Støpejernskors

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 24. april 1991

Kostbare bøker, utgitt med støtte fra forskningsråd og kulturfond, blir billige hvis man venter til bokutsalget. Også i Danmark er det «mammutsalg» i april, og enhver kan få tilsendt katalogen fra en dansk bokhandel.

I 1988 utga Nyt Nordisk Forlag, København, Aase Fayes magisteravhandling om «Danske Støbejernskors» med støtte fra 9 forskjellige vitenskapelige fond og stiftelser. Boken er resultat av mange års registreringer av gravminner av støpejern på kirkegårder over halve Danmark. Støpejernskorsene var tidligere så tallrike på kirkegårdene både i Danmark og i Norge at ingen ville trodd de skulle bli «sjeldne», men det er de faktisk blitt!

Aase Faye fant i alt bare 365 eksemplarer, – og i dette tall er også jernplater, tavler og lignende medregnet. Hos oss er forholdet det samme, noe enhver kan konstatere ved et besøk på eldre kirkegårder: Det er faktisk fare for at forrige århundres aller mest utbredte form for gravminne er i ferd med å forsvinne nesten helt.

Det kløverbladsflikete gravkorset av støpejern ble skapt av den berømte tyske arkitekt Karl Friederich Schinkel (død 1841) i Berlin omkring 1815, og ble snart et produkt som alle jernverk og jernstøperier både i Norge og Danmark laget i mange størrelser og utgaver, særlig fra omkring 1830 til ca. 1900.

Faye samlet inn sitt materiale i 1960-årene og frem til 1973. Men stikkprøver har vist at temmelig mye er blitt borte i årene etter, og det var på høy tid å innføre den lovpålagte, offentlige registrering av bevaringsverdige gravminner ved Danmarks nye lov om kirker og kirkegårder av 1986. Likevel hjelper dette lite, dersom det ikke også innføres offentlig vedlikehold av minnene, i motsatt fall vil de likevel bli ødelagt av tidens tann.

Den norske loven verner bare gravminner «eldre enn 100 år», og den er en ren papirbestemmelse: Hvert eneste år forsvinner bevaringsverdige gravminner – både eldre og yngre enn 100 år – i store mengder fra våre eldre kirkegårder, fordi ingen faglig kompetent finnes lokalt som kan forta en registrering, og de antikvariske myndigheter er; – antikvariske!

Aase Fayes arbeid viser at det dessuten er en viss sosial «utvelgelse» over tid som foregår: De «vanlige folks» gravminner forsvinner, mens de «fines» blir bevart. Enkelte kirkegårder har etablert en «minnelund» hvor utgåtte gravminner i en viss utstrekning tas vare på og oppstilles som en samling.

I Havstad Jernstøberis varekatalog fra ca. 1890 er det fem forskjellige støpejerns gravkors å velge blant. De to minste typene ble vanligvis brukt på barnegraver, men i de indre bygder ser man dem ofte anvendt på voksnes graver. Kanskje ikke så merkelig, når en tenker på hvor tunge de store korsene var å frakte over lengre avstander.

Jernverk og støperier leverte naturligvis også gravplater, innskriftstavler og gravrammer, samt gravstedgittere av støpejern. Gitterne og de små gravkammerne er i dag sjelden å se, for et nærmest militært, strengt krav om orden i geleddene som Statens kirkegårdskonsulent fikk gjennomført i 1950- og 60-årene, har nesten greid å utrydde dem helt. Motorgressklipperen var påskuddet for vandalismen.

Støpejernet var 1800-årenes motemateriale fremfor noe, og gravkunsten ble beriket ved det enestående fine presisjonsarbeidet som våre jernverk og jernstøperier leverte. Mange av monumentene har stått uten noe videre vedlikehold i over 100 år uten å få nevneverdige rustskader. Trolig ble de omhyggelig oljebehandlet innen de forlot produsenten.

Korsene og de andre gravminnene av støpejern har både personalhistorisk, kulturhistorisk, kunsthistorisk og industrihistorisk verdi, uansett om de er eldre eller yngre enn hundre år.

Bevaringen av dem på kirkegårdene gir oss og de kommende generasjoner den følelse av slekters og tiders gang, som stemmer sinnet til ettertanke og andakt.

Referanser til KUBENs samlinger
Gjenstand: AAM.17504, støpejernskors.