Lars Oftedals radikale lillebror

Gunnar Molden, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 1. august 1992

I årene 1868–70 var vekkelsespresten Lars Oftedal et «hett navn» i Arendalsdistriktet. Som emissær for indremisjonen satte han i gang en omfattende vekkelse med sterk turbulens. (Berge Furre har gitt en grundig skildring av Oftedals «Arendalstid» i «Soga om Lars Oftedal»). Samtidig som dette pågikk flyttet Lars Oftedals yngste bror, telegrafisten Gustav Oftedal, til Arendal. Også han ble dratt fram i det lokale rampelyset, men det skyldtes ikke religiøs aktivitet – og i hans tilfelle var det høyst sannsynlig ufrivillig. I motsetning til broren var Gustav på denne tida først og fremst opptatt av sosiale spørsmål, særlig arbeiderklassens kår og stilling i samfunnet, og det var dette engasjementet som førte til at han ble viet oppmerksomhet i distriktets lokalavis – Vestlandske Tidende.

Arbeiderforening

I 1870 ble det opprettet en arbeiderforening i Arendal – Arendal Arbeidersamfund. Det var en såkalt «filantropisk» arbeiderforening, som ønsket å gi arbeidere og småkårsfolk anledning til å skaffe seg undervisning og dannelse, sånn at de ved egen hjelp skulle bli i stand til å heve sin status i samfunnet.

Hensikten var overhodet ikke å organisere arbeiderne med tanke på å få i stand samfunnsforandringer, hvis noen skulle tro det. Tvert imot var det en uttalt målsetting at man skulle demme opp for opprørstendenser i arbeiderklassen. Det er derfor ikke så overraskende at trelasthandleren Geelmuyden – en av Arendals rikeste og mektigste menn – var en av foreningens største velyndere, og også medlem av det første styret.

Utflukt

Kort tid etter stiftelsen arrangerte arbeidersamfunnet en utflukt til en festplass i nærheten av Langsævannet. «Medborgere af alle Samfundsklasser» ble oppfordret til å møte fram på torvet; så gikk man i prosesjon med hornmusikk og sangkor opp til Langsæ. Folk sluttet seg til underveis og det skal ha vært et par tusen mennesker med på arrangementet.

På festplassen, som var pyntet med flagg og kranser, fikk man forfriskninger, og man kunne lytte til distriktets fremste talere. Bokhandler Omholt – foreningens formann – talte om samvirkesaken, pastor Dietrichson om «Oldtidslivet og Ånden i Norden», adjunkt Jensen om våre danske og svenske brødre. Etterpå var ordet fritt.

Det var, ifølge referenten i Vestlandske Tidende, «et smukt tækkeligt Præg» over festen, «og den gjorde et godt Indtryk i al sin fordringsløse Tarvelighed». Bortsett fra en liten episode ...

Splid mellom klassene

Referenten følte seg forpliktet til å nevne det:

«Forøvrigt viste der sig ved denne Leilighed svage Tegn til et Spøgelse, der er en af de unge Arbeiderforeningers værste og farligste Fiender ... Vi sigter her til det Foredrag, hvori en af DHrr. Talere fandt det passende ligefrem at slynge en infam Beskyldning i Øinene på en hel hæderlig Samfundsklasse ...»

Foredragsholderen, som ikke ble nevnt med navn, ble anklaget for å forsøke å så splid mellom samfunnsklassene, «og det på en Dag, der skulde være helliget Tanker om Samfundsklassenes Enhed».

I neste utgave av avisa fikk referenten svar på tiltale. Det var den unge telegrafisten Gustav Oftedal som hadde holdt det famøse foredraget. Under overskriften «En Redegjørelse for mit Forhold under Arbeiderfesten» ga han en begrunnelse for sine uttalelser.

Arbeidernes sak

Gustav Oftedal fortalte at han allerede i ung alder hadde begynt å interessere seg for arbeidernes sak. «Jeg indså, at han (arbeideren) fra flere Hold ble betraktet som Udskud af Samfundet ... men eftersom Begreberne om Frihed og Lighed ... udvikledes hos mig, fandt jeg også at dette var et Samfundsonde, som måtte udryddes ...»

Dette var hans motivasjon for å melde seg inn i arbeiderforeningen. Men foreningen burde etter Oftedals mening ikke nøye seg med å ha som målsetting å heve arbeideren på det åndelige planet; man måtte også søke å få utryddet «de Misligheder, Arbeideren her var udsat for under sit daglige Stræv». Han bruker et bilde på et markstukket skip for å forklare hva han mener. Det holder ikke å legge friske planker på utsida av de råtne, nei, «man må først udtage, alt, alt hvad der er bedærvet førend man indsetter noget Nyt». Det kan vanskelig tolkes som noe annet enn et ønske om nokså drastiske samfunnsforandringer.

Varebetaling

Og dette var ikke hverdagskost i Vestlandske Tidendes spalter på denne tida. Man kan nok av og til støte på klager over fattigdom og nød – især når det gjelder forholdene utenfor bygrensa – men det hender så og si aldri at noen tar til orde for grunnleggende forandringer, enn si kommer med antydninger om at også arbeidsgiverne kunne ha et ansvar for tingenes tilstand. Også det siste gjorde Oftedal – og det var kanskje det verste (redaktøren av Vestlandske Tidende ble ihvertfall rasende). Oftedal nektet å betegne handelsmennene og arbeidsgiverne i distriktet som en «hæderlig Samfundsklasse» under ett. Istedet fortalte han om en arbeidsmann han var kommet i prat med, som var nedtrykt fordi han var blitt tvunget til å ta imot lønna i form av varer, som han delvis ikke hadde bruk for og som delvis var av elendig kvalitet. Oftedal antydet at dette ikke var et engangstilfelle, men en utbredt praksis i Arendal og omegn, en praksis som var med på å forarme arbeiderne og som innebar at de ikke hadde fri disposisjonsrett over sine egne penger.

En radikal krets

Som sagt var det ikke vanlig at såpass radikale tanker kom til uttrykk i offentlige sammenhenger i Arendal på denne tida, men i private sammenhenger er det ikke sikkert det var fullt så uvanlig. Ifølge lokalhistorikeren Sven Oftedal tilhørte Gustav Oftedal en krets av liberale/radikale menn som jevnlig møttes til diskusjon og samvær. Vi skulle gjerne ha hatt referater fra disse møtene! Kretsen besto hovedsakelig av lærere – deriblant Agderpostens grunnlegger Jens Svendsen og Gustavs onkel, folkeskolelæreren i Barbu, Peder Oftedal. Mange av dem ble senere aktive avholdsforkjempere og Venstrepolitikere, og flere av dem var sympatisk innstilt til Samholdbevegelsen da den ble opprettet i 1886, i kjølvannet av arendalskrakket.

Krakket

På det tidspunktet befant ikke Gustav Oftedal seg lenger i Arendal. Han flyttet herfra i 1877, til Amerika, hvor han faktisk ble prest han også.

Men broren Lars var innom Arendal i tida like etter krakket. Med årene hadde han fått større sympati for den gryende arbeiderbevegelsen enn han hadde hatt tidligere i sin karriere. I et reisebrev han skrev i Agderposten går det klart fram at han hadde stor forståelse for arbeidernes sak, også når den kom til uttrykk i demonstrasjoner og streikeaksjoner.

Han skrev: «Det er Besøgelsernes Tid for Arendal nu, siden det gik så galt med «Privatbanken» og flere af Byens rigeste Huse. En Mængde såkaldte Småfolk og almindelige Arbeidere, som havde sparet lidt sammen, har fået svie for de Riges Overdådighed og Svindel. Nøden var Stor. Flere hundrede Arbeidere havde gået i Procession til Byfogden og Amtmanden for at få dem til at skaffe Arbeide. Uagtet der skredes frem gjennem Gaderne med den største Ro og Orden, luktes dog Bolagets Udsalgssteder (Brennevinsutsalgene), mens de passerte, og mange af Svindlerne gjemte sig i Husene af Rædsel. Det var den Onde Samvittighed. Nogle Værfter og Brug havde benyttet den store Arbeidsløshed til at nedsætte Daglønnen; men «Processionen» løftede sin Finger og de måtte lade det hele bli med den sædvanlige Dagløn.»

Referanser til KUBENs samlinger
Arkiv: PA-2421, Vestlandske Tidende; PA-2822, Agderposten.