Hummer fra Homborsund

Gunnar Molden, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 16. mars 1994

På begynnelsen av 1750-tallet foregikk det en bitter strid i Grimstaddistriktet, mellom fiskerne på strekningen Fevik–Lillesand og Jacob Geelmuyden, en framstående reder og handelsmann i Grimstad.

Striden gjaldt hummer. Geelmuyden hadde gått til anskaffelse av en hummerhukkert (et spesialbygd fartøy med saltvannsbrønn), med tanke på å drive hummereksport. Men hukkerten hadde ligget i ukevis i Homborsund – det faste stedet for hummerutførsel fra Aust-Agder – uten å få kjøpt en eneste hummer. Samtidig ble det ene nederlandske fartøyet etter det andre fullastet.

Geelmuyden hevdet at dette var i strid med kongelige befalinger, som sa at norske kjøpmenn skulle ha rett til den første ladningen som ble utført fra et sted i sesongen. På dette punktet hadde han fått full støtte fra statsapparatet. Etter ordre fra stiftamtmannen hadde fogden i Nedenes (Aust-Agders kystområde) allerede formanet fiskerne om at de ikke kunne nekte å levere hummer til Geelmuydens hukkert. Formaningen ble lest opp på kirkebakken i Fjære og Eide, men fiskerne ga seg ikke – boikotten fortsatte. Dermed ble det rettssak. Fiskerne ble anklaget for «Overhørighed af Øvrigheds Ordre» – et slags opprør mot øvrigheta, riktignok i det små, men et av mange på Nedeneskysten på denne tida. Samtidig krevde Geelmuyden erstatning for det tapet han var blitt påført, som følge av at fartøyet hans var blitt liggende ulastet.

Bergen og Grønland

Jacob Geelmuyden hadde både penger og innflytelse, og var nok sånn sett en hard motstander for fiskerne. Han tilhørte en kjøpmannsfamilie i Bergen, som nylig var innvandret fra Nederland, og selv hadde vært en av pionerene i å få i gang dansk-norsk handelsvirksomhet på Grønland (en del av Hans Egedes Grønlandsprosjekt).

En kort periode hadde han vært byfogd i Arendal og Risør, og etter at han hadde slått seg ned i Grimstad kombinerte han næringsvirksomhet med å være mønsterskriver – et embete som hadde med innrulleringen av militære mannskaper å gjøre. – Geelmuyden hadde altså et bein i næringslivet og et i embetsverket – en gunstig posisjon i datidas økonomiske system.

Men fiskerne var ikke helt maktesløse de heller. Hadde de stått alene er det god grunn til å tro at de hadde gitt opp motstanden, i hvert fall etter at fogdens formaning var blitt lest opp på kirkebakkene. Men også fiskerne hadde mektige støttespillere – kjøpmenn og redere i byen Zierikzee i Zeeland i den sørlige delen av Nederland.

Zierikzee

Man regner med at det var nederlenderne som hadde startet opp hummerutførselen fra Norge, og at virksomheten går tilbake til midten av 1600-tallet. (Hummerfisket er altså ikke noe ursørlandsk foreteelse, hvis noen skulle tro det).

Det dreide seg om en forholdsvis spekulativ virksomhet – det sier seg selv at det var mange problemer forbundet med å frakte tusenvis av levende hummer i en brønnbåt fra Norge til Nederland midt på vinteren (utskipningssesongen varte fra januar til juni). Men når varene kom velberget – i live – fram til kundene på kontinentet, var profittmulighetene store.

Av en eller annen grunn hadde borgerne i Zierikzee skaffet seg et slags monopol på hummerimporten fra Norge. Hvert eneste år i lange perioder på 1700-tallet kom hummerfartøyer fra denne byen til de fleste hummerhavnene på Sørlandet og Vestlandet, og i veldig mange tilfeller var de alene om å utføre hummeren.

De hadde riktignok en viss konkurranse fra engelske interesser, og en del nordmenn, som Geelmuyden, hadde også forsøkt å trenge inn på dette markedet. Men det skjedde altså ikke uten kamp. Bestemmelsen om at norske oppkjøpere hadde rett til årets første ladning var blitt innført på 1720-tallet i forbindelse med en strid mellom hollandske og norske oppkjøpere i Stavanger-området. Rettssaken mot hummerfiskerne i Aust-Agder er et annet eksempel på denne dragkampen.

Rettssaken

Rettssaken tok til i mars 1753. Det var, som nevnt, delvis et spørsmål om fiskerne skulle dømmes for å ha ignorert øvrighetas påbud og formaninger, delvis et spørsmål om Geelmuyden skulle få erstatning for utgifter og tapt fortjeneste. Når det gjelder selve hendelsesforløpet stemte partenes forklaringer stort sett overens. Geelmuydens hukkert, ført av en lokal skipper, Edvard Tamsen fra Sundholmen, hadde innfunnet seg i Homborsund ca. fjorten dager før jul, altså like før sesongen tok til. Men da var allerede fire nederlandske fartøyer på plass. To av disse ble nesten umiddelbart fullastet med hummer; den tredje lå og ventet på nye leveranser.

Imens henvendte Geelmuyden og hans folk seg til en rekke fiskere, både i Homborsund og på de andre stedene hvor det ble drevet hummerfiske, men fiskerne – alle som en – svarte bare på denne måten: jeg skal levere når de andre leverer. Geelmuyden fikk ikke en eneste hummer. Boikottaksjonen ble tydeligvis gjennomført på en svært effektiv måte.

Misnøye

Under avhørene forsvarte fiskerne seg med at de følte seg forpliktet av avtaler som var inngått med nederlandske oppkjøpere; selv om det ikke uttrykkelig nevnes går det klart fram at det dreier seg om borgere av Zierikzee. Fiskerne ga også uttrykk for at de i og for seg ikke hadde noe imot å levere hummer til Geelmuyden. Men det kom også fram at de var nokså misfornøyde med de betingelsene Geelmuyden hadde bydd dem. De påsto at han hadde brukt et større hummermål (målet hadde betydning for prisen), at han hadde vært mindre raus med betaling og godtgjørelse, og at han hadde vært en dårligere betaler enn nederlenderne. Men det hjalp ikke med formildende omstendigheter; siden fiskerne ikke kunne nekte for de faktiske forhold – at de hadde latt være å levere hummer til Geelmuyden, på tross av formaninger – var saken avgjort på forhånd.

Fiskerne ble dømt til å betale seksti riksdaler til de fattige, fordi de på en «utillatelig og selvrådig måde» hadde nektet å rette seg etter kongens påbud. I tillegg måtte de betale Geelmuyden 400 riksdaler i erstatning, for det tapet han var påført som følge av fiskernes aksjon.

Opprørsånd

Geelmuyden hadde også forsøkt å bevise at Niels Olsen Dannevik, som skulle ha skrevet brev til Zierikzee og lovt oppkjøperne der enerett til hummeren fra Homborsund, hadde vært hovedmannen bak fiskernes aksjon, og at han hadde fungert som en slags hemmelig faktor (stedlig representant) for Zierikzee-borgerne. På dette punktet fikk ikke Geelmuyden rettens medhold, men det er mye som tyder på at han hadde rett.

Så kan man spørre: hvem var det som brukte hvem i denne saken? Var fiskernes aksjon faktisk fjernstyrt fra Zierikzee, for å hindre at monopolet ble brutt? Var det snakk om bestikkelser? Hadde Zierikzee-oppkjøperne truet med å la være å komme til Homborsund, dersom fiskerne betjente Geelmuyden? Eller hadde fiskerne henvendt seg til Zierikzee fordi de var misfornøyde med de vilkårene Geelmuyden kunne gi dem? Brukte fiskerne Zierikzee-oppkjøperne i sitt spill, for å oppnå best mulig vilkår? Referatet fra rettsforhandlingene gir ikke svar på disse spørsmålene. Allikevel forteller rettssaken oss mye om økonomi og samfunn i Aust-Agders kystområder på denne tida. Her får vi klart og tydelig demonstrert hvordan sterke kapitalkrefter i utlandet hadde innflytelse på kystbeboernes tilværelse, også på et område som man skulle tro var av mindre interesse for disse kreftene – hummerfisket.

Saken er også et interessant eksempel på den «opprørsånden» som hersket på Nedeneskysten på denne tida. Fiskernes leveransenekt foregikk omtrent samtidig med at allmuen i Arendalsdistriktet gjorde opprør og tok seg til rette på kornskuter som lå på havna. Noen tiår senere var Nedeneskysten åstedet for Lofthusreisinga.

Jacobus & Coleman

Hva som videre skjedde, når det gjelder forholdet mellom fiskerne og Geelmuyden, har jeg dessverre ikke kjennskap til. Å grave fram historisk dokumentasjon er et møysommelig arbeid, ikke minst i en sak som dette, hvor det sier seg selv at mye har foregått bak kulissene.

Det som er sikkert er at dommen ikke førte til noen særlig svekkelse av Zierikzee’ernes posisjon; de fortsatte å dominere hummerutførselen fra Sør- og Vest-Norge i de neste førti–femti årene.

Og etter hvert sluttet myndighetene å insistere på at årets første hummerladning skulle være forbeholdt norskeide fartøyer. I 1765 inngikk hummerfiskerne som sognet til Homborsund en avtale med Zierikzee-firmaet Jacobus & Jan Coleman, som ga firmaet enerett til all hummer fra disse stedene i seks år framover. Avtalen ble inngått i full offentlighet og tinglyst.

Betingelsene i avtalen er nøye spesifiserte. Fiskerne skulle ikke sette ut teiner før den 11. desember – det var fastlagt straff for å bryte denne selvpålagte fredningsbestemmelsen. Fra 2. januar skulle hummerhukkertene innfinne seg i Homborsund; firmaet forpliktet seg til å sende fire hukkerter i sesongen. Når fiskerne hadde levert hummer for tusen riksdaler skulle de ha bonus: to potter dansk brennevin, et pund tobakk og fem hespler hummergarn.

Som kontaktmann i Homborsund nevnes Ole Nielsen Dannevik, dvs. sønnen til Niels Olsen, som Geelmuyden hadde påstått var hovedmann bak fiskernes aksjon og faktor for nederlenderne.

Men vel så interessant er det å legge merke til at tolleren i Arendal, Augustinius Ebbell, skulle være kommisjonær for firmaet, og garantist for at fiskerne fikk betaling. Siden hummerutførselen naturlig nok ga gode muligheter for tollsvik (man kunne vel ikke akkurat telle hver hummer), kan man velge om man vil tolke dette som en betryggende eller tvilsom ordning.