Hans Jægers familierøtter i Arendal

Gunnar Molden, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 24. oktober 1992

Ifølge Kristiania-bohêmens andre bud skulle man overskjære sine familierøtter. Og det kan virke som om Hans Jæger, den mest kjente av bohêmen, lyktes med det – i den grad at det kan være vanskelig å forestille seg at han overhodet hadde noen familie. Satt han ikke mest på kafé og drakk pjolter?

Hans Jæger var nok en bortkommen sønn, og familiens aller sorteste får. Men han hadde en familie. Han hadde faktisk dype slektsrøtter i arendalsdistriktet.

Jæger og Foss

Begge foreldrene var født og oppvokst i Arendal. Faren, Nicolai Henrik Jæger, var sønn til byfogden med samme navn. Mora, Otilie Henriette, var datter av seilmaker Ole Henrich Foss og søster til den mere kjente Frithjof Foss (forfatter av «Arendal Byes Historie» og redaktør i «Arendals Avis»). Besteforeldrene på begge sider tilhørte byens gode borgerskap – begge bestefedrene var f.eks. aktivt med i Arendal Dramatiske Selskap.

Hans Jæger selv vokste ikke opp i Arendal – han ble født i Drammen og familien flyttet senere til Bergen. Men etter at begge foreldrene døde ble Hans og flere av søsknene plassert i fosterhjem i arendalsdistriktet. Hans kom i huset til onkelen, N. M. Aalholm, som var gift med en av moras søstre.

Aalholm var adjunkt ved den høyere skolen i byen. Med tanke på Hans Jægers videre løpebane er det interessant å merke seg at onkelen også var formann i Arendal Indremisjon og en av de aller fremste representantene for den pietistiske vekkelsesvinden som feide over arendalsdistriktet på denne tida. (Arendal Indremisjon ble dannet i 1868, samme år som Hans Jægers mor døde).

Stakk til sjøs

Hans Jæger var 14 år da han kom til Arendal, og han ble ikke her så lenge. Men han rakk nå å gå et semester på Arendal Realskole, hvor han forøvrig fikk karakteren «Meget +» i religion ifølge karakterboka som oppbevares ved Aust-Agder-Arkivet.

Etter dette begynte han på Palmstrøms navigasjonsskole på Tyholmen. Men utålmodigheten tok overhånd. En dag like før en undervisningstime skulle begynne, sa han til sin onkels nevø J. J. P. Aalholm, som gikk på samme skole: «Si hos onkels når du går hjem, at nå seiler jeg herfra». Så stakk han til sjøs, og vendte aldri tilbake som fostersønn i Aalholms hjem. (Men han var på besøk i Kolbjørnsvik, sammen med Edvard Munch, i 1886).

I sine erindringer har N. M. Aalholm bare brukt én setning på episoden med den bortkomne fostersønnen: Han «reiste fra os ... og Vi maatte ophøre at betragte ham som vor Pleiesøn».

Splitter naken

Ut over dette er det ikke så mange detaljer som er kjent om den kommende sjefs-bohêmens opphold i det pietistiske fosterhjemmet i Arendal. Men det fortelles at «hans opptreden undertiden (var) egnet til å sjokkere», som da han løp splitter naken gjennom Tvedestrands gater!

Det fortelles også at Hans Jæger opprettholdt en viss brevkontakt med sin fostermor, tante Aalholm: «Engang kom hun fortvilet til sin mann og sa at Hans skrev han ville ta livet av seg om han ikke fikk så og så meget. Men den gamle menneskekjenner svarte nokså tørt. ‘Folk som sier på forhånd at de vil ta livet av seg, de gjør det aldri. Bare ta du det ganske rolig, Hanna’.»

(Jfr. det niende bohêmbudet: «Du skal ta live av dei». Jfr. også det fjerde: «Du skal aldri slaa din næste for mindre enn fem kroner».)

Uttrykksbehov

Med tanke på Hans Jægers videre karriere som provokatør og forfatter, er det interessant å legge merke til at et sterkt uttrykksbehov ser ut til å vært et konstant trekk ved Jæger-familien, også hos de som stort sett holdt seg innenfor de aksepterte rammene.

Bestefaren, byfogd Jæger, skrev leilighetsdikt og oversatte Goethes Den Unge Werthers Lidelser. Han utga dessuten en populærvitenskapelig avhandling om «vor Jordklodes tredie Bevægelse om Magnetpolerne», hvor han forfektet en teori som ifølge hans gode venn, dikteren Schwach, var «ravgal» og gjorde han til latter blant vitenskapsmenn i inn- og utland.

Onkelen, Frithjof Foss, var en kjent skribent samtida. Han utga bl. a. noveller og romaner under forfatternavnet Israel Dehn. – Og onkel Aalholm, som riktignok var inngiftet i familien, utga også skjønnlitterære bøker; hans forfatternavn var Theodor Reginald.

Oscar

Også søsknene ga uttrykk for sine meninger på forskjellige vis.

Broren Oscar, som også vokste opp hos N. M. Aalholm, ble professor i statsøkonomi og skrev bl. a. polemiske artikler mot Hallesby – en av dem hadde tittelen «Den kristelige ufordragelighet». Han ble altså heller ikke noen tilhenger av en pietistisk kristendom, men i motsetning til broren foretok han ikke noe drastisk brudd med fosterfamilien. Helt fram til sin død tilbrakte han de fleste somrene i Bakkehuset på Songe.

Oscar skrev forøvrig i et brev til broren Nicolai, som hadde gitt uttrykk for bekymring over den oppdragelsen deres lillesøster Hanna fikk (hun var plassert hos Stian Herlofsen, en av de fremste indremisjons-tilhengerne på Hisøya): «Jeg tror nok at en pietistisk Opdragelse ... just ikke er af de bedste da den tjener ... til at gjøre Folk altfor kjed af at gaa paa Opbyggelse overhovedet, men at den skulde gjøre alt det Ondt, som du siger, anser jeg for Sludder ...»

Hanna

Lillesøster Hanna – Hanna Jæger-Jensen som hun het etter at hun giftet seg – fulgte ihvertfall ikke opp påbudet om at kvinner skal tie i forsamlinger! Hun var på flere måter ei dame forut for si tid. Hun utdannet seg til lege, og var lærer ved Arendal Gymnas. I 1911 var hun hoveddrivkraft bak opprettelsen av Arendal Diskusjonsforening for kvinner, og hun var den selvsagte formannen fram til sin død i 1925. Dessuten var hun, som eneste kvinne, medlem av Hisøy kommunestyre.

Broren Ferdinand var muligens den mest konvensjonelle av søskenflokken. Han ble boende i Arendal, var kaptein på en rekke arendalsskuter og aktiv i det religiøse livet – bl.a. innen Broderkretsen på havet. Men heller ikke han kunne dy seg: han utga en rekke private skrifter med religiøst innhold. Et hovedpoeng med disse skriftene var å vise at når det i Bibelen var snakk om evig straff og evig pine, så måtte ikke dette oppfattes som for evig og alltid, men bare for en lengre periode. Det vil altså si at de som døde som ikke-kristne allikevel ikke var helt fortapte. Når man leser disse skriftene er det ikke til å unngå at man tenker på broren, Kristiania-bohêmen.

Hans Jægers dødsleie

Det er vanskelig å tro at han ikke har hatt broren i tankene når han skrev at «ingen, hverken troende eller vantro, virkelig tror om sine egne, som de har holdt av hele sit liv, at Gud vil la disse deres kjære pines i helvede i al evighet, selv om de er overbevist om at de gik ut av dette liv uten at være frelst og kommen i sandhets erkjendelse.»

På bakgrunn av dette sitatet er det interessant å lese endel brev som er tatt vare på ved Aust-Agder-Arkivet og som handler om Hans Jægers siste dager. Av disse brevene går det fram åt han ikke var fullstendig forlatt og oppgitt av sin nærmeste familie, men tvertimot fikk besøk og støtte fra dem helt til siste slutt.

De hadde ikke en gang gitt opp håpet om at han skulle bli frelst! «Du ved der staar for den Oprigtige skal allting lykkes og Hans var af en særlig oprigtig Natur», skriver kusina Betsy, som hadde vært på sykebesøk hos han med appelsiner (omtrent det eneste han kunne spise på slutten) og en bønnebok for syke.

Og broren Oscar var tilstede da døden inntraff. Selve dødsøyeblikket blir beskrevet som en harmonisk foreteelse: «da døden kom, straalede hele hans Ansigt og hans Øine udtrykte den største lykke».

En del av sannheten

Dette står i motsetning til «bohêm-versjonen» av dette dødsleiet, sånn som den f.eks. kommer til uttrykk i Ketil Bjørnstads roman Oda: «Jægers venninne var der. Hun skrek etter noen penger som hun mente Jæger hadde, dessuten ville hun ha hans manuskripter, ellers kastet hun seg ut av vinduet. Det var visst også en maler der. Han gikk hvileløst frem og tilbake på gangen. I forvirringen rundt dødsøyeblikket så han sitt snitt til å kapre en flaske brennevin som hele tiden hadde stått under Jægers seng».

Det kan godt være at begge disse versjonene forteller en del av sannheten; at dødsleiet var både harmonisk og kaotisk. Men en ting er helt sikkert: Hans Jæger klarte aldri å skjære over sine familierøtter.

Referanser til KUBENs samlinger
Arkiv: PA-1435, Personalia, L0253.