Tallrike tallerkener

Ruth Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 27. februar 1993

Vårt ord tallerken er en forminskning av det tyske ordet for samme, Teller. Det betydde opprinnelig «liten skjærefjel» og var nok av tre.

I fortiden, som i dag, har tusener av mennesker over hele jorden ikke visst hva de skulle legge på tallerkenen, om de da hadde noen. Det kan være et tankekors når vi ser på alle de prydelige tallerkenene som nå er stilt ut i Aust-Agder-Museet.

Like sikkert som at mange manglet mat, like sikkert er det at det ligger dypt i mennesker som har levet i fred og i ordnete samfunn å glede seg over pene ting i hjemmet. Verktøy og bruksting i tre og jern kunne lages og dekoreres i lokalmiljøet. Tallerkener i fajanse, stentøy og porselen har alltid vært verksted- eller fabrikkprodusert, og i 1600- og 1700-årene alltid hjemført til Sørlandet fra Europa eller Østen.

I 1800-årene begynte større grupper av nordmenn å bruke tallerkener og annet servise når de spiste, og det ble grunnlag for norsk produksjon ved siden av alt det importerte. Egersund Fayencefabrik produserte stentøy fra 1867, og fra 1886 ble det laget serviser ved Porsgrund Porselensfabrik.

Tallerkenene i museet er alle fra by- og kystmiljøet på Sørlandet.

Impulsene fra Kina er helt sentrale for Europa både når det gjelder framstilling av porselen og valg av dekor. I Kina hadde det vært laget porselen helt fra ca. 600 før Kristus, og dreieskiven hadde vært i bruk siden bronsealderen. Kina var et lukket land, helt til landet tapte opiumskrigene mot England i midten av 1800-årene og måtte avstå Hongkong og åpne flere havner. I 1600- og 1700-årene var Kanton den eneste havn hvor europeerne hadde adgang. Der hentet de enorme mengder porselen ved siden av silke, møbler og lakkarbeider. Endel fant også veien til Sørlandet med Kinakapteiner som Allewelt og andre. Noe er bevart, noe dukker opp som skår fra havbunnen.

Først fra omkring 1720 klarte fabrikken i Meissen ved Dresden å lage porselen. De fargerike og fremmedartede kinesiske figur- og blomstermotiver spredte seg over tallerkener og annet porselen, og vi kan trygt si at impulsene fra Kina ble de viktigste i rokokkostilen.

Lite av det kostbare europeiske porselen fant veien til Sørlandet i 1700-årene. I den gylne tid i slutten av århundret var det først og fremst de fløtefargete servisene i engelsk stentøy, cream ware, som ble hjemført. Mye er bevart, det meste er for lengst knust og borte. Disse tallerkenene hadde grønn eller blå kant, slik vi kan se det i kjøkkenet på Merdøgaard, eller påtrykte figurmotiver i sort eller rødt, som Jacob og Edel Larssøns serviser samme sted.

Nettopp tallerkener med påtrykt mønster i blått, grønt eller brunt, er det vi mest av alt forbinder med det dekkete bord på Sørlandet i 1800-årene. De fantes i alle sjømannshjem, tatt med fra havnebyene i England.

Stentøy ble produsert ved et utall engelske fabrikker. Et populært mønster ble fort tatt opp av flere fabrikker. Mønster ble overført fra kobberplate til papir. Papiret ble så lagt på og tallerkenen brent og glasert. Ofte ser vi uregelmessige skjøter og andre skjønnhetsfeil, så alt var ikke første sortering.

Det aller mest populære mønster er knapt ukjent for noen. Det er Willow Pattern med sørgepilen og de små kinesiske skikkelser på vei over broen, produsert fra ca. 1780 og fram til i dag. Den ene generasjon sjøfolk etter den andre kunne supplere serviset, om kvinnene der hjemme ønsket det.

I Egersund ble det også laget fra 1867, i 1920- og 30-årene og fra 1954 til 1975, da fabrikken ble fusjonert med den i Porsgrunn.

Om dette er det klassiske mønstret, finnes det utallige andre romantiske mønstre, med parklandskaper, slott og ruiner, små figurer det kan diktes historier om, og overdådig blomsterprakt langs kanten. Trykkdekoren var timelig, og det ble ikke spart på den. Blått var yndlingsfargen gjennom hele århundret, men i 1860- og 70-årene kom grønt og brunt, med geometriske motiver, urner og vaser som motiv.

Som så mange andre rimelige industrivarer som strømmet ut på markedet, hadde stentøystallerkenene den egenskap at de så fristende og delikate og moderne ut som nye. Men de tålte ikke daglig bruk og varmt vann uten å få merker av det. Glasuren sprakk i brune rynker, det ble lett hakk i kanten. En velbrukt tallerken så virkelig ynkelig ut, og kunne lett ende som katteskål eller under blomsterpotten.

En tallerken uten skår og hakk og med glasuren blank, har fremdeles sin friskhet i behold. Den bør få lov til å stå til pynt i tallerkenhyllen, som minne om de fjerne tider, da fedrene i huset kom hjem fra sjøen med servise fra England.

Referanser til KUBENs samlinger
Gjenstander: AAM.13152, tallerken; AAM.B.0866, statuett; AAM.12034, tallerken; AAM.12058, skål.