Fra kalifenes land til Voie i Moland

Ruth Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 25. februar 1991

Blant de få oldsaker som for tiden er stilt ut på Aust-Agder-Museet, er kanskje skattefunnet fra vikingtid, funnet på Voie i Moland, det mest spennende. Det består av to store ringspenner (med tornene løse, avtrukket), en armring og en fingerring, alt av sølv, og dertil ni sølvmynter.

Myntene er preget med såkalt kufisk skrift, oppkalt etter byen al-Kufa som lå i nærheten av Bagdad. Byen var kalifenes residens før Bagdad ble grunnlagt i 762. Al-Kufa hadde en kjent skole for grammatikk, og kufisk skrift ble innført blant araberne like før Muhammeds tid. Den ble først og fremst brukt på mynter og innskrifter

Sølvskatten ble funnet i 1894 under pløyning på Dalsbuhåvet, et jorde ca. 300 meter fra husene på gården.

Eier dengang var Lars Olsen Voie. Hans datter, Tonje Engelskjøn, fortalte i 1960 i et brev til Universitetets Oldsakssamling hvordan det gikk til:

«Far pløide på Dalsbuhåvet og jeg skulle hen med førda (formiddagsmat) til ham. Da jeg kom, pløide han sån mit i det gamle jore nedenfor leet ved veien vest. Så fik han maten og jeg tok sækken med høi og gav de 2 hestene; da jeg havde tømt sækken kom jeg til å se på plauen, så da der hang en ring på (ristelen). Spurgte far om der skulde være ring der. «Nei da» svarte han og kom hen og tørket jord av den og jeg med forklædet finpusset den, og begge så vi at svær ring var det. Kjørte så hestene høyere op og i plogfura lå den andre minste ringen.»

Senere samme dag ble fingerringen funnet, og neste dag, da de forsiktig spadde jord på en tredør, fant de myntene og stykker av et kjede. Av myntene beholdt de 3–4 stykker og kjederesten. De ble lagt i en hemmelig skuff i et sjatoll, men ble stjålet av en tukthusfange, som gjorde malerarbeid på gården. Moral: Gjem ikke oldsaker!

Voie-myntene kan dateres til årene 901 til 926, og det betyr at skatten er gravd ned etter den tid. Det kan ha blitt gjort i ufredstider, for å graves opp igjen når tidene ble bedre. Eller den kan ha blitt gravet ned med den tanke at det ville komme eieren av gården til gode i livet etter døden, på samme måte som gravgodset den døde fikk med seg. Verd å merke seg er at sølvet ikke bare er smykker, men også betalingsmiddel etter vekt.

Myntene fra Voie er identifisert av Universitetets Myntkabinett som fire fra Samarkand i Turkestan (erobret av Russland i 1866), to mynter fra Sas (Tasjkent) i Vest-Turkestan (erobret av Russland i 1865), en fra Suq-al-Ahwaz, en fra Andabarah og en fra Muqtadir. Tre av dem er ettermyntet.

Hvordan er så armringene og myntene havnet i jorda på Voie? Plyndringstoktene, handelsferdene og utvandringen vest over Nordsjøen er vel kjent. Grunnlaget for utferdene var skipsbygningskunsten, fartøyer med kjøl, seil og stor bevegelighet. Skipene brakte rikdommer til kystsamfunnene, muligheter for kontakt, handel og ny bosetting.

Viktige var også handelsveiene fra Norge til Nordens store handelssentra, Hedeby i Danmark, Birka, Gotland og andre steder i Sverige. Svearne åpnet handelsveiene over elvene gjennom Russland, til Svartehavet og det bysantinske rike, over Volga til det Kaspiske hav. Derfra var det nære forbindelser til stormakten i det nære Østen, det arabiske kalifat.

En strøm av sølv gikk fra kalifenes rike til Norden, helt til slutten av 900-årene. I Kaupang, handelssenteret ved Larvik, er det funnet både angelsaksiske og kufiske mynter. I Norge er tilsammen funnet ca. 400 kufiske mynter, i Danmark ca. 4.000, i Sverige og mest på Gotland ca. 100.000. Myntenes verdi var sølvvekten.

Det er lite sannsynlig at folk på Voie selv har vært den lange ferden til Samarkand og Tasjkent. Mer sannsynlig er det at de kan ha byttet mynter og sølv til seg i handelssentrene i Danmark eller på Gotland, som så har handlet videre østover.

Sølvringer av samme type er funnet på Gotland.

Hva kan de ha handlet med? Svearnes handelsvarer var skinn, frankiske sverd og slaver, fortrinnsvis tatt fra slaviske stammer, i bytte for sølv, silke og andre eksotiske varer. Det austegdene hadde av handelsvarer som hadde interesse utenfor det lokale samfunn, må ha vært skinn og huder fra vårt viltrike distrikt. Kanskje var også jernbarrer fra nærområder hvor jernutvinning av myrmalm fant sted, en eksportartikkel? Handelen mellom kyst og fjell var i full gang i vikingtid.