Masovnen på Nes Verk

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 14. november 1992

Det gamle Barbu Jernverk, som Erik Munk grunnla i 1574, ble i 1665 flyttet fra Barbudalen til gården Båseland, som ligger «midt i golfbanen» på Nes Verk.

På Båseland ble det bygd en stor masovn. Men det skulle vise seg at de samme plager verket hadde hatt i Barbu, forfulgte det også på Båseland: Det var for usikker vannføring både i Barbu-elva og i Lillelv på Båseland til at man kunne holde de svære vannhjulene, som drev belgene ved masovnen, og hammerne i hammersmia, i gang når vannet frøs om vinteren, eller når sommeren var tørr. Allerede i 1665 hadde man lagt hammersmia til Båseland ved hovedvassdraget Storelva — og i 1738 flyttet man hele jernverket fra Båseland til Nes, hvor det ligger den dag i dag.

Navnet ble da forandret til Nes (Næs) Verk.

Masovnen var selve hjertet i et jernverk. På Barbu hadde man fått masovn rundt 1640. Før den tid hadde de norske verkene brukt den mer primitive «rennwerk»-metoden, der man i nokså små smelteovner fikk en temmelig slaggfylt, ikke skikkelig utsmeltet jernklump, som så ble videreforedlet ved utsmiing under de svære, vasshjuldrevne hammerne i hammerverket til stangjern. Stangjern ble solgt til videre bearbeiding hos smeder, og endte som beslag, redskap, våpen og verktøy. Først med skikkelige masovner, der malm og slagg smeltet til hvitglødende, flytende konsistens og bokstavelig talt kunne tappes ut, fikk man jern som lot seg forme til støpejern som ovner, kanonkuler og kanoner.

Den masovnen som i dag står bevart på Nes Verk, er en «dobbel masovn». Det vil si at det er to masovner, bygd sammen. Den nordre er den eldste. Det er den som ble satt opp i 1738, etter at den først hadde stått på Båseland fra 1665 av. Hele steinkolossen ble altså revet, kjørt med hest og slede en snau kilometer østover, og gjenoppbygd der.

Selve ovnen er ikke synlig. Den står som en sylinder, eller rettere som en flaske med tuten ned, midt inne i det rektangulære steinmassivet. Massivet er murt opp av gråstein som danner en utvendig og en innvendig mur, med fyllmasser imellom av stein, pukk og grus. Massivet er avstivet og sikret med jernstag og murankere. Sylinderen er kledd innvendig med ildfast stein, for trekull brenner med en temperatur som smelter malm og gråstein. Mellom ovnens sylinder og det murte massivet er det et tykt lag isolerende sand.

En «portal» på forsiden av massivet åpner inn til «stellet» hvor uttappingshullene var: Øverst for slagg, nederst for det utsmeltede, flytende jern. I sand- og leirgulvet foran stellet ble jernet ledet frem til de åpne støpeformene. Det kunne være for barrestøping (rujern), eller for forming av støpegods. Støping i lukket form (kistestøping) var kostbart og vanskelig, først rundt 1800 ble dette den vanlige støpemetoden for annet enn spesielle ting.

En annen «portal» i masovnmassivet finner vi om hjørnet til venstre. Her ble blestluften presset inn i ovnen ved hjelp av to eller tre svære blåsebelger. Belgene ble drevet av et stort vannhjul, som fikk vann via en vannrenne fra Hammerdammen.

Jevn tilførsel av oksygen var en betingelse for å få smelteprosessen i gang og holdt gående. Hjulhus, belghus og støperi lå som utbygg/tilbygg til masovnen og skjulte det meste av steinmassivet. Disse tilbyggene var oftest av tre. På toppen av masovnen sto overbygget, også av tre. Masovntoppen kaltes «masovnkransen». Den sirkelrunde ovnsåpningen skulle hver time døgnet rundt ha sin rasjon av malm og trekull. Like regelmessig foregikk tappingen ved bunnen av ovnen. Masovnene skulle brenne i måneder og år. Alt måtte passes og skjøttes nøye, det var skiftarbeid døgnet rundt.

Opp til kransen gikk tilførsel av malm og kull via en eller to bruer eller baner. Trekull lå lagret i enorme kullhus i nærheten (men ikke alt for nær, på grunn av brannfaren). Før den gikk i ovnen, måtte malmen være rostet eller røstet: Glødet opp på forhånd og igjen avkjølt. Da ble den mer lettsmeltelig. Den måtte dessuten være i passende små klumper. Større malmsteiner måtte først bli pukket — i pukkverk, eller for hånd.

Forskjellige sorter malm, og forskjellige tilsettinger (f.eks. kalkstein) ga smeltet jern forskjellig kvalitet og karakter.

Jern som skulle smis til stangjern, og jern som skulle støpes krevde forskjellige malmer og ingredienser.

Etter at støperi og masovn på Næs ble ødelagt av brann i 1804 ble en mer moderne innmat installert i det gamle steinmassivet. Fremdeles kan en se at nordre del av masovnen på Nes bærer tydelige spor av ild. Det er ovnen som ble flyttet fra Båseland 1738. Den søndre delen ble bygd inntil den gamle i 1830-årene. Verket fikk dermed «dobbel masovn».

Det innebar for det første fordoblet produksjon, for det andre at man nå kunne lage støpestykker av betydelig størrelse — f.eks. aktuelt ved støping av ekstra store kanoner, eller da verket i 1837 laget delene til Fosstveit bru.

Nedgang i lønnsomhet for norsk jernproduksjon førte i 1860- og 70-årene til at samtlige norske verk unntatt Næs innstilte masovndriften. På Næs satset Jacob Aall & Søn tvert om på store investeringer i spesialprodukter og videreforedling.

Det ble anlagt digelstålverk, valseverk, filøks- og hesteskosømfabrikk etc. I 1853 var Egelands Verk innkjøpt, og ble til 1884 drevet parallelt med Nes Verk.

Investeringene førte i 1884 til konkurs. Firmaet ble nå reorganisert som aksjeselskap, og driften fortsatte etterat Egeland var blitt solgt. Man foretok en modernisering av masovndriften: Den nordre ovnen (fra 1738/1804) ble gjenfylt, mens den søndre ble fornyet etter svensk mønster.

Avgassene fra den nye ovnen fyrte så en røstovn som var oppført oppå det nordre steinmassivet. Slik fungerte det inntil hele masovndriften ble innstilt i 1909.

Deretter fortsatte verket som stålverk. Med innkjøpte råmaterialer ble det smeltet spesialstål i digeler. I valseverket og i Hammeren ble det smidd ut til stangjern, d.v.s. stålstenger for salg til industri og håndverk.

Valseverket brant ned i 1942. Men driften i Digelstålverket og i Hammeren fortsatte inntil flom i november 1959 ødela verkets dammer. Dermed stanset hjulene for godt.

Næs Jernverksmuseum ble etablert i 1966–67, da Hammersmia, Digelstålverket og en stållagerbu ble fredet.

I 1992 er museet utvidet til å omfatte også Masovnen og Snekkerbua. Det arbeides nå med å utvikle Næs Jernverksmuseum til et landsdekkende spesialmuseum, som skal belyse hele den gamle norske jernverksdriften.

Dersom museet oppnår bevilgninger fra Norsk Kulturråd, Riksantikvaren og andre kan det være aktuelt å gjenoppføre de manglende til- og påbygninger ved masovnen for å gi publikum en klarere forståelse av dens funksjon og prinsipp.

De tekniske anlegg ved alle de andre norske jernverk er forsvunnet for over hundre år siden. Derfor er det vi har på Næs, helt enestående i nasjonal sammenheng, og et teknisk-industrielt kulturminne av rang.

Referanser
Arkiv: DA-1085, Næs Jernverk.