«Sjømanns-porselen»

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 27. juni 1992

Sjøfart og seilskip var som kjent hovednæring for mesteparten av befolkningen i by og bygd langs Agderkysten i «gamle dager» og like opp til nåtiden. Ennå forteller tusenvis av gjenstander, bevart i hjemmene, om sjøfolks reiser på de syv hav.

Oftest blir slike minner pietetsfullt tatt vare på av etterslekten, men like sikkert er det at årlig blir mange eldre hjem tømt fra kjeller til loft, og et tradisjonsrikt innbo blir spredt for alle vinder. Mye havner sikkert i gode hender, men så godt som all den tradisjon som var tingenes «sjel», går på den måten tapt. Og dermed er nokså mye av verdien – i historisk forstand – også borte.

Forleden kjøpte Aust-Agder-Museet i en lokal brukthandel en stor og staselig bolle av engelsk stentøy, som vi nå skal se litt nærmere på.

Formen og størrelsen ligner mest av alt på et vaskevannsfat av den eldste typen fra 1800-årene, hvor bollen eller fatet er forholdsvis dypt, men mye mindre i dimensjonene enn vaskevannsfatene ble rundt 1900.

Godset er grågult og nokså krakelert i glasuren, og noen partier er skjemmet av gråbrunt «utslett» trolig som følge av fukt og kulde. Hadde bollen eller fatet vært uten dekor, ville det gått for fem kroner på et loppemarked som «gammelt vaskevannsfat».

Det er altså den påtrykte dekor og tekst, som gjør steintøyet interessant:

Det er tre trykkdekor-motiver innvendig. Det sentrale er en kompassrose som stråler i gult som en oppgående sol, mellom to tremastede skip som lenser avsted for fulle seil over grønne bølger. Flaggene akterut ser faktisk ut som norske. «The mariner’s compass» står det for sikkerhets skyld trykt over kompassrosen!

Neste bilde viser sjømannen – iført gule pantalons, rød vest, kort, mørk trøye, og lav, stiv hatt, i et kystlandskap på vei til skipet som ligger seilklart ute på reden, idet han tar avskjed med hustru og to små barn. Kvinnen gjør sorgfull gestus og de to små – gutten i matrosdrakt – klynger seg til henne.

Under bildet står dette verset:

SAILOR’S FAREWELL
Sweet oh Sweet is that sensation:
Where two hearts in union meet.
But the pain of separation:
Mingles bitter with the Sweet.

Og deretter følger – i en blomsterkrans med en liten dekksbåt for fulle seil øverst –

THE SAILOR’S TEAR
He leap'd into the boat,
As it lay upon the strand;
But, oh his heart was far away,
With friends upon the land.
He thought of those he loved the best,
A wife and infant dear;
And feeling fill'd the sailor's breast,
The sailor's eye – a tear.

På bollens utside finner vi ennå et dikt omgitt av blomsterkrans, nå med en brigg på hjemvei for fulle seil øverst:

Thou noble bark of brightest fame
That bear'st proud England's honoured name
Right welcome home once more!
Welcome, thou gallant little sail
In England's name I bid thee hail
And welcome to her shore.

Neste bilde er en heraldisk oppstilling av THE MARINER’S ARMS eller «sjømannens våpenskjold».

På en strand med utsikt til skuter under seil, står til venstre en koffardimatros og til høyre en orlogsmatros, ved førstnevnte et anker og sistnevnte en kanon, – og støtter mellom seg et stort skjold med et anker påmalt. Skjoldet krones av en tremaster, og et innskriftbånd forteller at DEUS DABIT VELA – «Gud gav oss seilene».

Som motpolen til alt dette maritime, finner vi et bilde på det hjemlige og landlige i form av THE GARDENER’S ARTS.

Vi ser hagekunstens muse på sin trone omgitt av frukt, blomster, bikube, hageredskaper og skrifter. Hun holder en fane hvor vi ser Adam og Eva i Paradisets hage. Oppstillingen omgis av bugnende frukttrær i et frodig landskap.

Det er utenkelig at en bolle med så mye symbolikk om sjømannens liv, bare skulle være tenkt som vaskevannsfat.

Nei, dette må være en PUNSJBOLLE, til bruk i festlig lag ved sjømannens utreise og hjemkomst. Det ble drukket avskjedsskål og ønsket hell og lykkelig reise. Og selvsagt holdt man et heidundrende party når skip og last og mannskap var kommet lykkelig og velholdne tilbake til hjemstedet.

Bollen har tilhørt en gammel skipperslekt på Tromøy. Stilpreget i dekorasjonene daterer den til 1820–30-årene.