«Boka gjennom tidene»

Brit Østerud, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 10. mai 1993

Etter 1814 skulle den norske forlagsvirksomheten bygges opp fra ingenting. Denne virksomheten ble til å begynne med knyttet til bokhandel, og bokhandlerfirmaene var ofte både bokhandel, forlag og trykkeri.

I løpet av 1820/-30-årene ble det opprettet flere firma, og i 1845 begynte Niels Christian Tønsberg «sin initiativrike og af national Aand prægede Forlagsvirksomhed». (Salmonsens konversationsleksikon). Rundt 1850 var Tønsbergs forlag det største norske bok- og kunstforlag, og han gjorde en stor innsats for norsk kultur.

Sørlands-tilknytning

Niels Christian Tønsberg har hatt en viss tilknytning til vår landsdel. I Arendal har han sine slektsrøtter, og han bodde i Tvedestrand i årene 1862–1874.

Han er selv født i Bergen 7. desember 1813. Hans far, Johan Christian Tønsberg, er fra Arendal, og er født i 1788. Hans farfar het også Niels Christian Tønsberg. Niels Christian den eldre var overtollbetjent i Arendal på slutten av 1700-tallet, og han var gift med Birgitta Dominica Rue. Alle deres barn er født i Arendal, men Johan Christian dro til Bergen hvor han var ekstraskriver, og hvor altså Niels Christian ble født.

De hadde trange økonomiske kår og Niels Christian måtte arbeide ved siden av å ta sin utdannelse. I 1835 giftet han seg med en bergensdame, og i 1839 flyttet han med kone og tre barn til Kristiania for å utdanne seg videre. I Kristiania jobbet han som kopist i Finansdepartementet og hos høyesterettsadvokater, dessuten påtok han seg å bestyre auksjoner, dødsbo og eiendomssalg. På den måten gikk det langsomt fremover med eksamensforberedelser, men i 1845 tok han juridisk embetseksamen med utmerket resultat.

Våren 1844 overtok Tønsberg et auksjonslokale i Kristiania og satte igang salg av boksamlinger, restlagre fra forlag osv. Dette utviklet seg etterhvert og ble noe av grunnlaget for hans senere forlagsvirksomhet.

Hjalp Wergeland

Det blir hevdet at det var Henrik Wergeland som gjorde Tønsberg til forlegger, og at hans forlagsvirksomhet ble innledet med utgivelsen av Wergelands «Hasselnødder». Wergeland var en god venn av Tønsberg. De møttes allerede i Bergen, og da Tønsberg flyttet til Kristiania, utviklet vennskapet seg, og i de siste år av Wergelands liv, var Tønsberg en av hans aller nærmeste venner.

Tønsberg hjalp også Wergeland med salg av Grotten, noe han tapte en del penger på. «Hasselnødder» utkom kort etter Wergelands død. Senere kom Wergelands «Udvalgte Digte», samlet av Conrad Nicolai Schwach, og dessuten «Samlede skrifter» (1852–57), som var i 9 bind. Dette ga Tønsberg store tap. Egentlig var det juridisk litteratur Tønsberg startet med, og de beste juridiske navn i Norge var rundt 1850 knyttet til forlaget. Historie var også et av de fagområdene Tønsberg konsentrerte seg om, med «Det norske Folks Historie» av P.A. Munch som det største med sine 8 bind.

Det er sagt at det var utrolig hvordan Tønsberg kunne gjennomføre et slikt prosjekt, og at det vitner om en sjelden arbeidskraft og organiseringsevne. Forlaget var i midten av forrige århundre et av de største i Norden, og det første norske forlag som vakte oppsikt utenfor landet. Tønsberg sto som personlig redaktør for flere dristige forlagsforetagende. Dette gjelder særlig hans nasjonale billedverk, flere med fargelitografier.

Det fortelles at Tønsberg fikk ideen til de store billedverkene under et besøk i Wien 1846, hvor han fikk høre «saa haarrejsende Vitnesbyrd om, hvor stor Uvidenheden dernede var om hans Fædrelands Forhold.» Det første i rekken av disse verk var «Norge fremstillet i Tegninger» med tekst av P. Chr. Asbjørnsen. Verket kom i 1846–48.

«Boka gjennom tidene»

I anledning bokåret 1993 har Aust-Agder-Arkivet laget utstillingen «Boka gjennom tidene» som er å se på Aust-Agder-Museet fram til 16. mai. I forbindelse med utstillingen er det også laget en plakat. Fra Arkivets billedsamling har vi, på plakaten, brukt et Arendalsbilde som er en fargelitografi fra førsteutgaven av «Norge fremstillet i Tegninger». Dette billedverket kom i flere utgaver, blant annet en lommeutgave med tekst på norsk og engelsk. Denne og «Bondeliv i Norge» fra 1861 med tegninger av Adolph Tiedemann, vil man finne på utstillingen.

Billedverkene er utgitt i beste nasjonalromantiske ånd med interesse for det nasjonale og for folkelige kulturverdier. Tanken om slektskapet mellom kunstartene er også viktig, og Tønsberg engasjerte malere og diktere til å samarbeide om verkene.

Nedoverbakke

Denne forleggervirksomheten bidro til å utvikle sansen og interessen for landets naturskjønnhet og nasjonale egenart, og Tønsberg blir senere påskjønnet for det. Men disse verkene ble dyre å produsere, og når det etterhvert kom flere, ble de vanskelige å selge. Etterhvert ble forlagets økonomiske problemer mer og mer fremtredende. Tønsbergs kolleger i bokhandlerfaget mente at dette kunne ikke gå. De betraktet Tønsberg som en outsider. Tønsberg hadde ofte svært optimistiske kalkyler, men for han var det viktigste å legge fram resultater i form av verdifulle bokverk. Tønsberg hadde tildels store tap på sine prosjekter, likevel oppnådde han å få innvilget lån fra statskassen. Lånet ble gitt under henvisning til de store nasjonale oppgaver Tønsberg hadde klart å gjennomføre.

Gjennom sin innsats hadde han også fått en kulturell posisjon som de andre forlagsbokhandlene manglet. Etterhvert måtte han likevel innse at forlagsvirksomhet med så ideelle mål som hans, ikke kunne fortsette, og han valgte å slutte.

Til Tvedestrand

Nå søkte han seg over i statstjeneste, og i 1861 ble han utnevnt til tollkasserer i Tvedestrand. Han overtok embete i juni 1862 etter Schaffer som var den første tollkasserer i byen. Samtidig som han overtok embete, forsøkte han å realisere sitt boklager. Dette mislyktes, og lagerbeholdningen måtte selges på tvangsauksjon. Det er blitt hevdet at bokhandlerne i Kristiania hadde gått sammen mot Tønsberg for å kunne kjøpe billig på tvangsauksjon. På den måten kom tre nasjonale storverk, Wergelands «Samlede Verker», Landstads «Norske Folkeviser» og P.A. Munchs «Det norske Folks Historie» over til danske forlag. Norske skjønnlitterære forfattere hadde allerede gått over til danske forlag, og sammen med Tønsbergs konkurs, ga dette inntrykk av at det ikke var grunnlag for et nasjonalt forlagsvesen.

Tønsberg hadde nå tapt sin gode økonomiske evne, og skulle leve av lønnen fra sitt embete i Tvedestrand. Av dette skulle han også betale sin gjeld. I sin tid som tollkasserer var han i perioder syk, og fikk vanskeligheter med å klare sine forpliktelser, men som han sa: «Man må gå på jorden, selv om den er gloende». I 1874 søkte han avskjed med pensjon, og året etter ble pensjonen forhøyet som en anerkjennelse av den innsatsen han hadde gjort for norsk litteratur og kultur.

Til Kristiania

Som pensjonist flyttet han tilbake til Kristiania. I liten målestokk tok han opp igjen sin forleggervirksomhet, men måtte gi opp i 1891 fordi han nærmest var blind. Han døde i februar 1897. Fra den tiden han bodde i Tvedestrand er det lite å få greie på om han, og det har ikke vært mulig å finne ut om han satte sitt preg på kulturlivet i byen. Jeg har heller ikke funnet ut om han hadde noen kontakt med sin familie i Arendal.

Niels Christian Tønsberg gjorde en nasjonal kulturinnsats, og samarbeidet med mange av datidens største kulturpersonligheter, men selv endte han som både ukjent og ubemidlet.

Referanser til KUBENs samlinger
Boksamlingen: Henrik Wergeland: Samlede skrifter. Kristiania, 1852-57. (Ref.) ; P. Chr. Asbjørnsen: Norge fremstillet i tegninger. Christiania, 1848. (Ref.) ; Adolf Tidemand: Bondeliv i Norge. Christiania, 1861. (Ref.)