Streikebryter og partiveteran

Gunnar Molden, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 24. august 1991

Under stiftelsesmøtet til Det Norske Arbeiderparti ved Ormetjenn i 1887, ble typografen og avholdsaktivisten Thomas Andreas Heimdal valgt til revisor i partiets første styre. Han var sekretær i arbeiderforeningen «Samhold», som var dannet i kjølvannet av arendalskrakket i 1886.

Han var i tillegg redaktør og utgiver av det satiriske og sterkt samfunnskritiske ukebladet «Spisskula» (også kalt «Spidskuglen»). Her ble «Arendals borgerskap og øvrighet behandlet med en manglende respekt som var uvanlig i samtida. «Spisskula» var såpass ytterliggående at styret i «Samhold» måtte rykke ut og presisere at de ikke hadde noe med utgivelsen av bladet å gjøre.

Heimdal var en uforbederlig individualist og han ble da heller ingen partimann i det partiet han hadde vært med på å skape. Han gikk sine egne veier, av og til på tvers av linja til den framvoksende arbeiderbevegelsen.

Sommeren 1911 kom det til åpen konfrontasjon mellom Heimdal, som da var blitt en middelaldrende mann, og fagforeningene i arendalsdistriktet.

Lock-out

I forbindelse med et bittert lønnsoppgjør i gruveindustrien gikk arbeidsgiverne til lock-out ved en rekke jern- og metallbedrifter. Blant disse var Sørlandets skipsbyggeri på Fevik og Pusnes støperi, to av de viktigste industrielle foretakene i arendalsdistriktet på denne tida. Lock-out’en innebar at de organiserte arbeiderne ble tvunget til å forlate arbeidet, samtidig som bedriftene prøvde å holde det gående med uorganisert arbeidskraft.

For å hindre at denne situasjonen skulle skape splittelse arbeiderne imellom, og dermed svekke fagbevegelsens forhandlingsposisjon, la fagforeningene et hardt press på de uorganiserte for å få dem til å forlate arbeidsplassen i solidaritet med de utestengte. På Fevik førte dette til at de fleste holdt seg borte; på Pusnes var det derimot en del arbeidere som fortsatte å gå på jobb.

I denne situasjonen gikk Arbeiderpartiets avis «Tiden» til det drastiske skritt å offentliggjøre ei liste med navn under overskriften «Streikebrydere paa Pusnes». Øverst på denne lista sto: Th. Heimdal.

Potteplante og kryp

Den gamle samholdsmannen var blitt streikebryter! Det vi si: ingen visste egentlig hva de skulle kalle de som ikke fulgte opp parolen om å boikotte de lock-out’ede arbeidsplassene. Det var jo ingen streik, så streikebrytere var de strengt tatt ikke. Men lock-out-brytere var de heller ikke, siden det bare er en arbeidsgiver som kan bryte en lock-out.

Men tilhengerne av fagbevegelsens linje var allikevel ikke i tvil om at det de uorganiserte på Pusnes hadde gjort var minst like ille som streikebryteri.

«Kan nogen undres over, at vi i saadanne vakre potteplanter som streikebryderne ser noget saa lavt som kryb paa jorden kan være». – Sånn lød en av de mange karakteristikkene som sto på trykk i «Tidens» spalter på denne tida. Og selv om man fortsatte å snakke om streikebrytere, var det altså de uorganiserte arbeiderne på Pusnes man siktet til.

Heimdals forsvar

Man hadde neppe forventet at den gamle Spisskule-redaktøren skulle la være å ta til motmæle i denne situasjonen. Tvert imot er det mye som tyder på at avisa prøvde å provosere fram en reaksjon fra Heimdals side. Det var neppe tilfeldighetene som hadde plassert han øverst på «streikebryter»-lista.

Heimdal forsvarte seg selv og arbeidskameratene i flere innlegg i «Tiden» utover sommeren. Han så ingen grunn til at de uorganiserte skulle forlate arbeidet i den pågående konflikten og dermed utsette sine familier for sult og elendighet. «Vilde det gavne en eneste om vi gik, for om kortere eller længere tid at nødes til enten at, trygle os ind igjen eller ogsaa ty til offentlig hjælp?» (Her må vi huske på at de uorganiserte ikke hadde krav på noe streikebidrag fra fagforeningen).

Hadde det vært en streik hadde situasjonen vært annerledes. Heimdal henviste til sine egne erfaringer fra Tyskland, hvor han hadde arbeidet i flere år. Der – i «sosialismens arne» – var det ikke vanlig at de uorganiserte arbeiderne forlot arbeidsplassen under en lock-out.

Erobringsplaner

Dessuten: siden lock-outen bare rammet noen bedrifter og ikke alle, ville arbeiderne bare oppnå å svekke sin egen bedrift ved å forlate arbeidet. Heimdal antydet at det lå «storkapitalistiske erobringsplaner» bak lock-outen. Med det mente han at krefter innen arbeidsgiverforeningen ønsket å ramme småbedrifter som Pusnes, som høyst motvillig var blitt dratt inn i konflikten.

Hadde eieren av Pusnes, ingeniøren Berthelsen, vært «en af disse vrangvillige driftsherrer som for tiden sætter hele samfundets velfærd på spil», da hadde det gitt mening å aksjonere, men ikke ellers. (Også motparten ga forøvrig Berthelsen et godt skussmål. De understreket sterkt at aksjonene ikke rettet seg mot ham personlig).

Det er også tydelig at Heimdal hadde prinsipielle motforestillinger mot fagforeningenes virksomhet. Han erklærte seg som tilhenger av tvungen voldgift i arbeidskonflikter og polemiserte sterkt mot fagbevegelsens krav om underordning og disiplin.

«Formyndervæsenet og indpiskningen er saa grundig gjennemført, at den personlige mening ikke kommer til orde». – Dette var nok en hovedinnvending for den tidligere samholdsmannen og Spisskule-redaktøren. Han var mere preget av 1880-tallets liberalistiske tankegang enn av de mere militante og kollektivistiske idealene som preget fagbevegelsen i 1911.

Det var ikke til å unngå at Heimdals bakgrunn som Samholdsmann ble trukket inn i debatten. Under overskriften «Det var dengang», skrev en innsender: «I de dage tog ikke hr. Heimdal med silkehansker paa storborgerne ... Han agiterte ... vældig i Samholdsforeningene, hvor han brugte grovt og fint skyts mot overklassen og ofte indprentet sine klassefæller, at hvis arbeiderne skulde kunne faa sin ret, maatte de holde sammen som én mand.» (Innlegget var undertegnet «Arbeider»).

Til dette svarte Heimdal: «’Dengang’ havde jeg tro paa den norske arbeider; tiden og forholdene har imidlertid vist at jeg tok sørgelig feil i min tro paa, at den norske arbeider vilde søge at gjøre sig fuldt gjældende paa en værdig og fornuftig maade. Dersom ‘Arbeider’ var med i samholdsbevægelsen, saa ved han vist godt, hvorledes de samme arbeidere svigtet, da det gjalt.»

En bitter uttalelse, men ikke uvanlig blant arbeider-pionerer. Marcus Thrane gjorde seg lignende tanker da han kom ut av fengselet i 1858.

Femtiårsjubileet

Men årene gikk og tidene forandret seg – igjen. Arbeidsgiverne ga opp forsøkene på å knekke fagbevegelsen. Arbeiderparitet og fagbevegelsen forandret karakter; det militante preget måtte vike plassen for en mere forsonlig og sentrumsorientert politikk. Denne kursendringen var en viktig forutsetning for at partiet kunne danne regjering i 1935.

Da Det Norske Arbeiderparti feiret sitt femtiårsjubileum i Arendal i 1937, var veteranen Thomas Heimdal en av æresgjestene, sammen med kjente størrelser som utenriksminister Halvdan Koht, stortingsmann Ola Solberg osv.

På jubileumsfesten holdt Heimdal tale for ungdommen. Han fortalte om hvordan borgerskapet i Arendal var blitt slått av skrekk da Samholdsforeningene ble dannet i 1886. «Men de som blev redde glemte at den norske arbeiderklassen er sindig og rolig, det er det som er dens store styrke», sa den gamle veteranen og fikk begeistret bifall.

Thomas Heimdal hadde fått tilbake troen på den norske arbeider.