Richard Arnold, Stadsingeniør i Arendal 1875–1914

Sølvi Kaastrup, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 26. oktober 1991

Når kommunesammenslåingen i Arendal trer i kraft i 1992, er det akkurat 90 år siden forrige gang Arendals grenser ble forandret. Før 1902 var byområdet svært beskjedent: Vestover gikk grensen mellom byen og Barbu kommune i svingen øverst på Strømsbuveien (huset med butikk ovenfor Moribakken lå halvt i byen og halvt i Barbu), og så fortsatte bygrensen over Høyveien, Springklev, Håvet, og på østsiden var skillet på toppen av Juellsklev og utover Feierheia.

I et lite skrift av fhv. stadsingeniør Arnold, «Et lidet tillæg til Arendals Historie», som utkom i 1925, leser vi følgende: «Byterritoriet omfattede til aaret 1902 33.30 hektar. Med udvidelse af hele Barbu herred forøgedes dette til circa det 45 dobbelte». Fra å være en småby, var Arendal rykket opp til å bli landets 3. største bykommune i utstrekning.

I Aust-Agder-Arkivet får vi ofte spørsmål angående byens bebyggelse og utvikling gjennom de siste hundre årene. I den forbindelse har vi funnet at nettopp Richard Arnold er en mann som skiller seg ut når det gjelder kildemateriell gjennom en viktig periode av dette tidsrommet.

Fra 1875 til 1914 var han stadsingeniør i Arendal, altså 27 år i den lille byen og 12 år i «storbyen».

Hans litterære produksjon var ikke så omfangsrik, men den gir oss en mangfoldighet av nyttige opplysninger. Som stadsingeniør deltok han i alt som angikk byens tekniske liv, og han har etterlatt seg nøyaktige etterretninger om så å si alt som skjedde i hans «regjeringsperiode» på nesten 40 år. Han har også med noe av det hans to forgjengere i stillingen utrettet; nemlig Hielm og Schaanning, som var de første stadsingeniører i Arendal.

Men det var ikke bare som teknisk fagsjef Richard Arnold gjorde seg gjeldende i lokalsamfunnet. Det virker som om han engasjerte seg i alle sider av byens liv, enten det gjaldt kirke, skoler, industri eller politikk. Han var med i råd og utvalg på de forskjelligste områder.

Selv oppgir han i sine erindringer at i året 1894 var han medlem av 20 forskjellige komiteer. I fritiden dyrket han seilsporten, var medlem av seilforeningen og deltok i «kapseiladser». I de skriftene Arnold etterlot seg, kan vi følge med i hvordan bybildet og levevilkårene i Arendal forandret seg, både før og etter sammenslåingen med Barbu i 1902.

I 1883 skrev han «Om Reguleringerne i Arendal» i Norsk Teknisk Tidsskrift, og det ble utgitt som Særtrykk så vi har det i bokform. Her redegjør forfatteren for hvordan byen ble bygget opp igjen etter bybrannene i 1863 og 1868. Vi får bl.a. vite at samtlige gater fikk en bredde av 12,5 meter. Noe som kanskje ville forbløffe mange var at «Ved Pollens og kanalernes tilfylding ble kommunen nødt til at give de nærliggende hus erstatning for tabt brygge- og vandret». Pollen var opprinnelig der torvet er nå, mens den nåværende Pollen kaltes «den indre havn», og den ble altså ikke oppfylt, men fikk overta Pollen-navnet!

Arnold roser sin forgjenger, stadsing. Schaaning, for hans innsats ved gjenoppbyggingen etter brannene, særlig fremhever han «det særdeles heldige forslag at forandre den i bunden af indre havn (langs Kirkegaten) projekterede kai til en i 55,8 meters længde fortløbende granittrappe med afslutning af en cementeret platform tjenlig til fisketorv».

De gamle herrer ville nok vært fornøyde dersom de hadde visst hvor attraktivt dette stedet har vært og er for senere generasjoner.

Samme sted finner vi også om anlegget av «Den saakaldte Kastelvei».

Dette arbeidet ble påskyndet etter brannen i 1868, for å kunne foregå uten vanskeligheter så lenge eierne av branntomtene nedenfor ikke hadde begynt på sine nybygg. På 4 måneder var denne veistrekningen på 620 meter ferdigbygget. Arnold konkluderer sin beretning om reguleringene i en nøktern setning:

«Med stor tilfredsstillelse kan Arendals borgere betragte sin smukt og hensigtsmæssigt regulerede by».

I 1896 kom et lignende skrift: «Kommunale Anliggender og Arbeider i Arendal 1863–1895. Meddelelser om Brandvæsenet, Havnearbeider, de offentlige Bygninger, m.v.» En fortsettelse for perioden 1896–1906 skrev han i 1907. Bøkene er av beskjedent omfang, men gjennomgår kronologisk nesten alt som er skjedd av utbygging gjennom vel 40 begivenhetsrike år.

Det som særpreger Arnolds skrifter er at de så enkelt og saklig fremstiller de faktiske forhold. Av og til kommer hans egne meninger frem, som i de to følgende eksempler da det gjaldt det nye bykart med reguleringsplan (ca. 1920). Her vil han fraråde et par punkter i planen til vedtagelse:

«l) Opfyldning av Kittelsbugt. Byen vil herved berøves en hensigtsmæssig sikker Baadhavn, og det vakre Prospect man herfra har til Kirken vil delvis gaa tabt; desuden vil Byggegrunde for høie Murhuse blive høist usikker. 2) At anlægge Byggekvartaler paa Myrene, da Grunden her er saa svag, at en Ko for nogen Aar siden holdt paa at gaa tilbunds i Sølen.»

En ting som opptok ham svært var byens forskjønnelse, og han sørget for beplantning av flere hovedgater. I hans erindringer sier han at «megen Modstand maatte overvindes, forinden jeg naaede det tilsigtede Maal; endnu saa sent som i 1903, da de vakre lindetrær stod i sin fulde Pragt, fandtes der Mennesker saa blottet for Skjønhedssands, at de ivrigt agiterede for at faa Trærne væk. Saadanne vanvittige Attentater vil forhaabentlig ikke være mulig i Fremtiden.»

Arnolds skrifter kom ikke i store opplag, og er derfor sjeldne å få tak i. Flere av dem var særtrykk av Vestlandske Tidende. Boken om Trefoldighetskirken er hans mest omfangsrike, med sine 82 sider i kvartformat. Den heter «Arendals nye kirke. En beretning om dens tilblivelse og bygning. Med 2 perspektiver av kirken». Uten forkleinelse for senere bøker om kirken, er den i særklasse, men så var da også forfatteren sekretær i byggekomiteen.

Arnold tiltrådte sin stilling i Arendal i 1875, og var 76 år da han gikk av i 1914. At han etter denne tid var både åndsfrisk og produktiv, fremgår av hans erindringer, som han påbegynte sommeren 1918.

Arkivet er så heldig å eie disse erindringene, en gave fra hans datter Jetchen Arnold. De er i 3 store bind, håndskrevne, med en nydelig skrift. Ved siden av å være en selvbiografisk skildring av høy klasse, supplerer de hans trykte arbeider.

Richard Arnold var tysker, født i Munster Westfalen 16. desember 1838.

Faren, Carl Arnold, var dirigent for et musikalsk selskab i byen, og en dyktig komponist.

Familien besto av en eldre bror og søster, som begge hadde «betydelige kunstneriske anlegg». Faren var alvorlig religiøs protestant, mens flertallet av Munsters borgere var fanatiske katolikker, noe som gjorde at gamle Arnold ble utsatt for mange ubehageligheter. Hans lønn var dertil dårlig, så i 1847 sa han opp sin stilling og bega seg ut på en «Kunstreise» sammen med sin eldste sønn, i håp om å bedre familiens økonomi. Han hadde fra tidligere et godt navn som kunstner i Polen og Russland, og turneen i disse landene ga et tilfredsstillende økonomisk utbytte.

Derfra gikk turen til Stockholm og flere svenske byer, hvor de overalt fikk bifall og anerkjennelse for sin kunst.

I revolusjonsåret 1848 var det utelukket å vende tilbake til Tyskland, og kunstreisen ble derfor utvidet til de større byene i Norge. I Kristiania skulle det besettes en direktørpost ved det nystiftede filharmoniske selskab, og da mangelen på en dyktig musikklærer var stor, mottok Carl Arnold denne posten og begynte også å undervise i harmonilære, sang og pianospill.

Slik gikk det til at familien Arnold i 1848 ble bosatt i Norge. Richards oppvekst i Kristiania er full av gode minner. Etter bare 2 måneder kunne 10-åringen gjøre seg forstått på norsk, og allerede fra 1. januar 1849 begynte hans skolegang i 4. klasse på Nissens Latin- og Realskole.

Ett år før artium ble det forandring i planene om en «Uddannelse i de klassiske videnskaber», som Richard egentlig hadde lyst på. Faren trodde ikke han kunne makte å støtte sønnen økonomisk i så lang tid som dette ville ta, og det ble til at han isteden skulle skaffe seg en teknisk utdannelse. Etter privatundervisning i matematikk, ble han opptatt som student ved den tekniske høyskolen i Karlsruhe, hvor han tilbragte 3 år.

Da han vendte hjem etter endt utdannelse i 1860, var det vanskelige tider på arbeidsmarkedet. Overalt fikk han høre at det ikke var behov for teknikere. Men det lysnet etterhvert: etter noen småjobber for arkitektene Schirmer og von Hanno, fikk han en volontørjobb i Kristiania kommune på kontoret hos stadsingeniør Klingenberg. Etter et år her ble han tilbudt bestyrelsen av et nytt vannverksanlegg i Skien, under overvåking av den samme Klingenberg.

I Skien ble han i 13 år. Byen hadde på den tid 4500 innbyggere, og han overtok etterhvert den tekniske ledelse. Han giftet seg, bygde hus og drev noe privat forretningsvirksomhet og industri, da hans kone hadde arvet en del penger han ville investere. Han sa opp sin faste stilling da forretningene gikk bra, men én dag fikk han skrupler over å stå med hustru og 5 barn «uden faste midler til deres underhold».

Da han så tilfeldigvis leste et avertissement om at stadsingeniørposten i Arendal var ledig, med dobbelt så stor lønn som den han hadde hatt i Skien, følte han det som et varsel om at han skulle søke stillingen. Han fikk den, og tiltrådte 1. juli 1875. Det var Arendal som ble den tyskfødte Arnolds hjemby.

Da han kom til byen, sto den på høydepunktet av sin skipsfart, med en flåte på flere hundre seilskip. Stadig var det skuter innom for å proviantere eller skifte mannskap. I tillegg til dette var det et yrende liv på havnen med ro- og seilbåter, som var kommunikasjonsmidlet mellom byen, øyene og kystdistriktene rundt. «Slig myldrende baadtrafik havde jeg tidligere ikke seet», skriver han i 1918. Og tilføyer: «Ak! Hvorledes er det nu?»

Dette hjertesukket gjaldt «Dampskibene, der lader Sirenerne lyde naar de passerer forbi, eller ligger en stund ved bryggen og damper saa strax videre. Robaadene er tildels erstattet af Motorbaade, der larmer og lugter stygt lang Vei». – Det var godt han ikke fikk oppleve sørlandsturismen anno 1990!

Men kjærligheten til Arendal ble bare forsterket gjennom de 53 år han bodde her. I 1880 bygget han hus på Høyveien, en stor schweitzer-villa med utsikt over byen og havnen. Huset lå før 1902 i Barbu kommune, og Arnold var i en årrekke medlem av Barbu herredsstyre. Familien bodde på sin «Furuhei» i mange lykkelige år. Men da de fleste barna var ute av redet og alderen meldte seg, ble denne boligen for stor. Huset ble solgt, og ekteparet Arnold flyttet til Barbu, som da forlengst var blitt en krets i Arendal. I kommunens hus i Juellsklev, der hvor byens gassmester senere bodde, tilbragte ekteparet Arnold sine siste leveår. Dengang var huset omgitt av en vakker have, hvor de hadde mange gode dager. Særlig gledet de seg over et frodig valnøttre, som ble omtalt i botanikken som det største og eldste i Norge. Arnold overlevde treet: i sine siste erindringer forteller han bedrøvet hvordan det knekket en stormnatt.

2. juni 1928 sovnet han stille inn i sitt hjem i Juellsklev, 89 1/2 år gammel. Det ble skrevet mange pene ord ved hans bortgang, og det er nok ingen tvil om at stadsingeniør Arnold var en mann som fortjente dem.

Referanser til KUBENs samlinger
Arkiv: PA-1449, Richard Arnold, personarkiv; PA-1435, personala L0035-38.
Boksamling: Richard Arnold: Om reguleringerne i Arendal (ref.); Kommunale anliggender og arbeider (ref.); Arendals nye kirke : en beretning om dens tilblivelse og bygning (ref.).