Fra Gullkysten til Grimstad

Gunnar Molden, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 15. januar 1992

«O Afrika, Du Dødens Skyggers Land!
Du Nattens Hjem, saa rigt paa Gru og Jammer,
hvor Blodet strømmer, og hvor Baalet flammer,
og vaad af Taarer er den døde Strand!»

Sånn lød åpningsstrofene til et minnedikt som sto på trykk i Vestlandske Tidende 24. januar 1854. Forfatteren var dikterpresten I. H. Bentzen og diktet handlet om den første formannen i Grimstads Forening for Hedningemission, Andreas Riis, som nylig var avgått ved døden på gården Naksbie i Fjære.

Åpningsstrofene kunne forsåvidt ha handlet om en hvilken som helst misjonsforeningsformann, men fortsettelsen forteller at Andreas Riis hadde noe langt mer enn et teoretisk forhold til Afrika og misjonen:

Hvor er paa himmelsk
kjærlighed dog rig
den kristne Helt med
Stjernen paa sin Pande,
som kjæk tør paa
din hede Pestkyst lande,
at tænde Troens Fakkel
an for dig!

En bragd

Andreas Riis, som opprinnelig kom fra Sønderjylland, hadde selv vært misjonær i Afrika. Han hadde deltatt i det første systematiske forsøket på å omvende afrikanerne i de danske besittelsene på vestkysten av Afrika. Dette området, som i dag er en del av Ghana, gikk på denne tida under navnet Gullkysten. Men Pestkysten var et vel så dekkende navn.

Det fikk i høy grad de første misjonærene erfare. Blant pionerne var faktisk Andreas Riis den eneste som overlevde møtet med Afrika! Han dro av gårde i 1831 og ble værende så å si sammenhengende fram til 1845. Det er først og fremst pga. denne «overlevelsesbragden» at Riis har sikret seg en plass i den europeiske misjonshistorien. I oversiktsverket «The Pelican History of Christian Missions» omtales det danske misjonsforsøket på denne måten:

«Etter tolv år hadde misjonen tilsynelatende ikke noe annet bevis på den innsatsen som var nedlagt, enn gravstedene til åtte misjonærer. Men den eneste overlevende, Andreas Riis, nektet å gi opp. Det kom forsterkninger til og de overlevde. Viktig arbeid ble utført innen undervisning, og når det gjaldt vitenskapelig behandling av de afrikanske språkene.»

Eksperiment

Under oppholdet på Gullkysten var Riis involvert i et originalt forsøk på å løse misjonens hovedproblem: Å få misjonærene til å overleve.

Under et rekreasjonsopphold i Europa ble Riis pålagt oppgaven med å bringe kristne negre fra de vestindiske øyene til Afrika. Hensikten var at negrene skulle være assistenter for de europeiske misjonærene. På returen til Afrika dro Riis innom Jamaica, hvor han fikk med seg 24 kvinner og menn.

Tanken var at disse menneskene ville tåle det tropiske klimaet bedre enn de hvite. Det var den samme tankegangen som hadde ligget bak, da forfedrene deres var blitt tvangssendt fra Afrika til Amerika som slaver.

Men når det kom til stykket viste det seg at også Jamaicanegrene hadde store problemer med å tåle klimaet på den afrikanske vestkysten, og eksperimentet førte ikke til noe gjennombrudd for misjonens sak.

Forviklinger

I den danske litteraturen om besittelsene på Gullkysten er Andreas Riis’ navn først og fremst forbundet med politiske forviklinger. I «Vore gamle tropekolonier» blir virksomheten hans oppsummert med disse ordene: «... forholdet mellom ham og guvernementet blev alt andet end venligt ... den almindelige dom om ham var bagefter, at han havde blandet sig for meget i politik.»

Torkild Hansen gir i «Slavenes kyst» et eksempel på hva slags innblanding det dreide seg om. Han forteller at Riis, på et tidspunkt da den danske guvernøren var fraværende, hadde fått overtalt nestkommanderende til å utruste en straffeekspedisjon mot en høvding som hadde vært involvert i ulovlig slavehandel. Straffen var, ifølge Torkild Hansen, sannsynligvis fortjent, men samtidig ble den skjøre balansen som guvernøren hadde forsøkt å få i stand mellom de afrikanske stammene i området, fullstendig ødelagt. Resultatet ble borgerkrig og alvorlige forviklinger.

Tilbake til Europa

Til slutt måtte det gå på helsa løs for Andreas Riis også. I 1845 forlot han Afrika, nedbrutt av sykdom. Også kona Anna Margrethe, som han hadde giftet seg med på misjonsmarken, var syk. Hun døde under overfarten til Europa.

Nå var det attpåtil oppstått uoverensstemmelser mellom Riis og ledelsen for misjonsselskapet. Riis avga rapport og trakk seg ut av virksomheten.

Det var ingenting å si på den innsatsen han hadde nedlagt i misjonens tjeneste. Men på kort sikt var resultatet uhyre spinkelt. Faktisk var ikke en eneste afrikaner blitt døpt under det lange og strevsomme oppholdet på Gullkysten. Det sier kanskje mest om hvilken utakknemlig oppgave de første misjonærene hadde tatt på seg.

Reiseprest

Nå var det meningen at Riis skulle vende tilbake til sine barndomstrakter på Sønderjylland, men etter å ha vært med på en misjonskonferanse i Christiania, bestemte han seg for å bosette seg i Norge. I 1849 giftet han seg med Hilleborg Pharo, datter av kjøpmann og skipsreder Christian Rosenberg Pharo i Grimstad. Så kjøpte han seg en eiendom på Naksbie og slo seg ned i Fjære.

Hans interesse for misjonen hadde ikke tapt seg, på tross av strabasene og skuffelsene. Han ble engasjert av Det Norske Misjonsselskap, både som lærer ved skolen i Stavanger og som «reiseprest» (dvs. en slags emissær for misjonssaken). Og da det ble stiftet en Forening for Hedningemission i Grimstad i 1851, var Riis med blant initiativtakerne og han ble valgt til foreningens første formann. – Sånn hadde det seg at Afrikamisjonæren Andreas Riis, som «burde» ha funnet sin grav under Afrikas sol, døde av lungebetennelse på en gård utenfor Grimstad og ble begravd ved Fjære kirke.

Wettergreen

Kom det til å få noen betydning for kristenlivet og misjonssaken her i distriktet at en mann med denne erfaringsbakgrunnen tilbrakte sine siste leveår i Grimstad?

Vi vet ihvertfall at det hadde betydning i ett konkret tilfelle. Riis skal nemlig ha vært en viktig inspirasjonskilde da Paul Peter Wettergreen – en av de første norske zulumisjonærene – bestemte seg for å dra til Afrika. Han skal ha følt «de første alvorlige dragelser ... engang i barneaarene, idet han hørte den gamle missionær Riis tale».

Wettergreen reiste til Sør-Afrika i 1861 og ble på misjonsmarken i 9 år. Også Wettergreen fikk oppleve at det å vie seg til misjonens sak ikke var noe man gjorde omkostningsfritt. Kona hans døde i Afrika og mens hun lå for døden måtte Wettergreen love å ta barna med tilbake til Norge og oppdra dem der. Senere ble han den første forstanderen for Den Evangelisk-Lutherske Frikirke i Arendal og kom til å få stor innflytelse på de religiøse forholdene i arendalsdistriktet. Men han glemte aldri Afrika, og på slutten av sitt liv bestemte han seg for å dra tilbake. Det ble det ikke noe av; Wettergreen ble rammet av slag og døde før han kom så langt.

Men sønnene, Olaf og Jacob, som begge var født i Zululand, dro kort tid etter farens død av gårde til Afrika, for å føre arbeidet videre. Begge brødrene var nygifte da de dro av sted.

Også denne generasjonen fikk oppleve omkostningene. Kort tid etter ankomsten til Durban ble liket av Olafs kone Hanna funnet flytende i ei elv. Hun var drept «av en zulukaffer». Noen uker senere døde Jakob av dysenteri.

Referanser til KUBENs samlinger
Boksamling: Vore gamle tropekolonier. København 1966 (ref.)