Slektsklenodium eller bare skrap?

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 24. februar 1994

Søstrene Erna og Gurli Andersen – begge ansatt ved telefonen og Rikstelegrafen i Arendal – var et velkjent trekk i bybildet når de, alltid sammen, var på innkjøpsrunde i sentrum.

De var ugifte og bodde hele livet i barndomshjemmet Strømsbuveien 30, som faren, skipsfører Gunerius Andersen (1859–1931) kjøpte av skipsfører Daniel Andreas Furst i 1895.

Da den lengstlevende Gurly døde i 1993, var søstrenes formue testamentert til eldreomsorgen i Arendal, mens innbo og løsøre tilfalt Aust-Agder-Museet.

Alt i det gamle hjemmet på Strømsbuveien er nå ført til museet, hvor vi holder på å innrede en leilighet i Langsæ gårds annen etasje. Når den forhåpentligvis står ferdig montert som søstrene Andersens hjem i løpet av året, kan fylkesmuseet regne at distriktets typiske sjøfartskulturs «siste avsnitt», seilskipstidens sluttfase, blir representert i form av et komplett hjem fra tiden 1892–1992.

Søstrene Andersens foreldre giftet seg i Barbu kirke 14. oktober 1892. Hilda Andersen, f. Dahl Gundersen fra Øvre Songe (1857–1934) stammet på farssiden fra skipper Jens Larssøn Dahll (f. i Neskilen 1756, d. i Dyvika litt etter 1795) av den kjente Dahllslekten fra Dal i Flosta. På morssiden stammet hun likesom sin mann fra Vesøya i Fjære.

Katalogiseringen av gjenstandene i boet går sin gang. Plutselig finner jeg omhyggelig tatt vare på, mellom skikkelig sølvtøy, en ynkelig, halvt avklippet spiseskje av tvilsomt, altså underlødig, sølv. På konvolutten den ligger i, har søstrene skrevet «Tilhørt Jens Larssøn Dahll».

Han var deres morfars farfar, og døde som nevnt like etter 1795. Han hadde mange søsken. En av dem var Morten Larssøn Dahll, som eide Salterød gård og skipsverft og var en meget velstående mann.

At sølvet i skjeen ikke er av sølv med ordentlig gehalt, ser en av den matte, gulgrå fargen som avslører at her er innblandet svært mye uedelt metall. Vekten er dessuten svært lett i forhold til størrelsen på skjeen. Fasongen på skjeen er i typisk empirestil fra første del av 1800-tallet. Og se her, et mesterstempel: S. G. står det. Salve Gjertsen fikk borgerskap som gullsmed i Arendal i 1810, og virket her til sin død i 1835. Dermed kan skjeen umulig ha tilhørt Jens Larssøn Dahll. I «Opptegnelser om Slekten Dahll» (1959) ser vi at Jens Larssøn Dahlls sønn, skipper Gunder Dahl, født i Dyvika 1787 og som omkom på sjøen før 1848, i 1815 ble viet i Tromøy kirke til Amborg Jensdatter fra Songekilen.

Så den underlødige skjeen er nok en bryllupsgave fra året 1815.

Det var et av de verste år i vårt folks historie. Først slo den dansk-norske statsbankerotten i 1813 ut hele bunnen i pengestellet. Inflasjonen grasserte. Krig med England førte til hungersnød og fullstendig stans i trelastutførsel og skipsfart. Så kom freden i Kiel i 1814, og unionen med Sverige. Men næringslivet lå nede til langt inn i 1830-årene, og aller verst var 1815.

Å feire bryllup det året var nok ikke helt storartet, og gavene kunne bli så som så. Ikke rart at gullsmed Gjertsen tøyde sølvet litt lenger enn strengt tatt lovlig.

Året etter ble det forresten ennå verre, for da måtte den nye norske regjeringen skrive ut «Sølvskatten». Hele folket måtte bidra med rent sølv i form av mynt eller sølvtøy for at den nyopprettede Norges Bank skulle få bygd opp det nødvendige grunnfond i edelt metall. Vi husker fra historiebøkene hvordan barn opplevde at faren la arvesølv på huggestabben og slo det i stumper og biter, som så ble veid og levert. Slik kan en heller fattigslig gammel skje, som attpåtil noen senere har klippet nedre del av bladet vekk på, fortelle noen ganske vesentlige ting om våre forfedres kår for snart to hundre år siden.

Kan det ikke kalles «immaterielle verdier»?

Referanser til KUBENs samlinger
Gjenstand: AAM.24839, skje - spiseskje.