Et kongebesøk i 1749

Gunnar Molden, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 27. juli 1991

I 1749 var kong Fredrik den femte på norgesbesøk. Det var litt av en begivenhet; forrige gang en konge hadde besøkt Norge var i 1733 og besøket i 1749 var det siste kongebesøket i dansketida.

Sørlandet var ikke med på kongens reiserute, sikkert til stor skuffelse for borgerne i Arendal og Kristiansand. Men da kongen steg i land i Larvik var tolv gruvearbeidere fra Arendals omegn, pluss stiger Reichelt fra Bråstad og fullmektig Connis fra Torbjørnsbu, møtt frem for å delta i mottakelsen.

Disse personene var ansatt ved Fritzø jernverks gruver i arendalsdistriktet. Fritzø verk var en del av grevskapet Laurvigen (Larvik). Gruvefolkene var tilkalt for å delta i et opptog, som skulle vise fram det blomstrende næringslivet i grevskapet.

Fritzø verk

Grevskapet Laurvigen ble opprettet i 1671 for grev Gyldenløve og hans etterkommere. Gyldenløve var en energisk entreprenør og i hans tid ble Fritzø verk oppbygd til å bli det største jernverket i Norge, en posisjon det hadde helt fram til nedleggelsen i 1868.

Det fantes ikke tilstrekkelig med malmforekomster i nærheten av Larvik, og allerede før Gyldenløves tid hentet Fritzø malm fra gruver ved Bråstad. Gyldenløve sikret seg i tillegg kontroll med gruvedriften på Torbjørnsbu, Klodeborg og Lerestvedt.

Vi kan godt si at gruvene ved Arendal var en av hjørnesteinene i Fritzø verks virksomhet. Derfor er det ikke så merkelig at gruvefolkene ble tilkalt, når kongen skulle komme og det skulle være opptog i Larvik.

Forberedelser

Besøket ble forberedt i god tid i forveien. Fullmektig Henrich Connis, som var sjefen for gruvedriften i Arendal, fikk utførlige instruksjoner om hvordan arbeiderne skulle utrustes og forberedes til opptoget. Bl.a. skulle arbeiderne være kledd i splitter nye bergmannsdrakter, og de måtte ha nye «rumpeskinn» (arslær) og arbeidsredskaper.

Den 19. mai reiste følget av gårde i en båt de hadde leid av Hans Olsen Klodeborg. I gruveregnskapet oppgis det at de hadde med seg ti potter brennevin, fem til turen og fem til returen. (1 pott = ca. 1 liter.)

Kongen ankom Larvik 28. mai. Da var greven kommet like i forveien. Det var nemlig ikke sånn at Larvik-grevene bodde i Larvik. Stort sett holdt de til i Danmark, i nærheten av hoffet. At greven skulle komme på besøk var en nesten like stor begivenhet som kongebesøket.

Overdådighet

I Larvik fikk arbeiderne oppleve en overdådighet som måtte fortone seg underlig i forhold til det livet de var vant til ved gruvene. Det var ikke spart på noe når det gjaldt mat og drikke, utsmykninger og underholdning.

Festlighetene foregikk i et hus som var oppbygd for anledningen (det ble revet etter at kongen hadde dratt sin vei). Huset ble kalt «illuminasjonshuset» fordi hele bygningen ble opplyst av lamper. Innendørs hadde man innrettet en «vinspring», en slags fontene som det rant vin ut av. For sikkerhets skyld hadde kongen med seg en trupp franske skuespillere og mange av de som sto for matlaging og servering var oppsendt fra København.

Både fyrverkeri og saluttering var storslåtte greier.

Etterpå måtte greven ut med en stor sum til legebehandling; fem personer var blitt skadet under avfyringer av kanonene.

Opptoget

Men høydepunktet under kongebesøket var sannsynligvis det opptoget gruvearbeiderne var tilkalt for å delta i. Det besto av 120 mann, som skulle representere de viktigste næringsgrenene i grevskapet. Rekkefølgen i toget forteller om hvilke virksomheter man la størst vekt på i samtida.

Først gikk arbeiderne ved selve jernverket; hammersmeder, masovnsarbeidere, formere og malmpukkere. De forskjellige yrkesgruppene bar på redskaper som ble brukt i produksjonen.

Alle var oppstaset i nysydde drakter.

Deretter fulgte gruvefolkene med Henrich Connis og stigerne i spissen. I tillegg til de 12 fra Arendal, deltok åtte arbeidere fra andre gruver. Gruvearbeiderne var kledd i svarte kitler og bukser, hvite strømper og en grønn filtlue, som var utstyrt med Larvik-grevens symbol – en L med en grevekrone over. Stigerne bar på stridsøkser, mens arbeiderne hadde hamrer, bor og lykter i hendene.

Bergnisse og bergmusikk

I gruvefolkenes følge var det også en liten bergmann eller nisse, som skulle «sjunge bergsange og gjøre nogle grimaser».

(Men han var ikke fra Arendal. En liten, lystig skomaker fra Stavern var blitt plukket ut til denne jobben.)

I tillegg skulle det være bergmusikk! Og det var ikke en hvilken som helst musikk. Under forberedelsene ble det gjort iherdige forsøk på å få tak i noen som kunne synge på bergmannsvis og slå på triangel, citter eller hakkebrett.

Stiger Reichelt, opprinnelig fra Sachsen, men altså bosatt på Bråstad, var en av de som ble forespurt om hvordan «saadan musik og prosession bliver holdet ved de tydske bergverker».

Men det viste seg vanskelig å få tak i bergmusikanter; de som fantes på Kongsberg var opptatt i gruvene. Når det kom til stykket måtte han nøye seg med noen spillemenn fra landet, forsterket med walthornister fra kongens følge.

Etter gruvearbeiderne fulgte de ansatte ved den andre hovednæringen i grevskapet; sagbruksvirksomhet og trelastutførsel.

Forhandlinger

At gruvearbeiderne fikk en opplevelse de aldri kom til å glemme, kan det være liten tvil om. Men de gjorde det ikke gratis. Både under besøket i Larvik og etter hjemkomsten ble det ført forhandlinger om godtgjørelse.

Arbeiderne skulle ha 20 skilling dagen, og de fikk beholde drakten og rumpeskinnet. Dessuten – dersom det var sant at gruvearbeiderne fra Bamble hadde fått sko og strømper, krevde arbeiderne fra Arendal tre riksdaler i betaling siden de hadde måttet skaffe seg dette selv.

Selv under den storslåtte kongemottakelsen hadde ikke arbeiderne råd til å glemme den virkeligheten de kom fra; den virkeligheten de skulle vende tilbake til. Og la det ikke være noen tvil om at den var beinhard.

Noen uker etter at de var kommet tilbake til Arendal, rapporterte fullmektig Connis til overinspektør Fabricius i Larvik (sitatet er litt normalisert):

«Nu kom nogle af malmbryderne til mig og beklagede sig jammerlig, at de alle ere madløse ... det skikker sig ikke vel, at stå på et tungt arbeide med en hungrig mave! Gunstige Hr. Oberinspektør! Jeg kand ikke andet gjøre end referere tilstanden og de arme menniskers trang. For ræsten beroer hjelpen alleene på Gud og Det Nådige Herrskab».