Arbeidsløs og pengelens: Søkte lykken i Amsterdam

Gunnar Molden, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 6. juni 1992

På 16/1700-tallet var det et stort antall sørlendinger som utvandret til Nederland; datidas Amerika; et økonomisk kraftsenter og «mulighetenes land».

Størsteparten av disse utvandrerne kom fra Vest-Agder, men også fra Arendalsdistriktet var det en del som dro av gårde, enten for å slå seg ned for godt, eller – vel så ofte – for å søke arbeid for en periode.

Noen fikk hyre i den nederlandske handelsflåten; andre fikk seg arbeid i forskjellige virksomheter tilknyttet handel og skipsfart, f.eks. skipsbygging.

De fleste måtte ta til takke med jobber som var forholdsvis langt nede på rangstigen – jobber som nederlenderne selv ikke var så interessert i å ha. (Men også denne regelen fins det unntak fra. Jeg har tidligere i denne spalta skrevet om Hans Nilsen fra Skare, som slo seg ned i Amsterdam på begynnelsen av 1770-tallet og som etter noen år ble kaptein på en vestindiafarer – en ettertraktet posisjon).

Seil- og kompassmaker

For mange var sikkert nød og begrensede muligheter hjemme en viktig årsak til at de dro ut. Men det kan ikke ha vært tilfellet med Johan Gustav Rideman Aalholm, en av arendalittene som dro av sted for å søke arbeid.

Han var sønn av den velstående arendalskjøpmannen Nils Aalholm, han som dyrket poteter på Hove – det eldste dokumenterte tilfellet av potetdyrking her i landet. Det er vanskelig å tenke seg at ikke faren skulle ha klart å skaffe sønnen sysselsetting i nærheten av Arendal, hvis det var det han ville.

J. G. R. Aalholm reiste hjemmefra i tyveårsalderen, i første omgang til København, hvor han gikk i kompass- og seilmakerlære. Etter å ha vært der i ti år bestemte han seg for å prøve lykken i Amsterdam. Han reiste nedover tidlig på våren 1775, etter en snarvisitt i Arendal for å si farvel til foreldre og kjente.

Folk nok

Noen uker etter ankomsten til Amsterdam skrev han et lengre brev til faren, hvor han fortalte om sine opplevelser som arbeidssøker i verdensbyen (brevet er bevart og oppbevares ved Aust-Agder-Arkivet).

Her forteller han at det på ingen måte hadde vært så enkelt å skaffe seg jobb som han var blitt forespeilet på forhånd:

Det var ikke «som kjære Fader sagde, da jeg var Hjemme, nemlig: at naar jeg kom her saa kunde jeg faae Arbeide nok naar jeg allene vilde arbeide; Her er vel Arbeide, men her er og Folk nok, saasom der kommer Folk nok fra alle Steder hertil, alle Uger for at arbeide; derfor er her saa fuldt med Folk at det vrimler paa Gaderne, og en Mester lader ei sine egne Folk gaae ledige for at tage Fremmede i Arbeide.» Kjente toner!

Mange farer

Men dette var ikke det verste J. G. R. Aalholm hadde opplevd. Rett etter ankomsten hadde han tatt kontakt med ei jente fra Sandvika, som hadde tjeneste i Amsterdam. Han fikk henne til å anbefale seg et losji, men verten her viste seg å være en «Seeleverkoper» (= sjeleselger), – en betegnelse som brukes på tvilsomme personer som skaffet sjøfolk hyre mot å få en stor andel av lønna deres i provisjon. Det var en slags form for shanghaiing, og trikset var å gjøre offeret gjeldsavhengig.

Prisen for losjiet var ublu. Dessuten ble Aalholm syk; han fikk utslett av den usunne lufta og det dårlige drikkevannet i storbyen og måtte til legebehandling. Resultatet var at reisekassa snart var tom.

Og nå truet verten med å sette han ombord på en ostindiafarer som menig matros, hvis han ikke gjorde opp for seg straks.

Ostindiafarten

Å få hyre på en ostindiafarer var en av de mulighetene som sto åpne for nordmenn som utvandret til Holland. Det Ostindiske Kompaniet (VOC), som ble opprettet i 1602, var i si tid Europas største handelsforetak og hadde et enormt behov for arbeidskraft.

Kompaniet hadde monopol på all nederlandsk handel med Asia, og det var det som administrerte det nederlandske koloniriket i Østen, som hadde sitt sentrum i Batavia (Djakarta) i dagens Indonesia.

Svært mange av de som var i kompaniets tjeneste, enten som soldater eller sjømenn, var utlendinger. Lønna var lav og dødeligheten ekstremt høy (bare en tredjedel av de som reiste ut vendte tilbake til Nederland i levende live!), så det var få nederlendere som var interessert i disse jobbene.

Weddick & Wendel

Hadde J. G. R. Aalholm nå vært en gjennomsnitts arbeidssøker med små midler, så hadde han vært nødt til å gjøre som verten sa. Resultatet ville da ha blitt at store deler av hyra havnet i vertens lomme.

Men han var ingen vanlig arbeidssøker. Familien hans hadde forretningsforbindelser i Amsterdam, et firma som het Weddick & Wendel, og nå henvendte Aalholm seg dit for å be om et lån, sånn at han kunne bli i stand til å gjøre opp for seg. Lånet ble innvilget; betingelsen var at faren hjemme i Arendal skulle være garantist, hvis Johan døde før det var tilbakebetalt.

Han fikk også hjelp til å komme i kontakt med Det Ostindiske Kompaniet, og det resulterte i at han ble antatt som seilmakersvenn ombord på en ostindiafarer. Som seilmaker fikk han noe bedre betalt enn en vanlig matros, og nå fikk han ihvertfall beholde hyra selv. Man må allikevel undre seg over at han tok til takke med denne jobben, bakgrunnen hans og de dårlige arbeidsbetingelsene tatt i betraktning.

Banjermasin på Borneo

Det er mulig han hadde tenkt å «prøve lykken» i de nederlandske koloniene, at jobben som seilmaker bare var en måte å komme seg til Asia på. Ihvertfall hadde Weddick & Wendel gitt han et anbefalingsbrev med på reisa, stilet til selveste generalguvernøren i Batavia.

Men vi kommer nok aldri til å få vite hva det var slags planer Aalholm egentlig hadde. Han kom nemlig aldri fram til Banjermasin på Borneo, som var målet for det skipet han gikk ombord på i 1775. Fem år senere fikk familien hjemme i Arendal beskjed fra Det Ostindiske Kompaniet i Amsterdam: Johan Gustav Rideman Aalholm var død den 2. januar 1776, under overfarten til Asia, uten å etterlate seg noe av verdi.

Så om Aalholm var utypisk som arbeidssøker fordi han ikke var av det fattigste slaget, så var han til gjengjeld typisk som østenfarer, i og med at han døde under overfarten.

Internasjonale forbindelser

Jeg kan ellers også nevne at Johan Gustav Ridemann ikke var den eneste av barna til Nils Aalholm som døde i tropiske farvann.

Søstra Helene fant også veien til Asia. Hun hadde faktisk også reist til Amsterdam våren 1775, like etter broren, og meningen var visstnok at hun skulle bo der sammen med ham. Men da hun kom dit var han allerede underveis til Borneo, og Helene måtte reise hjem igjen til Arendal.

Men hun hadde tydeligvis fortsatt lyst til å se verden, og i 1778 gikk hun ombord i en dansk ostindiafarer som var innom Arendal, som tjener for en baron og finansråd som var på vei til Trankebar – den dansk-norske kolonien i India. Her slo hun seg ned, giftet seg med en tysk misjonær og ble værende til sin død i 1793.

Også den eldste sønnen til Nils Aalholm, Mathias, endte sine dager i tropene, – i hans tilfelle på den andre sida av jordkloden – i Vestindia. Her hadde han vært prest på de dansk-norske øyene St. Thomas og St. Jan.

Så en må i høy grad kunne si at barna til Nils Aalholm fikk sett seg omkring i verden. På bakgrunn av de gode internasjonale forbindelsene er det ikke det minste rart at Aalholm-familien var tidlig ute med potetdyrking i Norge.

Referanser til KUBENs samlinger
Arkiv: PA-1435, Personalia, L0005-0007.
Boksamling: O. A. Aalholm: Beretninger vedrørende tolder Niels Aalholms barn m.v. (ref.)