Riv hele Barbu! 15 høyblokker planlagt

Karl Ragnar Gjertsen, Aust-Agder-Museet
Agderposten 29. september 1994

En plan for funksjonalistisk bebyggelse i Barbu fra ca. 1932 av arkitekt Ketil Ugland.

Av og til kommer man over dokumenter som stiller flere spørsmål enn de gir svar på. I forbindelse med museets Barbu-utstilling har undertegnede blitt oppmerksom på et slikt dokument. Det dreier seg om et av Aust-Agder-Museets kart over Barbu. Kartet inneholder en plan for ny funksjonalistisk blokkbebyggelse i Barbu, med nye gateløp og en utvidet jernbanestasjon.

Skulle også Arendal bli moderne?

Kartet dekker et område som avgrenses av Jernbanestasjonen, Barbubukt, Kuviga og Margrethestiftelsen. Det er et teknisk kart signert Ing. Dahls Oppmåling. På kartgrunnlaget gjenfinner man alle de kjente gateløp, bygninger og terrengformasjoner – og det meste eksisterer fremdeles. Slik hadde det ikke vært om kartets intensjoner hadde blitt gjort til virkelighet.

På dette kartet er tegnet inn nye gateløp og blokkbebyggelse som et forslag til nyregulering av hele Barbu sentrum. Barbu kirke og villabebyggelsen på Frydentopp skulle bestå, alt annet skulle bort.

Kartet er stemplet på baksiden: Arkitekt MNAL Ketil Ugland, Arendal. Som en hilsen til det nylig feirede jubileum: Med blå fargeblyant er det skrevet «Houens Stifelse» på kartet. Verken kjølelageret eller gravkapellet er med på kartet.

Kjetil Ugland var født i Arendal 1904. Han etablerte seg som arkitekt i hjembyen 1931 etter endt utdannelse ved NTH i Trondheim 1928 og praksisår som assistent ved arkitektkontorer i Oslo. Til hans mest kjente prosjekter i Arendal fra 1930-årene hører Saga Kino og Knubben sjøbad.

Trolig tegnet Kjetil Ugland dette forslaget til reguleringsplan for Barbu en gang i begynnelsen av 1930-årene, trolig i 1932–33. At han har tegnet på et kartgrunnlag som ikke har vært helt oppdatert er ikke urimelig å tenke seg. Gravkapellet ved Barbu kirke ble oppført 1929.

Planen er stort lagt opp. Arendal skulle få en virkelig moderne bydel, en bydel byen kunne være stolte av. Vi må huske på at denne planen er tegnet i en tid da det gamle skulle bort.

De store aksene

Vår reguleringsplan er tegnet i funksjonalismens tid i arkitekturen. Et av motivene tidens arkitekter gjorde flittig bruk av var de store monumentale aksene. Aksene viste at det har vært en arkitekt på ferde, de vokste aldri fram av seg selv. De var tegnet og planlagt.

Frognerparken er et eksempel på bruk av akser. Hensikten er klar: Den store monolitten understrekes og gjøres enda større enn den er i virkeligheten. Fra begynnelsen av 1900-tallet er aksene et hyppig gjentatt motiv i arkitekturen. Mange prosjekter kom aldri lenger enn til tegnebordet. I 1930-årene ble det tegnet mange planer av denne typen. Det var en tid med svært liten byggevirksomhet og med stor arbeidsløshet blant arkitektene.

Arkitekt Sverre Pedersen er den norske arkitekten som er mest kjent for sine akser. En av hans prosjekterte akser gikk fra Frognerparken til Frognerkilen i Oslo. Sverre Pedersen var professor i arkitektur ved NTH og hans ideer om hva som var god arkitektur fikk betydning for mange yngre arkitekter rundt omkring i Norge. Så kom 2. verdenskrig. Norske byer ble bombet og brent. Deretter kom gjenreisingen. Sverre Pedersen fikk sjansen til å realisere sine ideer om god arkitektur. Kristiansund vurderes i dag å være det mest interessante innen gjenreisingsarkitekturen, og byens hovedgate, Kaibakken, går fra havna opp mot Kongens Plass der byens nye kirke skulle bygges midt imot. Står man på Kongens Plass og ser utover Kaibakken har man en av byens bruer og en fjellformasjon som fondmotiv.

Aksen i Barbu

Hovedmotivet i reguleringsplanen for Barbu er en stor akse. Den går fra flaten innenfor Barbubugt opp mot Barbu kirke og følger i hovedtrekkene den gamle – og fortsatt eksisterende – Hulveien. Midt i aksen, ovenfor det bratteste partiet, er en firkantet, litt monumental plass, med et markert midtpunkt. Det går ikke klart fram hva arkitekten ville plassere der, men det må tydeligvis ha vært en monolitt av et eller annet slag. Og siden terrenget egentlig er for bratt for bilkjøring: partiet nederst i Hulveien er forsynt med trapper.

Det må være tillatt å undre seg litt over hvorfor ikke arkitekten valgte å legge aksen mellom Barbu kirke og Galtesund? Da ville man kunne seile inn Galtesund og se opp langs aksen mot Barbu kirke som kneiser så fint på toppen. Syntes arkitekten at dette ville være en overdreven opphøyelse av Barbu, byens østkant? Rådhuset eller andre maktbastioner var ikke tiltenkt noen plass øverst i Hulveien. For de som kom seilende inn Galtesund ville Barbu kirke se ut som den var byens hovedkirke.

Rett ved siden av jernbanestasjonen er tegnet inn en viadukt som krysser jernbanesporene. Viadukten går fra berghammer til berghammer, høyt over sporene og dagens Kirkevei. I fortsettelsen av Viadukten er det mot sentrum tegnet nytt gateløp mot Bendixklev, uten den sterke stigning som Juels klev opprinnelig hadde. På østsiden av Barbudalen går denne Viadukten ut fra et helt nytt gateløp midt i dalsiden. Som en fortsettelse av Viadukten er tegnet et trappearrangement rett opp mot Frydentopp, til Raumoldsbakken. Kanskje dette er den første skisse til dagens viadukt ved jernbanestasjonen? Den ble riktignok bygd mye seinere og i en langt mer beskjeden form enn Ketil Ugland foreslo.

En ny stasjon og veisystem

Planen er laget i en tid da man fremdeles satset på jernbanen i Norge. Sørlandsbanen var ikke ferdig. Man tenkte seg at det var behov for en stor utbygging av den gamle Arendal stasjon – eller «Barbu st.» som det faktisk står på kartet. Der viadukten ligger i dag er tegnet inn hele 8 jernbanespor ved siden av hverandre. Sporområdet skulle fylle hele dalbunnen i bredden, faktisk ser det ut til at en stor del av den markante hammeren sør for stasjonen skulle skytes vekk for å gi plass til en forlengelse av sporene.

Stasjonsområdet skulle utvides nedover på Barbuelvas vestside, der Møllebakken fremdeles går i dag, og veien skulle flyttes til Barbudalens østside. Et viktig gatekryss ville det bli der denne veien krysset den nye Hulveien, der skulle også en ny Lykkensborgvei munne ut. Et gateløp skulle svinge i en stor hesteskoform opp mot den markante plassen midt i aksen (Hulveien), et annet gateløp skulle følge dagens Lykkensborgvei bortover til Kuviga.

Kirkeveien er forlenget østover – den svinger ikke foran Barbu kirke, men går rett fram mot Margrethe-stiftelsen. Mellom Margrethestiftelsen og Kirkegården er tegnet et «monumentalt» bygg; enten gravkapell eller krematorium.

15 store blokker

Av kartet kan man lese at «det nye Barbu» skulle bebygges med blokker. 15 store blokker kan man telle på kartet. De har varierende form, vinkler og buer, tilpasset gateløpene. En av dem er 80 m lang, men bygd i vinkel. Flere av blokkene måtte eventuelt bygges i trappetrinn for å følge terrengets stigning. Det har ikke lykkes meg å finne perspektivtegninger fra Ketil Uglands hånd på denne planen.

Hva ville arkitekten?

Det store spørsmålet man umiddelbart stiller seg når man ser dette forslaget til nyregulering av Barbu, er følgende: Hva ville arkitekten med denne planen? Det kan jo tenkes at han satt og lekte seg med blyanten på kartet. Eller var det mer alvorlige tanker bak?

Ha reguleringsplanen klar

Arendal opplevde to store bybranner i 1860-åra. Den første i 1863, den andre i -68. Begge ganger skjedde det samme: Man benyttet anledningen til å rette ut og forbedre gateløpene. Begge ganger tok reguleringen tid slik at byggearbeidene ble forsinket. Allerede noen få år etter – i 1880-årene – laget stadsingeniøren et reguleringsforslag for Tyholmen – med rette gater. Skulle man gjennomføre en slik radikal plan fort var det om å gjøre å ha den i bakhand når og om situasjonen skulle oppstå.

En mulig tolking av reguleringsplanen for Barbu er at dette er en plan for å komme den store bybrannen i forkjøpet.

Skulle Barbu saneres?

Man hadde en annen mulighet for å realisere planen. Eiendommene kunne erverves, hus for hus. Så kunne man sanere og bygge nytt, slik det ble gjort, f.eks. i Oslos forsteder i 1950-åra. Den mest nærliggende sammenlikning er Enerhaugen på Oslos østkant. Der ble den gamle bebyggelsen sanert for å gi plass til moderne blokkbebyggelse. Hadde man i Arendal tanker om å rive byens mest markante østkant, Barbu, og erstatte de gamle trehusene der med blokker? Tenkte man virkelig på å rive husene, gjøre de nødvendige terrengendringer og bygge gater og bygninger etter et nytt mønster?

Kanskje kastet man sine øyne på Barbu nettopp fordi Arendal kommune allerede eide mesteparten av grunnen, mens beboerne bare eide husene. De fleste eiendommene var – og mange er fremdeles – bygseltomter. Tomtegrunnen er i sin tid bygslet fra Barbugård.

Referanser
Bjørn Barexstein: Bo og boligforming i Arendal (ref.)