Doktor Kittels kaffekanne

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 27. mars 1993

Da Arendals Trefoldighetskirke ble innviet i 1888, forærte doktor Frederik Kittel og hustru Cecilie, f. Kirck, et sett altersølv bestående av vinkanne, alterkalk og disk til det nye gudshuset.

Gavene er omtalt av stadsingeniør R. Arnold i hans bok «Arendals nye Kirke», 1888. Kalk, disk og vinskje ble utført av juveler Thune i Kristiania i 1888. Om vinkannen opplyser Arnold at «Den vægtige Kande fra forrige Aarhundrede (Frederik den 4des Tid) er af Juveler Thune i Christiania særdeles kunstmæssig og smagfuldt Udstyret til kirkelig Brug.» Blant byens borgere ble det senere nedsettende sagt at det «bare var en gammel sølvkaffekanne» som Kittel hadde fått laget om til et hellig kar. Men det viser seg at «kaffekannen» i virkeligheten er et uvanlig interessant og fint stykke gullsmedkunst, laget av en kjent Københavnermester i 1733.

Det fremgår av bildet vi viser, at det ikke kan dreie seg om noen kaffekanne. Formen er betydelig eldre. Vi står overfor et sølvarbeid med tradisjon lenger bakover, fra før kaffen ble Europas motedrikk rundt år 1700. Den sterkt utbukede, undersetsige formen, den kraftige hanken, lokkfestet med «jekk», og den korte tuten, viser nemlig tilbake på øl- og vinkanner av steintøy eller leirtøy (med tinnlokk) fra senmiddelalderen. Til Norden ble slike kanner innført fra Nord-Tyskland, Rhin-egnen og Nederlandene, og var derfor forholdsvis kostbare.

Så fant hendige folk her hjemme snart ut at de kunne lage lignende kanner av tre i tradisjonell stavteknikk (lagging) og holdt sammen av «tønnebånd» – ofte gjort av splittede hasselkvister – ved bunn og hals. Den utbukede, typiske keramiske fasongen var selvsagt helt «gal» for rettvokst trevirke. Å tvinge trekannens staver inn i denne formen, var litt av en utfordring, men det greide de. Fra langt tilbake ble slike stavkanner utstyrt med en selvvokst tut – en uthulet kvist på en av stavene. Derfor kalles de også «tutekanner». Slike trekanner sto på hvermanns bord i by og bygd i hele Norden. Som alt lagget arbeid, hørte de til bøkkerhåndverkets repertoar.

Vi kan regne det som utslag av barokkens sans for det kuriøse, når gullsmedene til bruk på fornemme folks bord litt før år 1700 begynte å etterligne de simple og billige laggede trekannene i sølv, av og til med forgylling! Denne moten ble meget populær og blomstret til etter 1750.

I Kunstindustrimuseet i Oslo står utstilt en fornøyelig serie på tre tute- eller pipekanner. Den første er av tre, den andre er av sølv, Og den tredje er faktisk et glassblåserarbeid fra Nøsletangen! Alle har den karakteristiske bredbukete formen og den «selvvokste» tuten, og med stavene og hasselbåndene markert.

Tilbake til doktor Kittels kanne ser vi straks at den hører til den samme gruppen. Forskjellen er bare at den er større, tyngre, finere utført håndverksmessig – og at den ikke har «pipe-tut» men «snute-tut». Annen hver stav er glatt, annen hver er forsynt med gravert og siselert ornamentikk i regence-stil med «knekkende bånd» og små akantusblad på punslet bunn. Kontrasten mellom matt og blankt sølv er dekorativt utnyttet. «Hasselbåndene» er plastisk formet, det skal jo se ut som om de er lagt utenpå «stavene».

Det var tre ting juveler Thune gjorde for å gi kannen et «kirkelig preg» i 1888:

1. Han forsynte den med en innskrift på fotvulsten som forteller at kannen er gave fra Kittel og frue ved kirkens innvielse i 1888.

2. Han erstattet lokkets opprinnelige jekk-figur (antagelig en løve?) med «Lammet og Fanen, modelleret af Billedhugger Bergslien».

3. Han fjernet øverste del av lokket og lukket hullet ved å lodde på «den til Reformationsfesten i Tyskland 31te Oktober 1817 prægede Luthermedalje.»

Senere en eller annen gang i de over hundre årene kannen har vært i Trefoldighetskirken, har den fått et slag eller et fall. Lammet og fanen som tjente som jekkfigur, brakk av og forsvant. Bare tre av lammets klovner står tilbake.

Noe av det første kjennere av gammelt sølv ser etter, er stemplene. Under bunnen er Kittels kanne «fullstemplet». Det vil si at her finner vi: Københavns bystempel med de tre tårn og årstall 1733. Guardeinstempel P.N.V.H., som garanterer sølvets lødighet. Mesterstempel P.L.W. 1733, som forteller hvem som har laget kannen. Månedstempel «b», som forteller når på året kannen ble laget.

Dermed kan vi slå fast at Kittels vinkanne ble ferdig like før jul i 1733 i København, forarbeidet av gullsmed Philip Lorenz Weghorst (fikk borgerskap 1723, død 1735), og at sølvlødigheten ble godkjent av guardeinen von Haven.

I Frithjof Foss: Arendal Byes Historie, leser vi at dr. med. Christian Frederik Kittel etter sin far eide og bodde i et hus i Kirkebakken i Arendal – der Fossekompaniet senere holdt til. Tre brødre, Johan Joseph, Christian og Anthony Kittel innvandret til Arendal fra Bøhmen i 1700-årene.

Johan Josephs sønn var stadsfysikus (kommunelege) Abraham Falck Kittel (1807–79). Han giftet seg med Hedvig Elisabeth Drejer (1806–53), prestedatter fra Kragerø og datterdatter av den grunnrike storkjøpmann, Jochum Brinck Lund i Farsund. Deres sønn var Frederik Christian Drejer Kittel (1832–1899), stadsfysikus og privatpraktiserende lege i Arendal, ridder av Vasa-ordenen, gift med Cecilie Kirck.

Kanskje vi kan tippe at den tunge vinkannen har gått i arv på spinnesiden og kan stamme fra «Gamle Jochums» bordsølv i Farsund. Familien Kittel er forlengst endt på Arendals kirkegård, så ingen kan lenger bekrefte vår antagelse.

Referanser til KUBENs samlinger
Boksamling: Richard Arnold: Arendals nye kirke: en beretning om dens tilblivelse og bygning. Arendal 1888. (Ref.)