«En trussel mot Arendals fysiognomi»

Kjell-Olav Masdalen, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 10. mars 1990 

De fleste vil ha lagt merke til at den røde forblendingssteinen på Trefoldighetskirken i Arendal kan ha litt forskjellige farvesjatteringer. Likeens vil man kunne se at veggene innvendig er skjemmet av kalkutsondringer og at murpuss skaller av. Årsaken er vannlekkasjer. 

I 1909 måtte den første større reparasjon foretas og nye arbeider ble utført mellom 1918 og 1922 og i 1925–26. Likevel fortsatte skadene å utvikle seg, særlig på det ytre murverket. 

Formannskapet besluttet derfor i 1930 å engasjere professor Andr. Bugge til å foreta en grundig undersøkelse av kirka og gi en betenkning på hva som måtte gjøres for å stoppe forfallet og sette kirka i forsvarlig stand. 

Bugge konstaterte raskt at «forblendingsstenen ikke står sig mot frost når stenen i lengere tid har være utsatt for regndrev». Videre kunne han fastslå at vannet ikke ble avledet på tilfredsstillende måte og derfor trengte inn i selve murverket. 

Arbeidet med å reise Trefoldighetskirken i Arendal ble påbegynt i 1884 og bygget sto ferdig i 1888. I mellomtida hadde det skjedd mye. Viktigst var det økonomiske krakket i 1887. 

Trefoldighetskirka, sammen med gymnaset, som sto ferdig få år tidligere, er på mange måter arkitektoniske uttrykk for Arendals velmakt på 1800-tallet, og som toppet seg i 1880-årene. Kirka skulle bli – og ble – selve krona på verket. 

Men krakket i 1887 skapte problemer, pengene til den høyreiste nygotiske katedralen kom ikke så lett inn lenger. Sparekniven måtte tas i bruk. Delvis ble ikke utsmykningen så omfattende som først tenkt, men viktigst var det at man reduserte kravene til kvalitet. Det ble kjøpt inn billige forblendingsstein fra Tyskland. 

Da professor Bugge gjorde sine undersøkelser kunne han konstatere at den tyske forblendingssteinen tiltrakk seg mellom 11 og 19 vektprosent vann, mens «bedste sort håndbrendt teglsten» fra Trøndelag bare absorberte ca. 8 vektprosent vann. Altså hadde det kostet dyrt å kjøpe billig. Nå måtte regninga betales, kirka måtte gjennomgå en hovedreduksjon. 

Det store spørsmålet var imidlertid hvordan skadene best kunne repareres og nye ødeleggelser forhindres. Bugge frarådet bestemt noen form for impregnering av teglsteinsforblendingen. Det kunne bare akselerere skadene. Heller ikke burde murverket pusses. For det første fordi det ville stride mot kirkas arkitektur, men også fordi forblendingssteinen likevel måtte skiftes. Også puss måtte ha værbestandig stein som underlag. 

Dette var andre sakkyndige uenige i. Arkitekt Heiberg og kapt. Ferd. Jæger mente at det ikke var først og fremst forblendingssteinen det var noe galt med, men at fuktighet trengte inn i selve murverket. Årsaken var at det ikke var brukt god nok mørtel i fugene. Derfor var det meningsløst «å flå hele kirken», skrev Jæger. Den beste måten var å tilføre ny lettflytende sement i fugene og så murpusse hele bygningen utvendig. Det innebar imidlertid også at tårnet måtte fjernes og de dekorative detaljene forenkles. 

Borgermesteren falt for dette forslaget. Først og fremst fordi det ville være den billigste måten, og Arendals økonomi den gang var atskillig verre enn i dag. Men i tillegg ga han denne begrunnelsen; «– så meget mere som jeg ikke finner det nuværende facadeutstyr særlig verdifuldt». 

Her må man vel kunne si at borgermesteren gikk ut over sitt kompetansenivå. I sin utredning av saken for borgermesteren skriver stadsingeniøren bl.a. om de bygningsmessige detaljer: «Disse detaljer er gjennomført i meget nitid utførelse til top av spir». Dette er karakteristisk for gotikken; stilelementene formes fullt ut enten de kan observeres av det menneskelige øye, eller om de bare kan betraktes i fugleperspektiv. Det er viktig her å være klar over hvem kirka først og fremst var bygd for. Tankegangen finner man allerede anvendt på de greske templene. Det mennesket ikke ser, det ser guddommen. 

At borgermesteren ikke hadde syn for detaljene er vel ikke overraskende. Mer overraskende er kanskje arkitekt Arnstein Arnebergs syn på spørsmålet. Han går også inn for murpussing av kirka. Bl.a. fordi man samtidig kan foreta «enkelte forandringer i arkitekturen som nok vil forbedre kirkens utseende, i nogen grad». Og han føyer til: «Skal man opnå en karakter på kirken som passer inn i byen, kreves det en forandring av så gjennomgripende art at den antagelig vil bli for kostbar». 

For å få en løsning på det hele ble en av byens arkitekter, nemlig Ketil Ugland, engasjert til å gjøre et utkast til ombygging av kirka. Resultatet forelå i 1935 og ble mindre godt mottatt. Kirketilsynets formann, Arnt J. Mørland, kommenterte forslaget slik: «Hele byens fysiognomi vil bli ødelagt om det vakre og høireiste tårn skulle bli revet». I følge Vestlandske Tidende strømmet innleggene inn til redaksjonen, så det er tydelig at kirkas skjebne engasjerte byens borgere. 

Resultatet ble at professor Bugges forslag i hovedsak ble fulgt; det var forblendingssteinen det måtte gjøres noe med. Derfor altså farvesjatteringene på kirkas fasader. Men penger kostet det. Da, bystyret i 1937 vedtok å gjennomføre hovedreparasjonene, ble det som førstegangsbeløp bevilget 150.000 kroner til arbeidene. Den endelige prisen ble atskillig over 400.000. 

Dette hadde Arendal kommune råd til i «de harde 30-åra» og trolig er alle glade for det. 

Antakelig er folk også glade for at arkitekt Arnebergs synspunkter om tilpassing av kirkas arkitektur til sine omgivelser, hva nå han måtte ha ment med det, ikke ble gjennomført. 

I dag er det vel heller slik at det er den omgivende bebyggelse, og planer om nye bygg, som truer Trefoldighetskirkas plassering og arkitektur.