Modellsnekkeren som vindussnekker

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 30. april 1993

Da cand. theol. & mineral. Jacob Aall hadde kjøpt Næs Jernverk av Jacob Schnell senhøstes 1799, begynte han på den delen av sitt livsverk som besto i å gjøre det noe forfalne jernverket til et av de fremste industriforetak i landet.

Tidspunktet var heldig valgt, for han ble sterkt hjulpet av en økende høykonjunktur i «De Syv Fete År» 1800–1807, med stadig stigende priser både på jernet og trelasten. På sin store utenlandsreise hadde Aall vinteren 1799 studert bergvitenskap og mineralogi ved universitetet i Freiberg og besøkt gruveanlegg i Sachsen og Schlesien. Senere sendte han verkets utvalgte menn til Tyskland og England for å lære moderne driftsmetoder, særlig i støperiteknikken, og Næs Verk var det første i Norge som innførte støping i lukket form i stor skala.

Det ga tynnere gods og mer presis støping. Metoden passet nøye til den nye stilretningen for allslags bygningsstøpegods som ovner, rekkverk, gittere, porter, vinduer, gravkors og monumenter osv. Hertil behøvdes svært dyktige modellsnekkere, til avløsning av «bilthuggerne» som helt siden 1500-tallet hadde laget de tunge tremodellene med treskurd på til støping i åpen form.

En brannkatastrofe i september 1806 ødela masovnen, støperiet, modell-lageret og snekkerverkstedet på Næs. En tid var også hovedgården truet. Nå ble alle krefter satt inn for å gjøre avbruddet i driften kortest mulig, gjenoppføre anlegget og få laget nye og bedre modeller.

«Jeg har min Bygmester Meldahl hos mig, som jeg haaber har de nødvendige Indsigter til at sætte Bygningerne bedre op end de stode før» skrev Aall til sin bror i Porsgrunn like etter. Henrik Meldahl var dansk, utdannet murmester, arkitekt og «designer» fra København og svoger av Aalls betrodde medarbeider Thomsen. Aall hadde bekostet en større studiereise i utlandet for Meldahl samme år, spesielt med henblikk på de nyeste moter og fasonger på produktene.

I tillegg til nye bygg rundt masovnen – denne gang av slaggstein, ikke treverk – ble hele modell-lageret fornyet, utført av verkets modellsnekkere etter Meldahls tegninger. Som første verk i Norge ble det utgitt en kobberstukket katalog over «Næs Jernværks Kakkelovne» med første hefte 1809, senere fulgte flere.

Å omsette Meldahls tegninger til eksakte tremodeller av hver eneste lille delplate i alle disse ovnene, pluss gittere, monumenter etc., krevde uhyre stor nøyaktighet og dyktighet av «formskjærerne», som modellsnekkerne også ble kalt.

I 1806 begynte man også på oppførelsen av de to fløyene ved verkets hovedbygning, med Meldahl som arkitekt. De er bygd av pusset slaggstein og har halvvamlet tak med mansardknekk. De gjør et utpreget dansk inntrykk, og svarer til fløyene fra omtrent samme tid på Brekke ved Skien, Strømsbo i Arendal og andre gårder som tilhørte Aalls nære familie.

I sydfløyen er det plass til fjøs, melkebod, bryggerhus, rullebod m. m., mens nordfløyen inneholder verkseierens kontor og bibliotek, stall, drengekammer, og i enden mot hagen en hagestue eller sommerspisestue. Gavlværelset over hagestuen ble innredet som et nett lite budoar for fru Lovise Aall, formet som et kuppelværelse med sirkulære grunnplan og gipsede vegger og tak med fint stukkaturarbeid på. Alt sammen ble tegnet av Henrik Meldahl. Det store vinduet fikk «franske dører» med utsøkt elegant, tynt sprosseverk.

De franske dørene i budoaret ble høsten 1992 sendt til Aust-Agder-Museets snekkerverksted for restaurering. Vær og vind i snart 200 år hadde satt sine spor.

Likevel ble museets snekkere imponert over hvilket håndverksmessig uhyre dyktig utført arbeid dørene vitner om.

De har et intrikat og findetaljert, tynt sprosseverk som minner om det en finner i glassdørene på engelske bokskap fra tiden 1750–1810.

Den engelske klassisismen i 1700-årene var spinkel og elegant, i motsetning til den franske empirens bombastiske tyngde.

Sprosseverket ligger som et nettverk med svungne og kryssende linjer over glassflatene. Arbeidet er helt sikkert utført i Næs Verks modellsnekkerverksted. Snekkeren har benyttet en limtreteknikk maken til den vi kjenner i tennis-rackets eller bandykøller og splitkein-ski: Spåntynne spiler er limt sammen til sprossene, og bøyd i damp. I tillegg er det satt inn små franske liljer eller små rosetter på visse punkter til pynt.

Det originale glasset er karakteristisk kronglass av lett blågrå farge.

De to dørfløyene har sitt opprinnelige espagnolett-låsesystem med ornamenterte messingknotter og skjulte (innlagte) stålstenger – ståldelene er trolig smidd på Næs.

En så kostbart utført dør eller vindu er det vanskelig å tenke seg at noen vil lage i dag. Med den nennsomme istandsettelsen på museets verksted, utført av siviltjenestepliktig Frode Johansen under museumssnekker Eilert Bentsens veiledning, er både den gamle modellsnekkerens prektige arbeid, byggmester Meldahls design, og Lovise Aalls yndefulle sommerstue sikret fortsatt eksistens i mange år fremover.