Bilthuggeren i Barbu

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 10. oktober 1992

I det ellers forbilledlige verket Norsk Riksmålsordbok (1937) leter en forgjeves etter «bilthugger», til tross for at ordet og profesjonen har vært velkjent i Norge de siste tre hundre årene, iallfall der det ble laget kirkeinventar, produsert støpejernsovner, eller bygd seilskuter.

Bilthuggeren var en av de mange spesialister som måtte til før en brigg, bark, skonnert eller fullrigger var i seilklar stand. Bilthuggerarbeid var gallionsfigurer, navnebrett og annet som prydet skutene. Til tross for at skutene var mange, var bilthuggerne få, og dyktige bilthuggere var det ennå færre av. Den dyktigste og mest kjente her på Skagerrakkysten i 2. del av forrige århundre var bilthugger (han kalte seg billedskjærer) Aanon Abrahamsen i Barbu. Han bodde i strøket nedenfor Barbu kirke. Han var født tidlig på 1800-tallet på gården Ytre Strømme i Randesund. Som gutt begynte han i snekkerlære i Kristiansand, hvor han fikk svennebrev. Så arbeidet han en del år i Grimstad, der han møtte den «stolte og vakre» mandalsjenta som han ble gift med. Hun levde ennå, 96 år gammel, i Barbu i 1929. Selv ble han også mange og nitti år gammel, men hadde vært død i flere år, da O. Fiskaa skrev om ham i Vestlandske Tidende i mai 1929.

Fiskaa, som kjente Abrahamsen godt, beretter at først da han hadde virket som snekker i mange år, våknet kunstneren i ham. Han fikk lyst til å prøve seg som bilthugger, fordi det ergret ham å se de kluntete gallionsfigurer og akterspeil som ble prestert her hjemme, i årene da seilskipsflåten økte sterkt.

Så forlot han snekkeriet og dro til København, hvor han ble elev ved den kongelige tegneskole samtidig som han arbeidet som billedskjærer. Det har også vært hevdet at han arbeidet ved Thorvaldsens Museum. Han var i København i flere år, og mottok dype inntrykk av dansk kunst og kultur, noe som siden preget ham hele livet. Ved hjemkomsten slo han seg ned i Arendal. 8. januar 1859 averterer han i Vestlandske Tidende at han vil gjøre D'Hrr. Skibsredere og andre oppmerksom på at han utfører allslags billedskjærerarbeid, både figurer og ornamenter, som han håper kan konkurrere med det arbeid de ellers måtte få utført i utlandet. Man behager og henvende seg i hans losji, hos snekkermester Poulsen.

Han fikk mer enn nok å gjøre, for han var den eneste mester i sitt fag på kysten fra Oslo til Lindesnes, sier Fiskaa. Riktignok hendte det at han ved tidsnød måtte levere fra seg arbeid han ikke var helt fornøyd med. Men vanligvis lå hans arbeid langt over hva man ellers så på området dengang. Portrettlikheten i hans beste figurer kunne være slående, og hans fantasifigurer hadde alltid den rette «schwung» over seg.

Et av de siste fartøyer som førte hans gallionsfigur, var Arendals Dampskibsselskabs ruteskip «Dronningen». Men til slutt ble figuren morken og skrøpelig, og «er nu tatt bort», skrev Fiskaa i 1929.

Abrahamsens konger og dronninger, greske, romerske og norrøne guder og gudinner, og de andre figurene som stevnet frem over bølgene, er i dag borte, og mesteren glemt.

Etter at skipsbyggingen ebbet ut sist i 1800-årene, drev han vesentlig møbelskjæring. Et varig minne satte han seg med den vakre døpefonten i Barbu kirke (nå i Aust-Agder-Museet), som han har signert og datert i 1880. Men det må finnes en god del møbler, speilrammer og annet fint treskjærerarbeid fra hans hånd i privat eie i og rundt Arendal fremdeles.

Vi viser ett eksempel: Det fantastisk fint utføret dameskrivebordet i rokokkostil, som nå i to menneskealdre har tilhørt en aktet Arendalsfamilie. Bordet er trolig skåret engang på 1890-tallet, og viser historismen på det overdådigste sluttstadium.

Vi kan uten overdrivelse slå fast at Fiskaa har rett, når han skriver at Abrahamsen hadde sjeldne evner. Maken til fin skjæring skal en lete lenge etter! Treet er formet fullstendig etter kunstnerens intensjoner, ingen tekniske hindringer har stilt seg mellom ham og hans mål. Ja, arbeidet er kunstferdig utført. Men kunst er det likevel ikke, for Abrahamsen har ikke skapt det, han har bare gjenskapt det etter en ferdigkjøpt arbeidstegning. Teknisk mesterskap er et utmerket hjelpemiddel for kunst, men det alene skaper ikke kunst, bare kunsthåndverk eller kunstindustri.

Ingen vet hva snekkerlærlingen fra Randesund var endt som, hvis han hadde slått inn på en virkelig kunstnerbane og tatt sikte på å bli, ikke bilthugger, men billedhugger.

Referanser til KUBENs samlinger
Gjenstand: AAM.17964, sofa; AAM.00957, døpefont; AAM.17743, bilthuggerhammer.
Arkiv: PA-2421, Vestlandske Tidende.