Fevik – «Costa del sol Noruega»

Anne Tone Aanby, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 23. juli 1994

Den kjente hotellmannen Axel Lund åpnet i 1937 Strand hotell på Fevik. I annonser og på forretningsreiser omtalte han Fevik som «Costa del sol Noruega». Men i samme åndedrag presiserte han også at «Et hotell er et steds visittkort». Og Axel Lund nådde de mål han hadde med Strand hotell og Fevik. Han gjorde hotellet til en suksess, og fikk satt Fevik på kartet som et nasjonalt og internasjonalt kjent turiststed.

Men Fevik var allerede før Axel Lunds tid et ettertrakta feriemål for store grupper av østlendinger og bergensere. Stedet har en reiselivshistorie som føyer seg pent inn i turismens bølgedaler og motesvingninger.

En turist definerer vi gjerne som en person som er på reise for fornøyelsens skyld, og hvem har så søkt hit til Fevik-området for avkopling og rekreasjon?

Gjestgiverier

Fevik har alltid ligget til sentrale ferdselsårer. Skipsleia går like forbi, og bak Lauvåsen kryssa den gamle kongeveien fra middelalderen og seinere postveien fra 1600-tallet.

Allerede på 1700-tallet er det nevnt tre gjestgiverier eller skjenkesteder mellom Hasseltangen og Fevik, to er registrert i offentlige kilder. Skjenkestedene ble drevet av sjømannsenker. Det var driftige kvinner som måtte sørge for et utkomme etter at de var blitt alene om å forsørge en familie.

Ennå kan folk på Fevik fortelle glade historier om Anne Ellefsdatter på Hasseløya og gjestgiveriet hennes. Anne ble losenke fire ganger, men skal ha hatt et ukuelig livsmot og smittende humør som gjestene visste å sette pris på. Gjestgiveriet lå på øya, og det var båtfolk som slukket tørsten i Annes Skjenkestue. Det går ikke fram av noen offentlige kilder at Anne noen gang hadde økonomiske problemer.

På folkemunne heter det at en periode på 1700-tallet var det 3 enker med navnet Marte som drev hver sitt gjestgiveri her ute i havgapet, men dette har det ikke vært mulig å bekrefte i noen kilder.

Langsmed postvegen gjennom Håbbestad lå det også gjestgiveri fra 1600-tallet og ut på 1800-tallet. Bevilling skifta mellom gårdene Lunde, Lia og Konnestad. I skiftene kan vi lese at disse gårdene hadde bekvemmelig utstyr, som nok kunne tilfredsstille den mest kresne embetsmann på reise. Dundyner, laken, punsjeboller, stetteglass – og både kniv, skei og gaffel i sølv var ikke vanlig bondeeie.

Folk som stoppa opp ved disse gjestgiveriene/skjenkestedene i denne tidsperioden, reiste nok ikke i første rekke for fornøyelsens skyld. De var enten i skutefart langs leia, eller på embetsreise. Noen turisme i moderne forstand kan vi neppe snakke om. Men inniblant kom en og annen langveisfarende, og lokalbefolkningen oppsøkte gjestgiveriene for å slukke tørsten og spørre nytt. Derfor hadde det faste nettet av gjestgiverier likevel en viss betydning for den første «turisme». Og det er grunn til å registrere at stedet allerede tidlig var vant med å ta imot reisende og skape seg et levebrød av det.

Lakselordene

En gruppe som tidlig reiste til Fevikområdet for opplevelsens skyld, var engelske og skotske sportsfiskere. I andre halvpart av 1800-tallet var de fleste store lakseelvene langs kysten et populært reisemål for «lakselordene», som de ble kalt lokalt. Det var mote blant den engelske overklassen å søke naturopplevelser som jakt, sportsfiske og fjellklatring i norsk natur.

På denne tida var det familien Boe som eide Lunde gård ved Rykenefossen. Her var det godt laksefiske. Hovedsetet for Boe-slekta lå ved Fevikkilen. Her drev familien skipsbyggeri, redervirksomhet og egen navigasjonsskole. Boe-familien hadde et internasjonalt nettverk av forretningsforbindelser. Herskapshusa ved Fevikkilen og Lunde var såpass attraktive at de kunne ta imot den engelske overklassen. På Lunde var det til og med innreda egen laksekjeller.

Selv etter at skipsverven ble overtatt av bergenseren Randulf Hansen i 1890, fortsatte han å ta imot engelskmenn som ønska å fiske laks i Nidelva. I 1903 ble «The Nidelv Fishing Club» stifta.

For lokalbefolkningen betydde «lakselordenes» besøk ekstrafortjeneste. En måtte være lokalkjent for å kunne ro sportsfiskeren og ellers sørge for at det ble en behagelig og spennende opplevelse å være i fossen. Enkelte grunneiere leide ut fiskerett. Ekstra tjenerskap måtte også hyres når engelskmennene ankom, og eldre folk kan ennå fortelle hvordan det var å tjene hos Boe – om storslått selskapelighet med de engelske gjestene. Enkelte vil også ha det til at veien mellom Fevik og Håbbestad ble anlagt for å gjøre forbindelsen mellom Fevik og Lunde mer behagelig.

Kystsanatorium

På slutten av 1800-tallet nådde også en annen «motebølge» Skagerakkysten og Oslofjorden. I Europa hadde legene lenge anbefalt sjøvannets velgjørende virkning på kropp og sjel. I kampen mot «svekkelsestilstander og sykelige avsetninger eller forandringer i kroppens forskjellige organer» ble det åpnet badesteder og kursanatorier langs kysten. Sanatoriene hadde egne tilsatte leger som hadde spesialisert seg på disse vanskelig definerbare lidelsene.

Opphold ved et slikt sanatorium innebar diverse kurer med sjøbad, dusj og styrtbad, og en skulle drikke sjøvann eller mineralrikt brønnvann. Flere steder ble det bygd egne badehus med oppvarma sjøvann. Gytjebad i leire – eller brennmanetkurer ble av mange badeleger anbefalt for å fordrive de verste plagene. Å oppnå sjelelig harmoni var viktig, het det. Derfor ble det gjerne arrangert huskonserter, teaterstykker eller opplesningskvelder ved sanatoriene.

Den nye tida innhenta også Fevik. Boes gamle herskapshus sto ledig da Kirsten Boe døde i 1889. Fevik opplevde nå et kulturskifte. Randulf Hansen fra Bergen overtok verven, og moderniserte drifta. I det gamle rederhjemmet åpna Ragna Ramloff fra Arendal sommeren 1890 «Fevig Sommerhjem». 5 år seinere overtok Peruva Gulbrandsen og dattera Gulborg drifta under navnet «Fevig kystsanatorium» fram til 1910.

Det er dessverre få kilder fra sanatorietida, både skriftlige og muntlige. Lokalbefolkninga har få minner fra drifta, de kan bare bekrefte at det var byborgere som var gjester ved sanatoriet, og at de kom til Fevik med dampbåten.

Fevik Badehotell

Derimot er det knytta mange lokale minner til «Fevik Badehotell» som åpna i 1930. Igjen var det Boe’s gamle rederbolig som ble satt i stand for å ta imot gjester fra overklassen i byene. De søkte «landluft og saltvannets velgjørenhet» på Fevik.

Men badehotellet hadde en liten forhistorie. I 1917 åpna Torborg Tveten og dattera Emilie sommerpensjonat på Rønnes vest for Fevik. Emilie var gift med kunstmaleren Otto Johansen. Rønnes ble et samlingssted for kjente kunstnere. Disse gjestene tok Johansens med seg da de kjøpte Boes hus og gjorde dette til badehotell. Agderposten refererte åpninga av badehotellet, og gir oss samtidig et gløtt inn i det som en gang danna ei ramme omkring den atmosfæren som herska på hotellet:

«Fevig badehotell er et meget gammelt patricierhus, hvis make bare finnes få steder, og alt er gjennomført stilig til den minste detalj. Salongenes vegger er prydet med en lang rekke malerier og akvareller utført av de unge moderne malere som de senere år har besøkt Rønnes sommerpensjonat ved Grimstad.»

Masseturismen

1920- og 1930-åra innebar igjen et kulturskifte i synet på sjøbad og solbad. De gamle badehusa var passé. Nå skulle en virkelig oppleve sjøen. I korte trikotdrakter skulle en kaste seg ut fra knauser og skjær. Under mødrenes oppsyn skulle barna leike i strandkanten. Ingen badehus – med nøye skille mellom kvinner og menn – skulle lenger hindre begge kjønn i å utfolde seg sammen i yr badeglede.

Den største endringen var kan hende likevel et nytt syn på sollysets virkning på kropp og sjel. Før hadde en unngått sollyset, parasollene ble flittig brukt av overklassens kvinner. Det var bare simple arbeidere og bønder som lot sola skinne på en naken kropp om sommeren. Men nå var det å være brun uttrykk for en struttende sunnhet! Idealet kom fra Amerika, og på Fevik betydde de internasjonale moteretningene igjen et tidsskille.

Dette nye synet på badelivets gleder kom samtidig med regulert arbeidstid og rett til ferie for folk flest. Det var ikke lenger bare overklassen som dro på ferie. Men de «nye» turistene hadde ingen muligheter for å søke dyre hotellopphold.

Fevik ga muligheter for rimelige ferieopphold. Grunnen til dette var et næringsøkonomisk tidsskille først på 1920-tallet. Jernskipsbyggeriet ved Fevikkilen måtte innstille drifta i 1921. Det var tunge tider på Fevik. Fagarbeidere måtte søke arbeid østover, hus sto tomme, og mange gikk arbeidsløse.

Det var i disse trange åra at enkelte så muligheter for å tjene ekstrakroner på masseturismen som nå var i emning. Ledige hus og enkeltrom ble leid ut, pensjonater og campingplasser så dagens lys. Strendene, knausene og det småkuperte landskapet var et lite stykke «sol – sommer og Sørland» som ble brukt som slagord i reklamen for denne gryende masseturismen på Fevik.

«Tante Ågot»

Ågot Hansen var datter av Randulf Hansen, direktøren på jernskipsbyggeriet. Hun så sine muligheter i turismen. I 1927 starta Ågot kafe på Storesand, og naboen Vejby drev campingplassen. Østlendinger i kvite knappetelt inntok Fevik.

Ågot Hansen ble kalt «tante Ågot», og var en skikkelse som lot seg både se og høre på Storesand. Hun har alltid store vide sommerhatter og flagrende skjørt. Lokalbefolkninga opplevde henne som «et eventyr». Forretningssansen må ha vært i orden. Det kosta 10 øre for å få kjøpt et glass vann i kafeen. Forelska par kunne tante Ågot hjelpe med de første symbolske ringene – etter svermeturer langs strender og knauser. At ringene var ganske alminnelige hønseringer, og kosta 25 øre stykket, det ble bare oppfatta som ekstra sjarmerende.

De turistene som ønska å ta seg over til Ranvika, kunne passere fjellknausen i en stige bak kafeen. Det kosta 10 øre. En ungdomsgjeng glemte en gang en sveivegrammofon på Storesand. Og etter det «sveivde» tante Ågot til dans. Men – det kosta noen tiører å trø denne dansen.

Sans for reklame hadde også tante Ågot. På Berthelsens butikk ved Fevikkilen satte hun opp meny for kafeen på Storesand, ofte spesielle retter med spesielle navn. At f.eks. russisk thè var den vanlige blandinga fra Berthelsen, affiserte ikke noen. Tante Ågot måtte også gjøre greie for om hun virkelig beherska alle språk slik det sto på plakaten hos Berthelsen: «Her tales alle sprog – tysk, fransk og engelsk m.m.». Svaret kom kontant. «Visst tales det alle språk – det gjør da turistene selv!»

Pensjonater og rom

Fevikfolk som hadde et rom ledig og trengte ekstrafortjeneste, forsto å utnytte turistmulighetene fra 1920-åra. «Rom til leie» skiltet ble hengt opp. Småannonser i de store avisene skulle også lokke oslofolk og bergensere.

De gamle rederhjemmene «Ekely» og «Furuly» ble innreda til pensjonater. I Fevikbakken var det hele fem pensjonater som kunne lokke turister med «varmt og kaldt vann på rommene». Fevik var nå for alvor et turiststed. De som drev gårdsbruk solgte friske grønnsaker og bær til turistene. Vejby på Fevik spesialiserte seg på jordbærsalg. Lærer Johansen på Birketveit solgte kirsebær. Reinert Pedersen leide ut prammer. Ja, folk flest prøvde å tjene noen kroner ekstra på turistene.

Strand hotell

Og så kom Strand hotell i 1937. Fevik fikk et turisthotell i særklasse. Axel Lund var fagmann, han var en av initiativtakerne til Norsk Hotellfagskole. Han hadde flere hotell, bl.a. Sola Strandhotell ved Stavanger som ble drevet som hotellfagskole. Men Strand hotell skal ha vært hjertebarnet til Lund, og det var også svært profesjonell drift i hans tid. Sesongen på Strand varte fra mai og ut august, og i Lunds tid var det alltid fulltegnet på hotellet. Den mest kjente stamgjesten var forfatteren Roald Dahl.

Etterkrigstid

Da krigen kom rekvirerte tyskerne Badehotellet. Krigen dempet også på turiststrømmen, men etter 1945 var det igjen liv og røre på Fevik om sommeren. Campinglivet på Fevik nådde vel sitt høydepunkt i 1960 og -70 åra.

Men så har det igjen skjedd endringer fra midten av 1970-åra. De fleste pensjonatene har falt fra, og Strand hotell har stadig hatt eierskifte. Rom til leie-skiltet er tatt ned. På strendene hører vi nesten bare lokal dialekt.

Billige sydenturer er nok en av forklaringene på at turiststrømmen til Fevik har avtatt. Men den viktigste grunnen er kanskje at lokalbefolkninga fra alle de nye boligfeltene mellom Arendal og Grimstad sjøl har tatt i bruk strendene. Bedre økonomi blant folk flest gjør det heller ikke nødvendig å leie ut et ledig rom eller flytte ut i bryggerhuset om sommeren. Sørlendingen nyter sitt paradis!