Tapa’er fra Stillehavsøyene

Ruth Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 3. august 1991

Aust-Agder-Museet stiller for første gang ut sin samling av tapa’er, dekorerte tekstiler fra Stillehavsøyene. Det er den største samling i Norge utenfor Etnografisk Museum. Samlingen var i 1969 utstilt i Kunstindustrimuseet i Oslo, og det sier litt om hva som er karakteristisk: Kunstnerisk kvalitet.

Særlig tekstilkunstnere og andre kunsthåndverkere har vært opptatt av den dekorative virkning, de rike variasjonene i de geometriske mønstrene, og den kraftige maling med jordfarger. Det er lett å forstå at franske malere med Paul Gauguin i spissen var opptatt av den enkle, raffinerte formverden i Stillehavsøyenes bruksgjenstander.

Hva er så en tapa? Teppene er laget av basten på forskjellige trær, alt etter hvilken tykkelse en ville ha på tekstilene. Museets tapa’er er laget av basten på papirmorbærtreet, og har en papiraktig konsistens. Behandlingen av basten kan likne noe på arbeidet med lin, og som med lin var det kvinnearbeid. Basten ble utbløtt og banket sammen til tepper, ofte mange meter lange. Redskapet var et banketre med fire sider, med grove og finere mønstre. Den grove side ble brukt først, den glatte til sist. Det var et tungt arbeid.

Tapa’ene ble enten brukt hvite, eller dekorert i sort, brunt og oker. De tynneste tekstilene ble brukt til klær, de tykke til tepper, som adskilte rommene i huset, og på gulvet. De ble brukt som gaver og byttemiddel, og var en verdireserve i et samfunn uten penger. Mange ruller på lager var et rikdomstegn.

Hvordan fant så disse tekstilene og andre ting fra Stillehavsøyene veien til Europa? Det skjedde i takt med den europeiske kolonisering av øyene, etter hvert som skipsfarten på Australia og Stillehavet kom i gang.

Etter hvert som dampskipene overtok fraktene på Amerika, var Australia- og Stillehavsfarten seilskutenes siste sjanse i langfart. Først og fremst var det britiske klippere som deltok, men også tyske, franske, svenske og norske. De epokegjørende «Sailing Directions» som den amerikanske sjøoffiser og kartograf Mary satte opp for en sørligere rute enn tidligere brukt, ga grunnlaget for de berømte kappseilasene over Stillehavet og rundt Kapp Horn.

Trelasteksporten fra Norden til Australia begynte midt i 1860-årene. Fra Australia ble det fraktet kull og trelast til Stillehavsøyene, med kokosolje, kopra og bomull i retur. I Stillehavs-farten var guano og kopra de viktigste varene. Guano var dannet av fugleekskrementer, fiskeavfall og skjell på koralløyene, den var tørr, tung og luktet ubeskrivelig, en ettertraktet gjødsel før kunstgjødselens tid.

Kopra var soltørkete kokosnøtter som ble brukt i såpe- og margarinindustrien i Europa. Mange norske skip gikk i koprafart til Fiji, Tonga, Samoa, Tahiti og andre øygrupper i 1880–90-årene. De måtte ofte seile fra øy til øy for å komplettere lasten. Skip fra Tønsberg og Stavanger åpnet koprafarten for norske skip i 1874–75.

I 1882 fikk Arendals-rederiet Lund & Co, sin første kopralast fra Fiji til Marseille for sitt skip «Bellona», som var på vei fra Fredrikstad med trelast for Sydney. Men alt i 1879 fikk museet en tapa fra kaptein Arnt Larsen (fører av brigg «Jofur» av Arendal?).

Befraktningen foregikk som regel fra Australia. Sydney var sentrum for koprafarten, Melbourne for guano. Det siste norske treskip som gikk med kopra var Grimstad-barken «Kornmo» i 1906. Fra 1890-årene var mest jernskip i bruk, men lasterommene måtte kles med tre, for kopra var fuktig og fet, og ble stygg av å ligge mot jern.

Den aller første tapa fikk museet lenge før koprafartens tid. Det var i 1846, da kaptein Fredrik Crawford på «17de Mai» av Grimstad returnerte fra den dristige, men noe mislykkede hvalfangstekspedisjonen til Sydishavet, som Christian Stephansen hadde tatt initiativet til i 1843.

Andre gaver er fra kapteinene Åsmund Johannesen, «Vettan» av Porsgrunn, Ferdinand Jæger, Christen Herlofsen (1890), Jens Olsen Mørland (1892) og Halvor Grændsen, Østerklev, Tvedestrand (1861–1933). Kaptein Grændsen seilte lenge i koprafarten, men sluttet i 1916, fordi han ikke ville over på dampskip. Hvis noen kjenner til hvilke skip disse kapteinene førte, eller vet om andre skip i Stillehavs-farten, er vi interessert i kontakt.