Lassens hus på Sletta

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 26. januar 1991

En dag på ettervinteren 1963 begynte det å brenne i snekkeribedriften Pettersen & Thorsen i Kolbjørnsvig. Verkstedet holdt til i det sterkt forfalne «Lassenhuset» på «Sletta» – et knusktørt trehus. Brannen utviklet seg til katastrofe, ikke bare for denne bygningen, men for all omliggende bebyggelse, som ilden sprang over på og ødela. I 1924 var Lassens hus blitt fredet som et av landsdelens mest monumentale senbarokke våningshus. I 1926 ble det omhyggelig oppmålt og fotografert av arkitekt Wilhelm Swensen.

Det var bygd av laftet tømmer i svær dimensjon, i to fulle etasjer pluss den karakteristiske «knestokk-etasjen» på loftet.

Det hadde «italiensk» plan og «italiensk» tak (valmtak), hvilket midt på 1700-tallet var nytt og moderne her hjemme, med linjer til renessansens Italia.

Fasaden hadde vindusakser i rytmen 3+1+3, og gatedøren sto i den midtre aksen. Det betyr at huset hadde «midtgangsplan».

Dagligrommene lå i første, selskapsrommene i 2. etasje. «Blåsalen» var husets største rom, med rikt utstyr i listverk, fyllinger og stukkdekorert brannmur.

Bygningens veldige valmtak var belagt med gammel, sortglasert hollandsk takstein, pipene og peisene var murt av gul, hollandsk murstein. Huset var kledd med kraftig tømmermannskledning med håndhøvlet staff, og i etasjeskillene løp svære, profilerte horisontallister omtrent som på Den Gamle Tollbod.

De store, senbarokke vinduene med tre ruter på tvers i hver grind, var midthengslet, og losholtene var på innsiden utformet som en pilaster med basis og kapitel. Dørene var brede, lave enspeils-dører av senbarokk-type, med praktfulle, originale låser og beslag av smijern. Utvendig var huset gråbrunt, solsvidd og værslitt, med spor av gammel rødmaling. Vinduene var malt gråhvite, vindusglasset var av blågrønt, norsk eller engelsk kronglass fra 1700-tallet i fineste kvalitet.

I enkelte værelser var ennå engelske velourtapeter i burgunder eller mosegrønt på plass, for huset var ikke forandret siden 1700-årene!

Selv i sitt dypeste forfall, brukt som snekkerverksted, var Lassenhuset en bygning av usedvanlig myndighet og karakter, en arkitektonisk perle.

Da det etter 1945 ble snakk om å slå de to Agder-fylkene sammen, prøvde man i Arendal å motarbeide dette på flere vis. Bl.a. ved å bygge ny fylkesmannsbolig til avløsning av den gamle trevillaen fra 1870-årene på Strømsbu. Men fylkesmann Hjelmtveit og konservator Albert Ugland foreslo – støttet av Riksantikvaren – at man i stedet skulle restaurere Lassenhuset til ny fylkesmannsbolig. Det ble utarbeidet fullstendige planer og kalkyler. Her ville fylket få en historisk og representativ fylkesmannsbolig som intet annet sted hadde make til, på en praktfullt beliggende tomt! Lassenhuset skulle gjenvinne sin fordums prakt!

«De mortui nihil, nisi bene». Den tids «eksperter» påsto at restaureringen ville koste mer enn en splinter ny bolig i mur oppe i Fredens vei. Med den påstanden slo fylkestinget retrett.

Ny, helt ordinær bolig ble bygd – for betydelig mer enn opprinnelige kalkyler viste. Lassenhusets sjanse var borte, og – en gnist fra snekkerovnen ned i høvelspånene på salsgulvet var nok.

Det første huset på tomten skal ha tilhørt skipper Christen Hardong og hustru Elisabeth Ellefsdatter Hiis (1708–1772). Hun giftet seg annen gang 1741 med Thyge Pedersen, en farbror til legatstifteren Peder Thomasson.

Hennes datter Karen Hardong (død 1775) var først gift med foged Jens Juell på Slåbervig, deretter med prokurator, toller og til slutt kjøpmann Rasmus Lassen (1722–1799). Det er sannsynlig at Karen Hardong og Rasmus Lassen oppførte det svære huset på Sletta, i 1740- eller 50-årene. Etter Karens død giftet Rasmus seg med Morten Michelsen Asdals (eller Sandstøs) enke Gro Thorsdatter. Hun levde ennå i 1822, da eiendommen ble overtatt av den eldste sønn Jens Rasmussen Lassen (1769–1851). Han var skipper og senere rentenist og pengeutlåner, gift med Marie Holst fra Holmestrand. Etter dem overtok deres ugifte sønn Paul Brodal Lassenhuset. Han døde i 1890. Både han og faren hadde ord på seg for å være særdeles forsiktige. Huset skulle det ikke gjøres noe med, alt skulle være som det hadde vært i gamle Rasmus’ tid. Den svære bygningen «overlevde» i mer enn ett århundre uten noe som helst vedlikehold. Det sier litt om den tekniske kvaliteten på det som gikk opp i flammer i 1963.