«Svømmeline» ved Jomfruholmen

Ruth Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 18. mai 1991

Fra Sørlandskysten har seilskuter, dampskip og motorskip seilt over hele verden i flere århundrer, og en stor del av den voksne mannlige befolkning som lever i dag, har hatt verdenshavene som arbeidsplass under den norske skipsfartens siste storhetstid i 1950- og 1960-årene.

Den sterke fokusering som i de siste årene har skjedd på det som kalles Skagerrakkulturen, har pekt på gamle kulturkontakter og blåst liv i dem. Det har ført oppmerksomheten til de mange småskuter som handlet med planker og bord, ved, spiker og ovner i bytte for korn, flesk og levende husdyr, småhandelen fra havn til havn på Sørlandet og i Jylland. Det har kanskje gitt oss et noe idyllisk bilde av denne del av fortida, og i hvert fall et skjevt og puslete helhetsbilde av de kulturimpulser som har preget kystbefolkningen i Aust-Agder gjennom tidene.

Mange er i dag nokså lommekjent i området omkring Hirtshals, og det er fint med de mange nye nabokontakter til Jylland og Bohuslen. Men er Sørlandskulturen en Skagerrakkultur? Sistnevnte er bare en liten bit av den.

Denne biten er knyttet til småskutehandelen og til fiskeriene på revet og i Norskerenna. I Kragerø heter fiskemottaket Skagerrakfisk, en naturlig bruk av begrepet Skagerrak, som ifølge leksika strekker seg fra Lindesnes til Skagen og Paternosterbåene utenfor Bohuslen. Skagerrakkysten er like mye kysten utenfor Telemark, Vestfold og Østfold som Sørlandskysten, så det er og blir absurd å kalle Sørlandskulturen med sin rikdom på fremmede impulser, og – la oss ikke glemme det, også på impulser fra bygdesamfunnene innenfor kysten – for en Skagerrakkultur.

De som seilte i Jyllandsfarten eller drev fiske på Sørlandet, var ofte eldre sjøfolk som hadde vært i utenriksfart, eller unge som hadde forsøkt å skaffe seg hyre, men ikke klarte det i nedgangstider med svikt i skipsfarten. Småskutehandel og fiske var en overlevelsesmulighet, ofte ikke mer. Vekselspillet mellom fiske som levevei og utenriksfart får vi et levende bilde av i Hartvig W. Dannevigs spennende intervjuer med fiskere på Sørlandskysten (i Aust-Agder-Arv 1983–84).

Men over til dagens bilde. Jakten «Svømmeline» ble bygget 1892 på Havstad, dengang i Barbu, og kjøpt av Nils Andersen Engelskjenn og registrert i Arendal. Den gikk i kystfart og Jyllandsfart, uten at vi vet noe nærmere om dens seilaser. I 1906 ble den solgt til Aalborg.

På Emil Rummelhoffs maleri fra 1932 er jakten grønnmalt og velstelt, og ligger fortøyd med beslåtte seil ved brygga på Jomfruholmen i Galtesund.

Huset på Jomfruholmen, et kjent blikkfang i leden langs Hisøy-landet, ble bygget i 1865 i pusset mur og på høy grunnmur. Mange slike hus ble bygget i Arendal etter bybrannene. Byggherren var Poul Brodal Lassen (1807–90), som bodde i det store Lassenhuset på «Sletta» i Kolbjørnsvik.

Ifølge familietradisjonen, meddelt oss av Karen Elise Lassen, var Poul Lassen overbevist om at huset hans i Kolbjørnsvik ville brenne. Han bygget derfor det moderne murhuset på Jomfruholmen, for å ha et sted å flytte til den dagen det brant. Han kom aldri til å oppleve det, og vi må si heldigvis. Han døde i 1890 i sitt gamle hjem som var fullt av det vakreste gamle innbo. Spådommen gikk først i oppfyllelse i 1963, da huset var blitt snekkerverksted.

Huset på Jomfruholmen hadde noe som nybygde hus i 1800-årene sjelden hadde: Brønn med ferskvann inne i huset. I eldre hus var det ikke helt uvanlig å finne brønn innendørs, verken på Sørlandet eller andre steder i landet. Det nærmeste eksempel er like over Galtesund: I bryggerhuset i det som tidligere ble kalt «Endresens pensjonat» i Bratteklev på Tromøy.

Brønnen på Jomfruholmen hadde den egenskap at det sa sukk, sukk. Dette ble oppfattet som spøkeri. Troen på at det spøkte, hang lenge i. Antagelig har det strenge alvor i murbygningen som lå der på den litt forblåste holmen uten en formildende busk omkring, gjort sitt. Det er flott at huset ligger der uforandret, nettopp slik.

Referanser til KUBENs samlinger
Gjenstand: AAM.B.0684, skutebilde.