Barokk hagekunst i Arendal

Brit Østerud, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 29. august 1992

Hagekunst er den betegnelsen man bruker om hager anlagt etter kunstneriske prinsipper. Man arbeider med foranderlig materiale, og hagekunst hevder kanskje ikke sin stilling som kunstart idag. Tidligere ble den regnet til «de skjønne kunster».

Hagekunsten har også sin plass i Arendal. Byen utviklet seg sterkt utover 1700-tallet, og det vokser frem et borgerlig miljø med fotfeste i handel. For å anlegge hage kreves en viss økonomisk mulighet. Denne muligheten er det vi ser at borgerskapet i Arendal får nå, og det blir anlagt flere større hageanlegg. Handelspatrisiatet hadde mye kontakt med utlandet, og hagene ble preget av det. Stilretningen som hersket i Europa i det 17. og 18. århundret, var barokken. De viktigste elementene her var å gjøre hagen til en del av arkitekturen slik at sammenhengen mellom bygningen, terrengets og trærnes høydeforhold sto i et samstemt relieff. Symmetriske terrasser med mektig murverk bindes sammen med brede trappeløp og balustrader i akseforhold til huset. Foran huset anlegges et parterre (flatt, formelt og regelmessig utformet hageparti ofte prydet med skulpturer). Versailles utenfor Paris er et eksempel på denne stilarten.

Den barokke hagekunsten gjør seg gjeldende i Norge i andre halvdel av 1700-tallet. De borgerlige, norske barokkhager lar seg ikke sammenligne med de store europeiske anleggene; til det var forholdene og midlene for små. Men vi får et barokt preg på hagene. Parterre med broderimønster og blomsterpartier, og dessuten organiseringen av kjøkken og frukthager er noe av det vi finner i våre hager. I tillegg til dette finner vi også trær som klippes og formes til rekker.

En av de tidligste hager med disse elementer som vi har belegg for i Arendal, er skipsreder Hans Herlofsens hage, som ligger i Strandgata der Sparebanken Sør nå er. Hagen er delt i tre terrasser forbundet med gang i midten og stentrapper. Nederste terrasse hadde fire rektangulære gressplener omgitt av klippete hekker med dvergtrær i hvert hjørne. Midterste terrasse var den staseligste, med urner stilt symmetrisk opp langs kanten av murene. Langs midtgangen som er kantet med hekker, er det broderiparterre med rankelignende bed som går mot en firkant med et dvergtre. På øverste terrasse er det en kjøkkenhage ordnet i sirlige bed. I motsetning til i de fleste barokkhager er det liten arkitektonisk sammenheng mellom hus og hage her.

Hovedaksen i barokkhagene langs kysten ligger fra huset vinkelrett på bryggen. Dette viser den sterke tilknytningen til sjøen.

Strømsbo og Sofienlund på Tromøya er typiske eksempler på dette. Hagen på Strømsbo ble anlagt av Nicolai Christian Juell og hans kone Constance f. Stephansen 1760–70. Den var et barokkanlegg med midtakse som gikk gjennom terrasser ned mot sjøen.

På Sofienlund ser vi hvordan huset, hagen og sjøen spiller sammen i en arkitektonisk helhet. Terrassene er like brede som huset og strekker seg i lengde ned mot sjøen. Tidligere har det stått klippete høye hekker langs yttersidene for å avgrense prydhagen mot bær- og kjøkkenhagene på begge sider. Parterreterrassen foran fasaden har vært dekket med blomster- og buskbombroderier. Langs hovedaksen kunne man enda i 1920-årene se en tykk lavendelhekk. Denne gikk i andre terrasse over til en rosehekk. Hagen hadde et ekte barokt perspektiv, og perspektiv og rom legges det stor vekt på i denne tiden. La oss høre hva Carl W. Schnitler sier om Sofienlund i sin bok «Norske Haver» fra 1916: «Vi har her uten tvil rester av noget av det beste av den anlægskunst, som tankene fra Versailles har skapt her til lands. »

Velhavende folk kjøpte ofte en gård utenfor byen. Disse gårdene skulle fungere som produsenter av de nødvendigste landbruksprodukter og dessuten som et «lyststed». Hageanleggene skulle være med på å danne en festlig ramme rundt sommerens selskaper og være en forlengelse av rommene inne. Jonas Nicolai Prahm gir en fyldig beskrivelse av et slikt selskap på Marienlund (Kokkeplassen) i sine «Notater fra min reise 1855–74». Den første delen av hagen ble anlagt ca. 1790, og Prahm beskriver i detalj måltidet med etterfølgende vandring i parken og dessertbord i hagen. Kvelden avsluttes med fyrverkeri. Noen dager senere beskriver han et tilsvarende selskap med nok et fyrverkeri på Sofienlund.

Det er langt fra livsnytelsen i Versailles’ hager til de borgerlige hager i Arendal, men det er også svært langt fra patrisiatet til vanlige mennesker og deres hager. Da har man sluttet å kalle hagens utforming for hagekunst, og man bruker isteden betegnelsen hagebruk.

Referanser til KUBENs samlinger
Gjenstand: AAM.B.0150, akvarell.
Boksamling: Carl  W. Schnitler: Norske haver i gammel og ny tid (ref.)