Beri-beri – sjøfolks mare

Anne Tone Aanby, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 13. februar 1993

I siste halvpart av 1890-åra ble beri-beri-sykdommen så hyppig ombord på skuter fra Tvedestrand og Arendal at sjøfolka hadde følelsen av en uhygge som forfulgte skutene fra vårt distrikt.

Symptomene på beri-beri var velkjente, en merka først hevelse – vatersott – i huden, særlig på leggene og låra. Sjøfolk uttrykte det slik: «Beina blei som kittklomper, det blei stå’enes merker etter alle fingrene når du klemte på dei.» Det fulgte også med følelsesløshet på leggene og føttene, og skipskameratene la fort merke til den underlige gangen en beri-beri-pasient fikk. Fikk sykdommen utvikle seg, var neste stadium lammelse i beina og hjertesvekkelse som førte til dødsfall.

Sykdommen hadde vært kjent lenge i Østen, men før 1890 var sykdommen så godt som ukjent her til lands. Et tilfelle i 1887 ble sett på som enestående. Hva kunne så årsaken være til at den plutselig blusset opp på norske skip i 1890-åra i så stort omfang, og at skuter fra Sørlandet var spesielt hardt ramma? Sykdommen ble drøfta i de medisinske tidsskriftene uten at man så noen klare sammenhenger.

Men i 1899 og 1901 la distriktslege Stian Erichsen fra Tvedestrand fram resultater som løste gåten.

Han konstaterte nøkternt og greit at sykdommen så ut til å være begrensa til seilskutene, og at sjøfolk fra Tvedestrand mente norske skuter var særlig utsatt. Sjøfolk kunne også fortelle at de kom seg merkverdig fort når de fikk frisk proviant. På ei Tvedestrandsskute som kom fra Rangoon, ble de første syke to måneder etter avreise. Da skuta kom til St. Helena, var åtte angrepet og to døde. Etter å ha fått frisk proviant ombord, kom de syke seg så fort at skuta kunne fortsette etter åtte dager. Ut fra dette sluttet dr. Erichsen at årsaken til beri-beri var feilernæring på de norske skutene, og at dette slo ut på seilskutene fordi de dro i langfart og hadde dårlig tilgang på frisk proviant.

For å få bekrefta sine påstander, henta han inn opplysninger om utenlandske rederier. De hadde hatt lite problemer med beri-beri, dette gjaldt særlig tyske skuter.

Men kunne han klare å isolere problemet på de norske skutene? Dr. Erichsen henvendte seg til 19 skipsredere i Tvedestrand og 12 i Arendal. Han ba rederiene svare på en rekke spørsmål: om en hadde hatt beri-beri ombord, hvor mange som hadde vært angrepet og hvor mange som var døde, hvordan forholda var da folk fikk sykdommen, hvor skuta kom fra, hvor lenge de hadde vært i sjøen da de merka sykdommen, proviantlista ombord o.s.v.

Dr. Erichsens oversikter viste uhyggelige forhold: på 21 skuter som talte 300 menn, hadde det i åra 1893–96 vært 122 tilfelle av beri-beri med 22 dødsfall. Ved å undersøke proviantlistene og sammenlikne de med utenlandske lister, fant han den «norske» årsaken til tragedien. I 1890-åra hadde det foregått en gjennomgripende omlegging av kostholdet på norske skuter. Omleggingen besto vesentlig i at en hadde bytta ut salt kjøtt med billig hermetisk kjøtt fra Amerika og Australia. Ukentlige erterasjoner ble redusert tilsvarende, og norske rotfrukter slapp en opp for etter 100 dager i sjøen. Skipskavringene var erstatta med ferskt finbrød som ble bakt ombord.

Hva var så galt med det hermetiske kjøttet? Jo, det hadde en så flau smak at sjøfolk ikke orka å spise det etter ei tid i sjøen. Dessuten hadde det billige hermetiske kjøttet redusert innhold av det livsviktige B-1 vitaminet. Ved å minske de ukentlige rasjonene med erter og innføre mykt finbrød istedenfor skipskavringer skjedde det samme – vitamin B-1 ble redusert.

Dr. Erichsens alarm førte til at beri-beri ble en del av vår sjøfartshistorie. Ettertida bør vise respekt for hans måte å løse et samtidig sykdomsproblem på. Han tok utgangspunkt i det sjøfolk i lokalsamfunnet sjøl hadde å fortelle om mulige årsaker til sykdommen, og framstilte så mulige forklaringsmodeller. For å undersøke om egne teorier kunne stemme, brukte han data som han hadde samla inn i eget distrikt. Dermed hadde han kommet nærmere forklaringsmodeller som Universitetets hygieniske institutt kunne etterprøve og bekrefte var holdbare.

Navnet beri-beri er singalesisk og betyr «nå orker jeg ikke mere». Slik må de også ha følt det – sjøfolka som i fjerne farvann skjønte at de ikke hadde mer krefter å kjempe mot sykdommen med. Det er lett å forestille seg skipskamerater som har sittet ved sykeleiet og forsøkt å lindre smerter og depresjoner – lyttet til siste hilsener for så å ta et siste farvel ved skipsripa. På flere skip kunne halve besetningen bukke under for beri-beri. Dette er historie fra vår nære fortid.

Referanser til KUBENs samlinger
Arkiv: PA-1435, personaliasamlingen; PA-2418, portrettsamlingen. 
Boksamlingen: Anne Tone Aanby: «Sykdom om bord», Aust-Agder-Arv 2007.