Agder, kommer fra Setesdal og fra de bygdene som ligger Telemarkskulturen nærmest, Åmli med Tovdal og Gjøvdal. 

De fleste vet at de typer draktsølv som brukes i dag, har former som går langt tilbake. Kjeder med anheng, ringer og belter er de smykker som har vært i bruk lengst, helt fra den tiden drakten var helskåret, – i middelalderen og før den tid. 

I 1500-årene fikk draktoverdelen åpning foran, da kom hekter og spenner og mer varierte former av søljer. 

Draktsmykker ble ofte støpt i messing, etterhvert ble messing brukt til hverdags og sølv til fest. Til filigranarbeidet som kom på mote i 1500-årene, var bare sølvet brukelig, for det kunne trekkes ut i tynne tråder. 

Bolesøljen og skjoldsøljen er de eldste søljeformene. De har begge hel bunnplate. Bolene er det som buler ut, de runde opphøyde partiene langs kanten, og navnet er kjent fra middelalderen. 

Bolesøljen vi ser her, har seks boler med relieffer av løver med lang slyngende hale, mellom løvene noe som likner bringebær eller piggeple. Løven er jo et eldgammelt symbol for styrke og mot, og i kristen tid ble den sett på som et symbol for Kristi oppstandelse. Andre bolesøljer kan ha pelikaner eller griffer, eller de er figursøljer med seks Kristushoder i bolene og seks kongehoder imellom. Kongehodet skal være Hellig Olav. 

Bolesøljene var populære langt opp i 1800-årene. At figur- og dyremotivene med religiøse symboler holdt seg så lenge, viser at de ble brukt både som pryd og som beskyttelse. 

Den yngste bolesøljen som ble vist på draktsølvutstillingen på Aust-Agder-Museet i 1978, var stemplet av Ole Olsen Kalhovd, antagelig han som ble borger i Kristiansand i 1872, og som året før bodde på Langsæhåvet i Arendal med sin kone Jørund Knudsdatter og den nyfødte sønnen Knud. Ifølge Kristine Lauvland Holm skal det være tre generasjoner Ole Kalhovd som gullsmeder, men deres liv og virke er ikke klarlagt. 

Mye draktsølv ble laget på bygdene, og en god del av sølvsmeder med laugsutdannelse. Et godt eksempel på en produktiv sølvsmed som var utdannet i Kristiania og medlem av lauget i Kristiansand og som slo seg ned i hjembygda, er Tjøstolv Olsen Ramse (1819–89). 

En levende skildring av ham har Olav Aamlid gitt i årbok for Agder Historielag nr. 57. 

Mange vil kjenne boken om «Norskt bondesylv» av den ruvende granskeren og museumsmannen ved Brekkemuseet i Skien, Rikard Berge. Han skriver at i Telemark og Setesdal har bolesøljen vært laget lokalt fra gammelt av, mens de som er bevart på Vestlandet, er Bergensarbeider. Vi kan tenke oss en bergensk bolesølje som modell. De eldste bolesøljene Berge nevner, er en i Nationalmuseet i København fra 1300-årene og en fra samme tid i Stockholm fra Kritevik i Båhuslen, gammelt norsk land. Den siste er ikke utstilt i Statens Historiska Museum i dag, derimot kan vi se en vakker norsk bolesølje fra et Skattefunn i Jemtland, også fra 1300-årene. Berge mener at bole- og skjoldsøljen har sammenheng med den gamle skjoldpryden. 

Rikdommen på draktsølv i Telemark og tilgrensende områder kan ha sin grunn i lokale sølvforekomster. Det fantes slike som var kjent lenge før Kongsberggruvene kom i drift. Men fordi loven sa at malm var kongens eiendom, passet folk seg godt for å gjøre det kjent. Folk visste at de ville miste gården, hvis det ble gruvedrift. Minnene om hvordan det gikk da Christian 3. i 1538 sendte tyske bergmenn med Hans Glaser i spissen til Guldnes i Seljord, hvor det var funnet kobber, har nok levet lenge på folkemunne. 

Bøndene i Guldnes nektet å innkvartere og skaffe mat til bergfolkene og jaget dem. Da kongen sendte soldater mot dem, tok de til våpen og ble fanget. De fem mest framstående bønder ble henrettet, og den sjette måtte være bøddel. 10 andre måtte bøte svære summer i sølv, gården Sundsbarm falt til Kronen, og alle menn i sognet måtte bøte med matvarer, sølv og arbeid. 

Det var mange sagn om sølvganger, også i Aust-Agder. En mann på Lunde i Søndeled drev en sølvgruve i hemmelighet, men da kongens krav om eiendomsrett til alle skjerp kom, ble gruven tettet. 

Det samme fortelles fra Homme i Søndeled, hvor gruven ble stengt da Egelands Verk kom i drift i 1707. Tallak på Ås på Vegårshei var så rik at folk sa rikdommen kom fra et sølvskjerp han drev, og at han fikk sølvet bort ved å gjemme det i en hul trestamme, som hollenderne tok med. 

Det meste av sølvet som ble bearbeidet, kom likevel fra Kongsberggruvene, hvor det var en kjent sak at mye ble lurt unna av gruvearbeidere og utro vakter. Berge skriver at i 1700-årene var tyveri så vanlig i Kongsbergtraktene at «dei stal korne av åkeren, buskapen av båsen og line av bleiken». 

Hvorom allting er, draktsølv skaffet enhver seg etter evne, enten det var laget i bygdene eller kjøpt fra en gullsmed i Bergen, Kristiansand eller Skien. Sølvet vestfra kunne en bytte til seg bl.a. på markedene i Røldal og Seljord.