Maritim kulturhistorie

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 26. mai 1993

I anledning av Sørlandets Båtmesse viser Aust-Agder-Museet sine fineste skutebilder. De kan ikke utstilles permanent, da de som akvareller er altfor lysømfintlige til å henge fremme i lengre tid.

Også private som er heldige eiere av skutebilder som er malt med vannfarge på papir (altså ikke oljebilder malt på lerret) bør passe på at bildene aldri henger i direkte sollys.

Akvarellfarger blekner både i sollys og i sterkt kunstig lys.

Museets, og kanskje Nordens aller eldste skutebilde er malt i Holborn i London i 1753. Det viser Arendalsskuta «Kiøbmanden» liggende oppankret på Themsen under utlossing. Skåren last – planker og bord – langes gjennom en luke i akterspeilet ned i en lekter eller føringspram for å ros inn til trelastkjøpmannens «Timberyard» ved elvebredden. Bildet er malt av en profesjonell engelsk akvarellmaler. Han har signert verket sitt. Thomas Barry het han.

«Skipsportrett» er et faguttrykk for skutebilde. I dette ligger at bildet er en helt reell avbildning av et bestemt, individuelt fartøy. Og helst så korrekt og eksakt i helhet og detaljer som vel mulig. Derfor skal det alltid fremgå av bildet hvilken skute det forestiller. Normalt oppgis skipets, kapteinens og hjemstedets navn: «Skibet Kiøbmanden af Arendahl, Commanderet af Capt. Feiff» f.eks. er en vanlig formular som bruktes helt opp mot siste århundreskifte.

Kvaliteten av et skipsportrett avhenger av flere forhold. Man kan jo f.eks. vurdere den rent kunstneriske gehalten. Er bildet godt komponert? Er det godt og levende malt? Er sjø og himmel dyktig utført? Er fargene samstemte til en helhet? – Altså gå ut fra kvalitetskrav som vi bruker overfor annen malerkunst fra samme periode.

Her vil en skutemaler som har fagbakgrunn fra kunstakademi eller annen malerisk utdannelse, stille sterkere enn en som bare «har tatt seg til» å lage skipsportretter. Skalaen går fra det helt virtuose som hos de mest berømte hollandske og engelske skutemalere fra forrige århundre, til det mest ubehjelpelige stive og fortegnede. Men overskrides en nedre kvalitetsgrense, er bildet ikke lenger et skikkelig skutebilde. Da omtales det i stedet som frivaktsarbeid: Altså et hobbyprodukt.

Mange skutebilder virker stive og stiliserte. Fartøyet er fremstilt i lengdeaspekt, gjerne med seilføringen nærmest parallelt med bildeflaten. Oftest er baugen til venstre, akterenden til høyre i bildet. Dette «å gjøre nøyaktig rede for» skipets rigg og takling, seilføring og allehånde detaljer oppfatter vi ofte som pedantisk, og i strid med en mer kunstnerisk talemåte. Mye tyder på at både maleren og bestilleren var enige om at det var slik et skutebilde skulle være. Det samme ligger til grunn når maleren – mot enhver realistisk mulighet – føyer til en skildring av det samme skipet, sett aktenfra, litt til siden i bildets bakgrunn. Skuta seiler to steder på samme bildet!

En losbåt, en bøye, et kjent fyrskip eller fyrtårn kan være med som staffasje for å angi hvilken havn skipet er på vei til eller fra. Bergens våg, Queenstowns red, klippene ved Dover, havnen i Marseille, Genova, Livorno, Napoli, Messina, og en «souvenir» fra et kanskje særskilt minneverdig besøk i en fremmed havn.

I Danmark og Tyskland er «Kapteinsbilder» et annet ord for skutebilder. Naturlig nok var skipperstanden den beste kundekretsen for skutemalerne.

Men også rederne kunne være interessert i å skaffe seg et pent bilde av en nybygd eller nyinnkjøpt stolthet til å henge på kontorveggen eller over sofaen i dagligstuen. Andre offiserer, f.eks. styrmennene, kunne også være kjøpere. Om enkelte malere sies at de brukte «knappenålsmetoden»: De la flere tegneark oppå hverandre, tegnet opp skrog og rigg på det øverste, stakk nåler på alle vitale punkter, og hadde dermed «fastmerker» for noen ekstrabilder på arkene under. Rasjonell masseproduksjon!

Det tok lang tid før fotografier seilte opp som en alvorlig konkurrent til det håndmalte skutebildet. Egentlig vant fotografene aldri, under den lange overgangen fra seil til damp holdt skutemalerne til dels stillingen. De små damperne i tiden 1900–1920 ble faktisk også gjenstand for skutemalernes flittige gjengivelse. Langs kysten finnes det fortsatt en del dampskipsbilder bevart som er utført i olje eller i akvarell. Prinsippet for gjengivelsen er stort sett det samme, – på den tid var ekstragjengivelse av fartøyet sett aktenfra blitt umoderne.

En egen kategori var orkan- og forlisbildene. Mang en skipper gikk etter slike dramatiske hendelser til en kjent skutemaler og bestilte en fremstilling av skipet «I Orkanen i Atlanteren Natten mellem ... og ... November 18 ...» til minne om en mirakuløs redning. Vi kan være trygge på at alt vedrørende vindretning, bølgehøyde, ødelagt rigg og bortskyllet last er i nøye samsvar med skipperens instrukser til maleren, og basert på loggbok og journal.

Forlisbildene kan være både dramatiske og effektfulle, og de er sjeldnere enn de vanlige skutebildene.

Nå som vår seilskipsflåte er opphugget eller ligger på havets bunn, er skutebildene blitt en vesentlig og umistelig del av vår maritime kulturarv. Det gjelder like meget de største og flotteste, rutinert malt i olje og i gedigne gullrammer, som de enkleste, mest troskyldig-naive «Hong Kong-malerier», eller helt hjemlige forsøk på å avskildre en farkost som kanskje var «Familiens Haab» eller «Lykkens Prøve».

Et allsidig utvalg fra 1753 til rundt 1920 er nå å se på Aust-Agder-Museet.

Referanser til KUBENs samlinger
Gjenstand: AAM.B.0552, akvarell på papir.