Torbjørnsbu gruve, eller «Norsk Fjeldegn»

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 18. juli 1992

Enkelte ganger er museet heldig, slik som da vi på Ulvings sommerauksjon i Tønsberg siste uke fikk tilslag på et lite maleri.

Det var oppført i katalogen under «Ukjent kunstner» og viste et ikke identifisert «norsk bergverk». Bildet er usignert og udatert, mens vi på visningen straks gjenkjente motivet som Torbjørnsbu gruve. Det karakteristiske bergfestet som ligner en portal, med det lille røde maskinhuset under, var ikke til å ta feil av.

Det måler 27 x 35 cm, er tynt og finpenslet malt i dansk «guldalderstil», og viser gruva sett fra øst en sommerdag, trolig i 1840 eller 50-årene. Rammen er typisk for dansk senempire, profilert, forgylt, med små gipsornamenter i hjørnene.

På rammens bakside står skrevet med blyant «D. Mandahl» og «Hjøs» og på blindrammen «Norsk Fjeldegn».

Den norske kunstneren Ferdinand Gjøs var født i Christiania 1790 og døde i København 1852. Det er trolig at «Hjøs» er rammemakerens feilskrivning av kunstnernavnet, mens bildets eier har vært en Hr. Mandahl. Den upresise tittelen «Norsk Fjeldegn» tyder også på at bildet lenge har befunnet seg langt borte fra Arendal, og hvorfor ikke i Danmark?

Om Gjøs vet man at han fikk svennebrev i malerfaget, etter læretid i København fra 1805 til 1815. Faget omfattet også dekorasjons- og figurmaleri. Høsten 1824 var han elev av maleren Flintoe ved Den kgl. Tegneskole i Christiania, hvor han fikk eksamensbevis 11. januar 1825. Han tok borgerskap som malermester i Christiania våren 1825, var en kort tid i 1830-årene bosatt i Halden, så igjen i hovedstaden. Fra juli 1847 og til sin død var han igjen virksom i Halden. Fra Oslo og omegn har han malt en rekke landskaper som delvis finnes i Bymuseet, dessuten leverte han portretter, teaterdekorasjoner, veggmalerier, rullegardiner og vanlig malerarbeid. Han døde under et opphold i København, kanskje i forbindelse med en utstilling av egne arbeider.

Jeg har flyktig gjennomgått Arendals passprotokoller for 1830–40-årene for å se om han kan ha vært her – kanskje på gjennomreise fra Halden til Danmark? – eller om han har levert arbeid til Arendals Dramatiske Selskab, uten resultat. Så min tilskriving av «Torbjørnsbu Gruve» til Gjøs bygger foreløpig bare på «Hjøs» på rammen.

Samme motiv – gruva med bergfestet og det lille maskinhuset – finnes i en akvarell av John Fürst (nå i Kløckers Hus) og i arkitekt Egon Schmüsers skissebok fra 1884.

Torbjørnsbu gruve tilhørte i forrige århundre Fritzøe jernverk, som var i drift til 1868, og som også eide Frolands Verk, som ble nedlagt 1869. Malm fra Torbjørnsbu gikk både til Larvik og til Froland. Antagelig ble malmbrytingen i Torbjørnsbu gruve innstilt da Fritzøe og Froland sluttet med jernverksdriften, m.a.o. rundt 1870.

Mer eksakte opplysninger om dette finnes antagelig i bergmester-embetets arkiver.

Hos Amund Helland (1904) heter det at Langsæ gruber (dvs. Steinsås) og Torbjørnsbu gruber (bak Teppehallen) danner et i geologisk henseende «et og samme, rundt om avsluttet felt». Ved privilegium 24. mai 1737 ble Torbjørnsbu gård og de på dens grunn liggende gruver og skjerp innlemmet i Larviks grevskap som lensgods.

Av disse var i 1804 tre i drift, nemlig Torbjørnsbu store gruve – som vårt bilde fremstiller – Torbjørnsbu vestre skjerp, og Hvidormgruben. I 1826 var bare de to første i drift.

Malmleiet går i retning fra nordøst til sydvest, og er det rikeste av alle leier i Arendalsfeltet, med en «mektighet» dvs. bredde på inntil 7–8 lagter, altså 14–16 meter.

Storgruva var drevet så bred at den ikke kunne forbygges med dekke. De to gruvene ble rundt 1826 bare drevet om sommeren med 10–12 mann, som månedlig utbrøt omtrent 200 tønner skeidet (sortert) malm ved hjelp av minering og krutt. Om vinteren var arbeidet innstilt fordi folkene ikke kunne beskytte seg mot den strenge kulde og nedfallende sne, som det het.

Dette gjaldt åpenbart dagbruddet. Det må ha vært etter 1820-årene at driften i Torbjørnsbu store gruve gikk i dybden, slik gruvekart fra 1860-tallet viser, og maskinhuset med dampmaskin ble bygd. Den underjordiske delen ble holdt tørr ved hjelp av pumper.

På vårt bilde ser vi tydelig de svære hjulene av støpejern som sto i friluft utenfor maskinhuset. En enslig bergmann står i mellomgrunnen i bildet, og helt til høyre ser vi en minerer i berget.

Maleriet er nå utstilt i Aust-Agder-Museets særutstillingssal, sammen med gamle fotografier av byen.

At bildet skulle havne hos oss, var da et enestående hell?