Den første kirke for norske «Søfarende»

Ruth Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 4. april 1992

Danske aviser meldte i mars at den danske kirke i London feiret sitt 300-års jubileum tre dager til ende, med flåtebesøk, og med dronning Ingrid og prinsesse Märtha Louise som hedersgjester i St. Clement Danes på The Strand. Denne kirken er imidlertid ikke den dansk-norske kirken som ble påbegynt i 1692, og som reiste seg på Wellclose Square i Wapping, øst for City ved Themsen, hvor trelastskutene kom inn.

Noen husker kobberstikkene av kirken, eksteriør og interiør, som henger i storstuen på Merdøgaard. De er stukket i kobber av I. Kip og trykt i 1696 og 1697. Det er blitt sagt at de som ga bidrag til kirken, fikk bildene som takk, men de kan også være kjøpt i London som et minne om besøk i kirken.

Det ene bildet på Merdøgaard var sterkt medtatt, og nytt eksemplar ble skaffet av de norske museenes London-kontakt siden 1948, Ada Polak. Det gamle ble restaurert og henger nå i Saltrødrommet på museet.

Kirken er tegnet av byggmester og billedhugger Caius Gabriel Cibber fra Flensburg. Han dro til Roma med stipend for å bli skulptør, kom til England ca. 1660 og ble etterhvert kongelig kammer-billedhugger. Han har blant annet laget relieffer på London-monumentet over den store brann i 1666, og skulptur til Londons Børs, Hampton Court og Chatworth. Han døde i 1702, 70 år gammel, og ble gravlagt i kirken.

Kirken er sett fra nord. Den er påvirket av nederlandsk kirkestil, som fikk innpass i England i dronning Mary og William av Oraniens regjeringstid. Den har et nett lite klokketårn som landemerke, og riksvåpenets løve som vindfløy. Rundt kirken er gjerde av mur og jern og en trerekke innenfor.

Interiøret viser et høyt enskipet kirkerom med hvelv og kuppel. Rommet var kalket og med forgylte stukkdetaljer. Gulvet ble senere forsynt med sorte og hvite marmorfliser. Altertavlen viser Nadverden, med Moses og Aaron, Peter og Paulus i skulptur. Kirken ble senere beriket med gaver: Tårn i 1698, himling over prinsens stol, lysekrone og døpefont i marmor. 3. april 1706 skjenket Madam Michelsen, gift med en av forstanderne, og Christen Thomassen fra Arendal «et Silke Damaskes Alterklede, broderet i Midten». Thomassen var jyde og arbeidet for Arendals største reder og trelasthandler, Søfren Andersen, og giftet seg senere med hans enke Karen Larsdatter Brinch. Alterduken fikk en skjebne som vi kjenner igjen fra vår egen frynsete samtid. En januarnatt i 1726 kom tyver og «tog vores Silke Alter-Klæde med sin Guld Bordyring og brede Guldsnorer, samt alle Fløiels Puder, som hørte til Prinds Jørgens Stoel, og andre smaa Ting».

Kirken ble et samlingssted for norske kjøpmenn og sjøfolk, som kom med trelastskutene. Etter Londons brann i 1666 gikk mer og mer av trelasteksporten til England, og danske og norske kjøpmenn overtok som kontaktledd mellom trelasteksportørene og de britiske kjøpere. Ifølge Ada Polak, som har skrevet firmaet Wolff & Dorvilles historie, kunne de norske kjøpmenn i slutten av 1600-årene telles på en hånd, men med sine husholdninger ble de kjernen i det norske miljøet.

På Wellclose Square bodde John Collett fra 1720 og brødrene Wolff fra 1768. Det meste av trelasten kom fra de store eksportørene på Østlandet, men Ada Polak har funnet 14 Arendalsnavn blant Wolff & Dorvilles kunder.

Kirkens historie er skrevet av Ernst Friderick Wolff i ovennevnte firma, forstander i kirken. Boken, som er trykt i 1802, (nå i Arkivet) har forfatterens ex libris og eiernavn N. C. Hald. Hald kan selv ha fått den i London eller gjennom sin svigerfar Engelbret Fahsland, som var forretningsforbindelse i firmaet.

Wolff måtte for det meste støtte seg til muntlig tradisjon. Hele kirkens arkiv var blitt brent, fordi Claus Heide, kirkens første forstander, overlot sin hovedarving John Koe å gjennomgå boets papirer. For å slippe dette, tok han «den ulykksalige som strafværdige Beslutning» å brenne alt, uten å si fra til forstanderne. Ministerialboken, som tilfeldigvis var hos Georg Wolff, ble bevart.

Kirken var beregnet til å koste 5–6000 riksdaler, kongen ga 600. Da kongefamilien ikke kunne være tilstede ved innvielsen 15. november 1696, ble det besluttet å lage de to kobberstikk og sende dem til Danmark sammen med regnskapene, og be kongen om videre hjelp.

Kirkens økonomiske historie følger et kjent mønster. Entusiaster samlet inn til bygget, men satt likevel igjen med byggegjeld og årvisse vansker med å få endene til å møtes når det gjaldt drift, prestelønn og vedlikehold. Et visst beløp skulle betales av alle kirker i Danmark-Norge hvert år, men det var tungvint å få noe inn. Det som reddet kirken, var gaver fra sjøfolk, skipsredere og kjøpmenn. Skippernes og skipsredernes gaver ble forøket med deres «Portagepenger». «Portage» var en del av tollavgiftene som regjeringen avsto til skipperne, for at de skulle angi riktig last og for å hindre smugling. Den ble utbetalt når de kom tilbake neste gang. Kom de ikke, gikk pengene til statskassen – en lur regel i lys av sjøens farer!

Kirken anmodet skipperne om å avstå disse pengene, og fikk etter stor møye regjeringens tillatelse. Dette gikk bra, inntil de dårlige tider kom.

Svenskene brukte også kirken på Wellclose Square. Men i begynnelsen av den store nordiske krig (1700–21) ba presten Ursin fra prekestolen om «de danske Vaabens lykkelige Fremgang», noe som ble tatt ille opp av svenskene. De trakk seg ut og bygget egen kirke noe senere.

Ernst Wolff spør om det ikke hadde vært bedre om presten hadde oppfordret menigheten til bønn om fred mellom kongene?

Begravelser ble også foretatt fra kirken, og endel ble gravlagt der. I 1729 var det fem begravelser, bl.a. Benjamin Aall og skipper Bent Sørensen fra Arendal, fører av skipet «Haabet». Han var gift med Anders Jensen Mørks enke og bodde på Nedre Tyholmen.

Fra 1706 var det skole noen år, til den ble stoppet av pengemangel. I 1707 ble 40 barn eksaminert.

Fra 1780 til 1792 var Lauritz Grooss fra Arendal prest der, til han ble sokneprest i Tromøy og Austre Moland. Hans fine portrett malt i London av Breda ca. 1790, henger i Austre Moland kirke (se Aust-Agder-Arv 1961–62).

Napoleonskrigene ble en vanskelig tid. Konsulen Jens Wolff arbeidet med en lang rekke prisesaker for skip som var tatt, og med å få frigitt sjøfolk som var tvunget til tjeneste på engelske skip. Presten i kirken gjorde hva han kunne for de danske og norske sjøfolk, som var fanger under kummerlige forhold på utrangerte skip i Chatham og andre steder, tilsammen ca. 7000 i årene 1807–14. Trelastfarten stanset opp, Wolff & Dorville gikk fallitt i 1812, og kirken ble leid ut.

Det gikk mange år før en ny sjømannskirke ble innviet i London. Den første kirke ble opprettet i New York i 1820. Etter at den norske Sjømannsmisjon ble stiftet i 1864 kom sjømannskirkene i viktige havner på løpende bånd: London i 1872. Etterhvert kom leseværelser og klubblokaler i samme bygning. Fremdeles er det et levende miljø ved sjømannskirken i London.

Referanser til KUBENs samlinger
Boksamling: E. F. Wolff: Samlinger til Historien af den danske og norske evangelisk-lutherske Kirke i London. København 1802. (ref.); A. Polak: Wolffs & Dorville, et norsk-engelsk handelshus i London under Napoleonskrigene: en kulturhistorisk skildring. Oslo 1968. (ref.)