Domsbasunistene
Gunnar Molden, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 6. juli 1991
«Her er paa alle kanter et svare røre med sekter og dissentere, og værre og værre bliver det», skrev den statskirkevennlige avisa «Fædrelandet» om de religiøse forholdene i arendalsdistriktet i 1889. «Til alle de øvrige separatister er nu kommet ‘Domsbasunisterne’ ...»
Domsbasunistene, eller «Guds Menighet», som de kalte seg selv, var et av de mest ytterliggående kirkesamfunnene i Norge på denne tida. De flyttet hovedkvarteret sitt til Arendal i 1888, og her kom de nokså snart i offentlighetens søkelys.
«Drengen» i åpenbaringen
Menigheten hadde sitt utgangspunkt blant norsk-amerikanere i Chicago. Lederen, Aanen Reinertsen, var opprinnelig fra Valle sogn i nærheten av Mandal. Han reiste ut som sjømann i ung alder, men gikk etter noen år i land i USA. Her stiftet han bekjentskap med det mangfoldige kristenlivet der over, og var visstnok i en periode tiltrukket av mormonismen. Men etter en voldsom åpenbaring i 1883 bestemte han seg for å danne sin egen menighet.
Reinertsen hevdet at han var blitt utvalgt til å være «Drengen» i Johannes Åpenbaring, «han som kommer med det evige evangelium og udråber dommen og Babels fald», ifølge hans egen framstilling. Det lå i dette at de siste tider var nær forestående, og det var hovedbudskapet i alle de skriftene Reinertsen utga.
Monomania
I 1887 vendte Reinertsen tilbake til Norge, sammen med noen av de mest trofaste tilhengerne han hadde skaffet seg i Chicago. Først slo de seg ned i Larvik, men der kom Reinertsen nesten øyeblikkelig i klammeri med øvrigheten. Det resulterte i at han ble tvangsinnlagt på Gaustad sinnsykeasyl, for å bli mentalundersøkt. Undersøkelsen konkluderte med at Reinertsen led av «monomania». (For ordens skyld: Alle detaljer i forbindelse med oppholdet på Gaustad omtales av Reinertsen selv i bladet «Tempelsvøben», så alt dette var offentlig kjent i samtida.)
Etter Gaustad-oppholdet slo Reinertsen og menigheten seg ned i Arendal. Kanskje regnet de med at mulighetene til å få leve i fred var bedre her, siden det fantes så mange andre dissentersamfunn i dette distriktet?
De hadde kjøpt seg et hus i Vestregate – rett nedenfor Bedehuset. Her flyttet de ivrigste medlemmene – flertallet var kvinner – inn sammen med Reinertsen. De skulle dele alt, som de aller første kristne. Blant dem som bodde her, var det flere som hadde forlatt sine ektemenn og tatt barna med seg. I huset installerte de et trykkeri, som ble brukt til å utgi menighetens publikasjoner: «Tempelsvøben», «Stridsmanden», m.m. Virksomheten ble visstnok finansiert med bidrag fra tilhengere i USA.
Rettssak i Arendal
Det varte ikke lenge før det ble bråk i Arendal også. 15/3 1890 kunne «Vestlandske Tidende» melde at Reinertsen var blitt innlagt på byens sykehus, «for at hans mentale Tilstand, der er noget tvivlsom, kan blive nærmere undersøgt». Dette ble utgangspunktet for en lang og opprivende rettssak, hvor Reinertsen ble anklaget for sedelighetsforbrytelser og barnemishandling.
Grunnen til at saken kom opp, var at en av kvinnene som levde sammen med Reinertsen, hadde brutt ut av menigheten (i tida etterpå fikk hun følge av flere). Det hun og hennes mann hadde å fortelle om menighetens indre liv var forholdsvis sjokkerende.
Det ble hevdet at Reinertsen hadde beordret ektemannen til å la kona leve sammen med Reinertsen, som om de var gift. Så sterkt grep hadde han på sine tilhengere at det hadde de gått med på, både kona og mannen. Men da de hadde oppdaget at Reinertsen hadde forhold til de andre kvinnene også, fikk de øynene opp for at alt kanskje ikke var som det burde være.
Påstand mot påstand
Under rettssaken sto påstand mot påstand. De domsbasunistene som hadde brutt med menigheten, holdt hardnakket på at Reinertsen hadde hatt seksuell omgang med kvinnene i menigheten. I sine politiforklaringer bekreftet også de kvinnene som fortsatte å være i menigheten denne framstillingen. Men da rettssaken kom opp, trakk de forklaringene sine tilbake, og sa at de var blitt presset til å lyve av de utmeldte.
Reinertsen benektet alt, og påsto at det hele var en sammensvergelse. Fra motparten ble det hevdet at det var Reinertsen som hadde lagt press på kvinnene, slik at de trakk tilbake sine første forklaringer.
Hvem snakket sant? Var Reinertsen skyldig i det han ble anklaget for? Eller var han en martyr – som han selv mente.
Et offer?
Det er det ikke lett å avgjøre i dag. Fordi Reinertsen døde før saken kom opp til endelig behandling, ble skyldspørsmålet aldri avgjort i rettssalen. Reinertsen led av tuberkulose, og det langvarige varetektsoppholdet og tvangsinnleggelsene framskyndet sannsynligvis hans død. Sånn sett ble han – siden han ikke var dømt for noe – et uskyldig offer.
Men uansett skyld – det skulle ikke være vanskelig å forestille seg hvilke bølger saken mot Aanen Reinertsen må ha skapt i lokalsamfunnet mens den sto på. Det var lynsjestemning i Vestregate, og fedre kom fra Amerika for å hente tilbake barna sine! Selv om rettssaken ble ført for lukkede dører, må byen ha summet av rykter og mer eller mindre velinformerte rettsreferater. Saken inneholdt pikante detaljer, som jeg ikke har kommet inn på her.
Hendelsene rundt domsbasunistene utgjør uten tvil et av de mest dramatiske kapitlene i arendalsdistriktets begivenhetsrike dissenterhistorie.
Referanser til KUBENs samlinger
Arkiv: PA-1435, personalia, L0377; PA-2421, Vestlandske Tidende, L0044.
Boksamling: Domsbasunen, innbundet utgave; Stridsmanden nr. 1, 3.4 1891. Se oversikt i pdf.