Stormøllen i Barbu

Karl Ragnar Gjertsen, Aust-Agder-Museet
Agderposten 17. august 1994

Barbuelva renner fra Langsæ til Barbubukt uten å bli lagt merke til. En gang skaffet den Arendals befolkning det daglige brød, bokstavelig talt. Den ga også byen det første elektriske lys. I den første artikkelen, som stod i går, så vi på møllene på 1700-tallet og 1800-tallets første halvdel. Men aller størst omfang hadde møllevirksomheten fra 1863.

En ny periode i historien om vannkraftutnyttingen i Barbuelva begynte da J. L. Ugland overtok Nedre Barbu Mølle og Stampemøllen. Stampemøllen ble revet, og litt lenger nede ble «Stormøllen» oppført. Den ble også kalt for «Turbinmøllen» fordi vannkraften ble produsert av en turbin, ikke lenger et vannhjul. Vannet ble ledet i en renne fra øvre del av fossen, fremdeles kan man se steinfundamentene for denne renna. Stormøllen brant ned i 1945. Den lå omtrent der gamle Holtes smykkefabrikk ligger.

Vannturbinen hører med til de store revolusjonerende oppfinnelser fra 1800-tallet. Franskmannen Benoit Fourneyron tok patent på den første vannturbin i 1832. Hans patent er seinere forbedret en rekke ganger, slik at vannturbinene stadig utnyttet vannkraften bedre. Vannturbinen var en oppfinnelse som selvfølgelig fikk stor betydning i et vannkraftland som vårt. I 1844 ble den første vannturbinen tatt i bruk i Norge. Og i 1864 kunne altså den første vannturbinen i Barbuelva starte opp i Stormøllen.

Men Barbuelvas vannføring ble for liten i tørkeperioder. Det ble snart nødvendig å skaffe en dampmaskin som reservekraftkilde. I 1880 ble de første turbinene skiftet ut med en ny type som ga større effekt av vannet. Man hadde da også utbygd reguleringsmulighetene i Barbuvassdraget. Nå ble dampmaskinen unødvendig.

Fra kvernsteiner til valsemølle

Fra først av var det tradisjonelle kvernsteiner i Stormøllen. Dette er runde steiner av en bestemt kvalitet. Det kunne være naturstein, slik som ble levert fra Selbu i Trøndelag. Omkring 1850 begynte man også å bruke importerte franske «flintsteiner». Disse steinene var sammensatt av flere deler, bundet sammen med stålbandasjer. Det tekniske prinsippet for ei kvern er at kornet knuses mellom den underste steinen som ligger stille, og den øverste steinen som dreies rundt.

I 1884 ble valseteknikken for kornmaling tatt i bruk i Stormøllen, og mange av de eldre kvernene måtte vike plass. Valsene var et nytt og mer effektivt system for kornmaling, satt i produksjon i 1870-åra i Zürich og Budapest. Prinsippet er at to valser står mot hverandre, og de drives rundt med ulik hastighet. Valsene var først laget av porselen, seinere av stål. Stormøllen malte hver dag 60–70 tønner med sikting, og ca. 60 tønner sammalt. Det var 20 mann som arbeidet ved møllen og bakeriet.

Dampbrød fra Stormøllen

Stormøllen var ikke bare en mølle. Bygningen inneholdt også bakeri med fire bakerovner, og kunne levere ca. 3000 brød hver dag. Brødene som ble bakt der ble kalt for «dampbrød» ifølge Oftedal. Omtrent 1/3 av produksjonen var skipsbrød. Ugland hadde tre utsalg for brød i Arendal. Det ene var i Barbugårds hovedbygning, som sto like foran dagens stasjonsbygning. De to andre utsalgene var i sentrum. Han distribuerte også ferske brødvarer til faste kunder, både private og butikker. Dessuten kjørte Ugland ferske brød til Tvedestrand 2–3 ganger i uka.

Kornhandelen tok nye former fra begynnelsen av 1860-åra, skriver Oftedal. Til da var det vanlig at folk skaffet seg et forråd av korn om høsten og selv sørget for å bringe det til mølleren til maling. Nå ble det mer og mer skikk å kjøpe mel. Samtidig ble det også flere og flere – særlig i byene – som begynte å kjøpe ferdig brød.

Kornlossing på Møllebryggen

Ugland hadde hånd om råvarene og hele produksjonen fra kornet ble losset i Barbu til det ble solgt som brød over disken. En slik bedrift krevde både lagerplass og transportkapasitet. Stormøllen tok i mot hele skipslaster med korn. Det var nødvendig med store lagerlokaler. På sørvestsiden av møllebygningen var det et stort kornlager. Denne bygningen sto der NSB’s lokomotivstall ligger i dag. På oversiden av mølla, der kraftverkbygningen står, lå et mellager.

I Barbu lå en stor trebrygge på vestsiden av Barbubukt. «Uglands brygge» eller «Møllebryggen» ble den kalt. Der la skip som skulle losse korn til møllene til. Det kom seilskuter fra Amerika med hvete, de kunne være lastet med 20 000 tønner. «Når skipene skulle losses, var det en hel begivenhet i Barbu», skriver Oftedal. Da ble det hyret sterke karer som bar kornsekkene i land. Kjørekarer ble engasjert, og det må ha vært en livlig trafikk med hest og vogn opp og ned Barbudalen. Da dampskipene kom og tida skulle utnyttes enda bedre foregikk kornlossingen både natt og dag. Ugland hadde selv 8—10 hester, men disse var hovedsakelig til de daglige transporter av brød og mel. Stormøllen var en bedrift som lønnet seg. Oftedal skriver at Ugland en tid var Tromø sogns største skatteyter.

Fra mølledrift til elektrisitetsproduksjon

Uglands mølledrift varte i litt over 30 år. Dette var 30 år med en rivende utvikling for den norske mølleindustri. Stormøllen var stor da den ble anlagt i 1864, men var en relativt liten mølle da den ble nedlagt 34 år seinere. Med nedleggelsen av Stormøllen ble det slutt på mølledriften i Arendal. Nå ble mel kjøpt sekkevis fra store møller andre steder i landet.

I 1898 ble Stormøllen nedlagt. Fallrettighetene ble overtatt av A/S Barbu, som skulle produsere elektrisk kraft. I år 1900 ble byens første elektrisitetsverk satt i drift. Kraftstasjonen ble bygd rett ved siden av møllebygningen etter Stormøllen, og den samme rørgaten ved siden av fossen ble benyttet. Elektrisitetsproduksjonen betød at den første elektriske belysning kunne taes i bruk i Arendal. Løveapoteket var først med elektrisk lys. Den første elektriske gatebelysning ble også montert, hovedsakelig på bryggene.

Allerede i 1901 ble man rammet av vannmangel i Barbuelva, og en dampmaskin ble anskaffet i tillegg. Forbruket av elektrisk kraft økte, og leveransene fra Barbu var begrenset. Etter kort tid ble det bygd langt større kraftverk i Nidelva. Kraftproduksjonen i Barbu ble stanset for mange år siden. Stadsingeniør Arnold ga i 1886 uttrykk for misnøye med utnyttelsen av vannkraften i Barbuelva. Man burde ha forstått, skriver han, allerede den gang Stormøllen ble bygd, at plasseringen langt oppe i Barbudalen var lite fordelaktig. Den rette plass for mølla hadde vært ved sjøen. Kraften kunne vært øket til det tredobbelte om man førte vannet direkte fra Langsævann til sjøen i et rør.

Referanser til KUBENs samlinger
Arkiv: PA-1639, Jens Lassen Ugland.
Gjenstand: AAM.B.0807, maleri.