Byggmester i sveitserstil

Anne Tone Aanby, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 21. november 1992

På 1950-tallet var det planer om en omfattende modernisering av skipsreder Boes gamle villa på Fevik (Fevik Bad). Planene var så dramatiske at folk på Fevik ba om at bygningen – som de følte som en del av Fevik-bildet – måtte fredes.

Riksantikvaren sendte arkitekt Fischer på befaring. Han foreslo fredning, men riksantikvar Halvor Vreim ga istedet tilbud om faghjelp til restaurering. I brevene til eieren ble det bl.a. skrevet dette om huset: «Eksteriør som interiør er uhyre forseggjort, og der er førsteklasses kvalitetsarbeid overalt i huset. — Huset hører til den rikest utformede, best gjennomarbeidede og mest typiske sveitserpregete arkitektur som er bevart i vårt land. — En kjenner ikke til andre hus fra denne perioden som er så godt bevart som det på Fevik — visstnok tegnet av sveitseren Meinich.»

Boes villa ble restaurert, og ettertida har fått bevart et stykke norsk stilhistorie.

Sveitserstilen

Sveitserstilen var karakteristisk for perioden fra 1840-åra til ut på 1900-tallet. Gode tider for norsk skipsfart satte sørlandsrederne i stand til å bygge både hjem og landsted i en stil som satte store krav til dyktige håndverkere.

I tillegg til vanlige bygningsarbeid, var hus i sveitserstil rikt dekorert både på takutstikk og hadde den typiske verandaen med «løvsag»-utskjæringer. Håndverkere med formsans og snekkerglede hadde ei rik tid.

Men hvem var så denne dyktige «Meinich» som riksantikvaren nevner som arkitekt for Boes villa?

Johan Heinecke

Det rette navnet på arkitekten var Johan Gotlieb Chr. Heinecke (1833–1912), og han var tysk byggmester. Heinecke var aktiv byggmester i perioden 1857–1912, og i løpet av disse 50 åra satte han preg på byggeskikken her på Sørlandet. Også livshistoria til Heinecke representerer et lite stykke kulturhistorie.

Oppbrudd fra Tyskland

1850-åra var prega av krig og uro i Europa. For å komme unna vanskelige forhold i hjemlandet Tyskland, slo 18 unge håndverkere fra byen Ballenstedt seg sammen og dro nordover. Alle hadde god utdannelse, og de representerte ulike håndverk. De tok seg fram til fots, og i Danmark ble de med ei skute som skulle til Drammen.

Oppgangstider i Norge

I Norge var det oppgangstider, og håndverkerflokken fikk arbeid på Modum Bad som var under bygging. Da dette bygget sto ferdig i 1857, fulgte nye oppdrag i Kristiania, Fredrikstad, Skien/Porsgrunn og Stavanger. Men etter dette skilte venneflokken lag.

Oppdrag i Fjære

Johan Heinecke dro sørover sammen med treskjæreren Cleyffus. De hadde hørt at det var godt med arbeid i sjøfartsbyene. I Fjære fikk de i oppdrag å bygge prestegården som sto ferdig i 1862. Etter dette fulgte Dahlske skoles nye bygning i 1863, og i åra 1864–66 ble Boes villa på Fevik bygd.

Perioden i Lillesand

Også vestfra kom det nå spørsmål om byggeoppdrag. Heineche bygde «Snøringsmoen» i Lillesand i 1867. Lillesandshistorikeren Kjell Rosenberg kan fortelle at Heinecke hadde mange folk i arbeid, og en av disse var Karl Thorkelsen. Han tok svenneprøven på å bygge ferdig glassverandaen på Snøringsmoen. Siden bygde han 50 hus i Lillesands-distriktet slik han hadde lært av Heinecke.

En annen etterfølger var Ola Bjorei. Ellers er det kjent at Heinecke bygde jernbanestasjonen i Lillesand.

Grimstad-området

I 1863 giftet Heinecke seg med Anne Rebekka Knutsen fra Timmervoll på Frivoll. De bosatte seg på Biodden, og det var naturlig nok derfor Heinecke bygde flest hus i Grimstad-distriktet.

I 1870 ble Jens Tellefsens hus på Ugland bygd, og i 70-åra fikk naboen Jørgen Halvorsen Ugland også sitt nybygg.

Heinecke har antagelig også bygd for Tellefsens to sønner like etterpå. «Grønli» ved Fjære Sparebank bærer også preg av Heineckes stil.

Andre bygninger som det er kjent at Heinecke bygde i denne perioden, er barneskolen i Grimstad, Egra, Lunde, Morlands butikk på Fevik, Ekely, Furuly og Granly (?) og Kleiva (?) på Fevik.

Felles for alle disse bygningene er at byggherrene var redere/partsredere i såkalte «landlige» omgivelser under høykonjunkturen i skipsfarten. Husene på Bjørnetrø er de eneste eksempler på at Heinecke også har bygd hus som ikke har vært i sveitserstil.

Grimstad kirke

Da Grimstad kirke skulle bygges i 1880, var det Heinecke som fikk byggeoppdraget. Kirka ble ferdig på under ett år. Det var hans gamle venn Cleyffus som sto for utskjæringene i benker, prekestol og altertavle. Gymnastikksalen i Grimstad ble bygd av materialrester fra kirka.

Byggmesteren

At Heinecke var en dyktig fagmann med evne til arbeidsledelse, forstår vi når vi vet at han klarte å bygge Grimstad kirke på under ett år.

Håndverkere som arbeidet for Heinecke, har fortalt til Reidar Fløistad at oldefaren var både jovial og imøtekommende. Men som fagmann krevde han at de som arbeidet for han viste evne og vilje til presisjon. Alle måtte ha verktøyet i topp stand til enhver tid. Nils Sørensen, Mikael Vindvand og far til urmaker Hansen var med på å bygge kirka. De kunne fortelle at alle detaljer i kirka var på plass med en gang uten noen form for tilpasning etterpå.

En liten episode som håndverkerne la spesielt merke til, forteller mye om byggmesteren Heinecke.

En litt uvøren unggutt som kunne skryte av praksis i Kristiania, søkte arbeid hos Heinecke. Gutten fikk arbeid, og ble satt til å lage ei trapp. Da Heinecke inspiserte trappa, lød kommentaren: «Dette er dog et Kristiania-arbeid!» Trappa måtte ned igjen, men gutten beholdt arbeidet fordi han forsto alvoret i kommentaren.

Av seinere hus en vet Heinecke sto for, kan nevnes Grimstad jernbanestasjon, sykehusene i Ekelunden og fire hus i Foss’ bakke. Det nederste er Dalholts skobutikk.

Heinecke var yrkesaktiv helt fram til han døde i 1912. Dette året bygde han uthuset på Fjære prestegård. Det var på prestegården han hadde bygd sitt første hus i distriktet 50 år tidligere.

Hvor mange hus han hadde stått for til sammen skulle det vært interessant å vite.

I 1950-åra så det mørkt ut for Heineckes sveitserhus, sjøl om fagfolk kunne melde om bygninger med «enestående kvalitet».

Den største faren sveitserstilen sto overfor, var nok endra økonomiske og sosiale forhold på Sørlandet. Sveitserstilen hadde sin byggeperiode i ei velstandstid. Redere og partsredere var byggherrer. I perioden rundt 1950, da disse husene krevde vedlikehold for å overleve var det nye eiere. Nye stilidealer med mer sans for praktiske og funksjonelle løsninger gjorde at sveitserhusene ble sett på som upraktiske og dyre å vedlikeholde.

Cleyffus’ sans for de rike detaljene og Heineckes krav til rett materialvalg og faglig utførelse var det knapt noen som husket.