Arendals første hospital

Sølvi Kaastrup, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 9. februar 1991

Aust-Agder-Arkivet har en egen boksamling med benevnelsen «Aust-Agder-forfattere». Rent biblioteksmessig er den nokså spesiell. Den inneholder både skjønn- og faglitteratur, men er ikke klassifisert. Bøkene står oppstilt alfabetisk etter forfatternavn, og dekker mange emneområder. Det eneste bøkene har til felles, er at forfatterne er fra fylket eller har bodd her over en tid. En del av forfatterne er kjente og veletablerte, andre har bare vært kjent i lokalsamfunnet i den tiden de levde.

Samlingen er blitt til gjennom gaver og ved kjøp fra antikvariater. Ved siden av bøkene har arkivet også prøvd å skaffe biografiske data om forfatterne. Ofte finnes det ikke opplysninger om verken forfatter eller bøker i trykte kilder, men da er arkivets personaliasamling god å ty til. Så det er sjelden å oppdage Aust-Agder-forfattere fra eldre tid, som vi ikke har i denne samlingen.

Men det er en bok vi aldri har greid å få tak i:

I J. B. Halvorsens «Norsk forfatter-lexikon 1814–1880», b. 1, som utkom i Kristiania i 1885, finner vi: «Fuldstændig norsk Kogebog til Brug saavel i større som mindre Huusholdninger. Arendal 1835. 110 s. – 2det Oplag. Chra. 1845». Om forfatterinnen angis bare to linjer: «Bang, Karen Dorthea, var i mange Aar Husjomfru og i sine sidste Aar Forstanderske i Arendals Hospital, hvor hun døde 1839».

Det eneste eksemplar av boken som vi vet om, er det som finnes i Universitetsbiblioteket i Oslo, og vi har fått en kopi av det.

Landets mest kjente kokebokforfatter, Hanna Winsnes, kom med sin første kokebok i 1845, og det var få kokebøker utgitt av norske forfattere før den tid. Det var derfor litt av et pionerarbeid denne hospitalbestyrerinnen fra Arendal utførte.

Frithjof Foss har i sin byhistorie fra 1893 også bare så vidt nevnt forfatterinnen, nemlig under det han skrev om byens hospital:

«Hospitalet bestyredes af en Forstanderinde; som saadan fungerede i Begyndelsen af nuværende Aarhundrede Jomfru Bang, der udgav en i Datiden meget bekjendt Kogebog».

Siden hospitalet er det eneste som i første omgang knytter forfatterinnen til Arendal, skal vi se litt nærmere på institusjonen. Det var ikke et sykehus, men datidens tilbud til ubemidlede. Foss beskrev den slik:

Hospitalbygningen lå der den nye Trefoldighetskirken ble bygget, og måtte rives for å gi plass til kirken. Det var et stort to-etasjes hus, bygget i gammel stil. På baksiden en have, foran en lav, bred terrasse, i kanten av hvilken var anbragt en bøsse med store antikke hengelåser.

Trappen inne til annen etasje var smal og steil, men værelsene forholdsvis rommelige. Beboerne, som alle var kvinner, bodde flere sammen på rummet, «men de viste alle en synderlig Tilbøielighed til at isolere sig, saa at man overalt fandt Rummet afdelt med Skjærmbrætte, indenfor hvilke enhver kunde hvile og nyde sin Caffe i uforstyrret Ro.»

Opprinnelig var hospitalet bebodd av kvinner som tilhørte embets- og borgerfamilier, og belegget varierte mellom 25 og 22, men senere gikk det ned til 14. Dette skyldtes at byens håndgjerningsskole fikk lokaler i huset.

Etterhvert kunne også «tyender» og andre ubemidlede få plass der.

I arkivet har vi «Fundatsen» for institusjonen, og her skal i korthet tas med litt av innholdet i den:

Hospitalet var opprinnelig en selvstendig stiftelse, som ble grunnlagt i 1755 og oppført for innsamlede midler. Det fikk diverse testamentariske gaver, og det som «lemmerne» etterlot seg ved sin død, skulle tilfalle institusjonen.

Alle husets lemmer skulle «erholde frit Lys og Brænde, og de til Arbeide udygtige tillige ugentlig fuld Portion efter Kostens Lejlighed».

I 1805 ble «Indretningen» med tilhørende kapital overdradd til Fattigvesenet, og sto senere under tilsyn av fattigforstanderen. Livet i institusjonen fulgte et nøye oppsatt reglement, som alle pliktet å overholde.

Lemmerne var inndelt i tre kategorier: 1. Syke og sengeliggende. 2. Gamle og skrøpelige, «som dog noget kan arbeide, at de ei skal aldeles slaa sig til Ladhed». Begge disse grupper «har deres senger i den nederste Stue». Gruppe tre er «Arbeidsføre, som kan arbeide enten inden eller uden Hospitalet. Disse nyde ingen portioner, men nyde fritt hus, brænde og lys og skal have Sted i de tvende øverste Stuer.»

Om husholdersken heter det: «Det er fornødent at der er en Forstanderske eller Husholderske, som er gudfrygtig og af et godt Rygte, som kan have Opsyn med Hospitallemmerne, rede de Sengeliggendes Senge, saavel som de Syges, se til at de får deres penge, som dem ugentlig udtælles nødtørftig og upaaklagelig til Øl og Mad, ei kjøbe dem bort i Brændevin og Tobak eller sterkt Øl, læve ædruelig, gudelig og fredelig med hindanden, ei bande, sværge eller bruge Skjeldsord eller utugtig Snak.»

For denne stillingen har husholdersken 25 daler i året. Dessuten som privilegium eget værelse.

Under punktet «Angaaende Lemmernes Forplejning» ser vi at hospitalet har et godt kjøkken og tre små kaminer, som de kan betjene seg av til å lage kake eller tilberede matvarene de kjøper for sine ukepenger. Likeledes er det gjort avtale med en «skikkelig Kone om at holde til Haande Madvarer, besynderlig Øl og Brød, efterdi der ei nogen Leilighed er i eller ved Hospitalet at faa Bryggerhus og Bagerovn.»

Disiplinen i huset var streng, og de som overtrådte reglene betalte mulkt for forseelser, som f.eks. å utebli fra morgen- eller aftenbønn. Husholdersken måtte betale dobbelt mulkt hvis hun begikk noe til forargelse for de øvrige.

Det var antagelig ikke i disse omgivelsene Karen Bang kunne prøve ut oppskriftene til sin kokebok. Da beboerne skulle lage maten sin selv, ble hennes oppgave på kjøkkenet bare å koke for dem som ikke klarte det selv.

Så oppskriftene i boken er nok nedskrevet mens hun styrte ganske annerledes husholdninger. I en av sine oppskrifter sier hun f.eks. om mengdeangivelsen: «Nu kommer det an paa hvor mange gjæster man har, thi derefter må man jo indrette alt». Selskapeligheten var neppe stor i det gamle hospital.

Ved hjelp av kirkebøker, folketellinger etc. har vi på arkivet funnet frem det vi kan om forfatterinnen fra hennes fødeby.

For Karen Bang var nemlig innfødt arendalitt.

I folketellingen for Arendal 1835 angis hennes alder til 79 år. Kirkebok for Arendal 1756 forteller oss at hun ble døpt i Arendals kirke 22. november 1756. Foreldrene var Monsr. Steen Iversen Bang og Trinke Gabrielsdatter. Fadderne var fra byens kjente familier på den tiden. I Arendals Byes Historie er Steen I. Bang omtalt som «Kjøbmand i Stranden». Familien bodde i et hus han eide, som lå omtrent midt i det nåværende Vestregate. Utskrift av Arendals skifteprotokoll viser at han døde i 1783, og etterlot seg fem barn, hvorav Karen Dorthea var den nest yngste. Hans første kone, Trinke Gabrielsdatter Kienck, døde allerede i 1761, altså da Karen var fem år gammel. Faren giftet seg igjen med Kristine Jensdatter Hiort, og de fikk også flere barn, men disse døde i ung alder, før sin far.

Karen Dorthea og søsteren Maren Bang var i 1786 begge ugifte og bosatt på Østlandet. Maren i Fredrikstad og Karen i Drammen. Broren Gabriel var sjømann, og to søstre var gift.

Søsteren Margarethe Dorthea var gift med Gabriel Engstrøm i Kønigsberg. De flyttet senere til Arendal, hvor Engstrøm døde i 1808, 67 år gammel. Han står da oppført som gjestgiver. Hans kone døde 26. januar 1819 av tæring.

Om Karen var kommet tilbake til Arendal mens søsteren levde, vet vi ikke. Vi finner henne ført opp i folketellingen for 1825, bosatt i Arendals Hospital. 10 år senere, i 1835, oppholder hun seg fremdeles her, og begge ganger står hun nevnt først i denne husstanden. Så hun har sannsynligvis fungert som bestyrerinne mesteparten av den tiden hun tilbragte der.

At hun fikk utgitt sin bok i Arendal tre år etter at byen fikk sitt første boktrykkeri, er imponerende. Når en vet at forfatterinnen da var 79 år gammel, forstår en at hun må ha vært en ualminnelig dyktig dame.

6. august 1839 døde Karen Dorthea Bang, 83 år gammel, fire år etter utgivelsen av sin kokebok. Dødsannonsen i «Den Vestlandske Tidende» var undertegnet av Iver Nilske og Dorothea Nilske, f. Engstrøm, «som den Afdødes nærmeste Beslægtede». Fru Nilske var altså datter av Karens søster. Nilske var opprinnelig kjøpmann og skipper, men var senere klubbvert for den gamle selskapsklubben i byen. Og da fru Nilske var blitt enke, står hun i folketellingen 1846 oppført som «klubværtinne». Så det er tydelig at familien har vært vel bevandret i husførsel.

Forfatteren Henry Notaker, som arbeider med et verk om norske kokebokforfattere, henvendte seg til arkivet for å høre om vi hadde bakgrunnsstoff om Karen Bang. Han har under sitt arbeid med andre kokebokforfattere kommet over stoff som kaster lys over hennes liv i årene på Østlandet. Bl.a. har hun i en periode vært husbestyrerinne for kommandanten på Fredriksten festning. Han har også grundig gått igjennom hennes oppskrifter og sammenlignet dem med andre, ut fra datidens forhold, og er kommet til at hun måtte være en ener på sitt område.

Henry Notaker har lovet å skrive en artikkel om Karen Bang i «Aust-Agder-Arv» for 1991. Likeledes skal han tilrettelegge nyutgivelse av kokeboken for et nystiftet Arendals-forlag i løpet av året, så det blir omsider anledning for Karen Bangs bysbarn til å stifte bekjentskap med hennes verk, 152 år etter hennes bortgang.

For arendalsfolk med gamle boksamlinger kan det anbefales å gå på «skattejakt». Boken til Karen Bang er uten tvil en stor sjeldenhet om den skulle dukke opp. Den er liten og uanselig, og dens mest sannsynlige oppholdssted vil nok være i en rotekasse på et loft!

Om hospitalets skjebne kan forøvrig tilføyes at bygningen ble flyttet til Kirkeveien i Barbu da den ble revet på Tyholmen. Etter ansøkning fra sogneprest J. A. Gjerløw i Barbu, ble den skjenket til Barbu fattigpleie og oppført på Kirkeveien i samme stil som det sto da det ble revet.