En ovnsfot av Ole Nielsen Weierholt

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 15. juni 1991

Mange har forundret seg over at de svære og tunge gamle norske jernovnene i 1700-årene og første del av 1800-årene, hadde føtter eller understell av tre, i stedet for jern, stein eller annet ikke-brennbart materiale.

At det ikke tok fyr?

Det kunne vel hende at ovnskrakkens sarg kunne bli litt svidd i overkant, hvis folk fyrte for voldsomt. Men vanligvis ser vi sjelden spor etter forkullet tre på de gamle krakker eller «ovnsføtter», til tross for at de kan ha vært brukt i nesten to hundre år. Forklaringen må være at det gjerne lå et tykt, isolerende lag av sand eller aske over bunnplaten. Bålet i ovnen «brant oppover» og trekken sørget jo også for at varmen forplantet seg hovedsakelig til ovnens øvre partier, som ble glovarme.

For et par uker siden hadde Aust-Agder-Museet den glede å motta som generøs gave fra foreningen Aust-Agder-Museets Venner, en ualminnelig vel bevart, og dessuten usedvanlig fint skåret ovnsfot eller ovnskrakk i frodig rokokko.

Den stammer fra Strømmen i Øyestad, hvor det er en til dels kvalitetsmessig høytstående, tradisjonsrik bebyggelse, nettopp fra midten av 1700-tallet. Det såkalte «Selanders hus» (revet i 1960-årene) var et særlig flott eksempel på den fine arkitektur og de påkostede interiører som skipperslektene Norberg og Bentzen skaffet seg under høykonjunkturen for trelast og skipsfart under den europeiske syvårskrigen. Storstuen fra «Selanders hus» kom i 1913 til Norsk Folkemuseum på Bygdøy, hvor den er montert i Bysamlingen.

Aust-Agder-Museets ovnskrakk fikk en «pensjonist-tilværelse» som puff eller taburett, idet den ble forsynt med et stoppet og trukket sete. Men den originale sortmalingen den hadde hatt da den bar en ovn, har den beholdt. Man ser ofte ellers at slike ovnspuffer får treverket oppmalt f.eks. i hvitt og gull, eller i sort og gull. Den langstrakte formen, og særlig det at sider som har stått inn mot brannmuren ikke er like rikt utskåret som de øvrige, avslører imidlertid krakkens forhistorie som ovnsfot.

Grunnen til at krakken fra Strømmen er så velkommen til museets samlinger, er ikke bare at den har vært brukt i vårt lokalmiljø, men også at den er forarbeidet på våre kanter: Detaljer i den kraftige og fine rokokko-skjæringens ornamentikk synes nemlig klart å tyde på at den må være skåret av vår eminente, lokale ovnsmodell- og kirkeinventarskjærer, Ole Nielsen Weierholt på Sagene i A. Moland. Ole Nielsen var sønn av en dansk degn og skoleholder her, og fikk åpenbart en bedre utdannelse enn de fleste unge menn på hans tid. Han var født i 1718 og døde i 1792. Men først i 1765 hører vi for første gang at han leverer treskjærerarbeid – støpemodeller for ovner – til Næs Verk. Vi vet at til ovnene kunne kundene få kjøpt utskårne trekrakker som passet. Disse krakkene var selvsagt skåret av samme treskjærer som skar modellene, særlig når han bodde så nær verket som Ole Nielsen på «Saugerne». Etter hvert leverte Ole ovnsmodeller ikke bare til Næs, men også til Frolands, Egelands, Vigelands og Bolvig Verk.

Dessuten leverte han flotte altertavler og annet kirkeinventar til Molands, Flostas, Dypvågs, Risørs og Søndeleds kirker. Til hjelp i verkstedet hadde han sine tre sønner, og det er helt klart at verkstedet også har levert skatoller, bord, stoler og taburetter, hvorav noen eksempler finnes i Aust-Agder-Museet, andre i privat eie.

Ovnsfoten fra Strømmen viser Weierholts yteevne når han var på toppen av sin karriere, og er en meget verdifull tilvekst til Aust-Agder-Museets kulturhistoriske samlinger.

Museets venneforening, som består av større næringsdrivende, finansinstitutter o.l. i vårt fylke og har banksjef Terje Bodin Larsen som ivrig formann, er ikke gammel. Den ble stiftet for et år siden, men har allerede rukket å manifestere seg som en aktiv, positiv kraft. Således har Vennene vært med å fullfinansiere den hårdt tiltrengte magasin-etasjen som ble bygd i fjor. Og vi ser at det ved Vennenes hjelp er mulig å skaffe museet verdifulle ting som vårt vanlige budsjett ikke tillater.