Da maleriet var inne i bøkene

Ruth Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 28. desember 1993

På tampen av bokåret 1993, viser Nasjonalbiblioteket i Paris utstillingen «Da maleriet var inne i bøkene». Den omfatter årene fra 1440 til 1502, da flamske, franske og burgundiske bokmalere skapte en rekke mesterverk med håndskrevet tekst, forseggjorte initialer og de vakreste miniatyrmalerier. Boktrykkerkunsten var i sin spedeste barndom, og samtidig frigjorde maleriet seg fra boksidene og flyttet over til staffeliene.

Over hundre av manuskriptene i det franske nasjonalbibliotek stammer fra den rikeste slekten i Brygge i Flandern, eierne av Gruuthuse, som i dag er museum. Det er et praktfullt hus fra 1400-årene med eget kapell, hvor eierne kunne delta i messen i Vår Frue kirke, fordi vinduene hadde utsyn ned til høykoret i den første kirken. Rikdommen stammet fra slektens monopol på å selge urteblanding til ølbryggerne, gruut. Senere overtok de salget av humle, da humlen etter tysk skikk overtok som ingrediens i ølbryggingen. Boksamlingen kom i hertugen av Burgunds eie, senere til det franske kongehus ved arv, og til slutt ved revolusjonen til den franske stat.

Slik kan vi, lenge etter at ølet er drukket, glede oss over at fortjenesten på bryggingen ble omgjort til varige verdier. Siste halvdel av 1400-årene var en vanskelig tid for bokmalerne, både på grunn av bestillernes sviktende økonomi, og på grunn av konkurranse fra de første trykte bøker. Utviklingen gikk raskt fra det fargerike og møysommelige håndverket til håndverksbasert mekanisering med trykt tekst og illustrasjoner i sort-hvitt. Istedenfor ett eksklusivt eksemplar kunne boktrykkerne lage flere, så lenge trykkstokkene holdt. Overgang til blysats ga enda flere eksemplarer.

Som enhver ny teknologi ble den en trussel mot gamle virksomheter, gjorde tidkrevende håndverk overflødig. Det ble færre og snart ingen av de flittige malende og skrivende munker og legbrødre i klostrene eller verksteder ved fyrstehoffene.

Som vi nå kan ha støtteordninger for vaklende virksomhet eller utdøende håndverk og tradisjoner, slik var det også eksempler på ved utgangen av middelalderen. En av dem som støttet bokmaleriet og bestilte og kjøpte illuminerte bøker, var hertug Philip av Burgund i annen halvdel av 1400-årene. Et av de manuskripter han kjøpte var «Vårherres hevn», et drama basert på livet til Josef av Arimatea, og som foregikk i det første århundre etter Kristus. Josef var ifølge Bibelen en rik mann og hemmelig disippel av Jesus. Han fikk lov av Herodes til å gravlegge Jesu legeme etter Korsfestelsen i en grav i berget på sin eiendom. Som så ofte ellers i senmiddelalderen ble det skapt detaljrike legender om Josefs videre liv. Manuskriptet ble utført av Loyset Liédet i 1465, og befinner seg nå i hertugen av Devonshires samlinger på Chatsworth. På illustrasjonen ser vi palasset hvor Herodes sitter i rådsmøte under en tronhimmel trukket med kostbar italiensk silkebrokade. Palasset er i burgundersk stil fra 1400-årene, med fliselagt gulv, vinduer med glass og diagonalsprosser og bjelketak. Utenfor står Josef av Arimatea og venter på resultatet av rådslagningen.

I bakgrunnen ser vi den korsfestede og de som var til stede, mens Josef av Arimatea kommer ridende med sitt følge for å gravlegge den døde.

Fargene er sterke og klare og skildringen presis til de fjerneste detaljer i landskapet. I slikt bokmaleri finner vi den spede begynnelse til landskapsmaleriet. Etter hvert som religionen mistet makt i samfunnet, tok landskapet mer og mer av billedflaten, og den bibelske scene ble et bimotiv.

Teksten er fransk, bortsett fra to linjer latin, og inneholder innledningsordene til skuespillet på rim.

I de første bøkene var tilsvarende bokstaver skåret ut i en treblokk sammen med illustrasjonen, og trykkfargen ble valset på.

Slik er det i menneskenes historie: Nye teknikker skapes og utvikles. Så kommer ny teknologi og det gamle har bare historisk- eller samlerinteresse. Vi kan antagelig heller ikke regne med at den trykte boken vil eksistere i all framtid. Foreløpig lever den i nokså beste velgående. Selv om nye bøker ikke er bunnsolide produkter som bare for noen tiår siden, og papiret sies bare å ha 50 års levetid, er den fremdeles noe å holde i hånden. La oss hygge oss med bøkene mens vi kan.