Verksted med kirkelig preg

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 20. april 1994

Lørdag 12. mars i år ble maskinverkstedsbygningen på Nes Verk ødelagt av et takras. Idet all snøen på vestre takflate raste av, oppsto en voldsom rystelse. Samtidig kom en ubalanse fordi østre takflate fortsatt var tynget av et tykt snølag, og hele takkonstruksjonen brøt sammen. Langveggene i bygningens annen etasje ble presset ut og ødelagt.

Det hele skjedde i løpet av noen sekunder. At voldsomme krefter var på ferde, ser vi bl.a. av at en del av de tykke bjelkene i etasjeskillet er knekt.

«Maskinen» er bygd i to etapper. Nordre halvdel omkring 1830, søndre del rundt 1860. Utvidelsen i 1860 fulgte i ett og alt opplegget fra 1830.

Et stort vannhjul utenfor nord-gavlen drev en aksling, som – opphengt under bjelkelaget i den høyloftede hovedetasjen – via remmer drev dreiebenker, høvler, pusse-, bore- og polermaskiner. Her var kleinsmiedrift med flere esser: Kaffekverner, låser, beslag o.l. var en del av verkets produkter. I 1860-årene leverte verket et stort parti stålkanoner til bergartilleriet. De ble støpt av spesialstål fremstilt i Digelstålverket. Kanonemnene ble smidd ut – for hånd! – under Storhammeren i Hammersmia. Så ble de ferdigsmidde emnene boret ut i «Maskinen», og til slutt pusset og polert. Verket produserte også artilleri-ammunisjon, dvs. pansergranater, av ypperlig kvalitet med europeisk ry.

Veggene i «Maskinen» er bygd av slaggstein med kalkmørtel som bindemiddel. Slagg er avfall ved masovndriften, men det kan utnyttes: Man helte det flytende slagget i støpeformer av jern og fikk enslags «Lecablokker». På de gamle jernverk var det alltid slaggsteinbygninger. Men den sprø, glassaktige steinen har lett for å smuldre, og veggene bør helst beskyttes av et lag puss mot frost og væte. På Nes er Storegårds fløyer bygd av slaggstein i 1806 og Lillegårds hovedbygning – som er panelt utenpå – i 1820-årene.

Takkonstruksjonen på «Maskinen» er svært spesiell. Den er gjort av fint utførte rundbuer av tre, og disse føres ned til en svill som ligger i etasjeskillet i langveggene.

Buene er sammensatt av nokså korte trestykker i to lag, holdt sammen av trenagler. Det hele kan minne om båtbyggerarbeid, og er sikkert utført av verkets modellsnekkere. Den spesielle konstruksjonen tyder på at bygningen er tegnet av en av jernverkets utenlandske ingeniører.

Men: Hadde taket vært konstruert på normalt, norsk vis, hadde neppe sammenstyrtningen p.g.a. takras funnet sted. «Maskinen» er åpenbart tenkt som verkets mest representative driftsbygning. På et tverrsnitt fremstår den med sin store takhøyde og takstolens runde buer, samt den doble «portalen» – nesten som en korbue midt inne i hovedetasjen, med sakrale overtoner:

Tenker vi oss bjelkelaget tatt vekk, blir det – med de to rekker med store vinduer over hverandre – det rene kirkerom! På mønet står «klokketårnet» med Verksklokka. Den ringte ved arbeidets begynnelse, slutt, brann og ulykker.

Riksantikvarens ekspert har besiktiget skaden og utarbeider nå retningslinjer for restaurering. Verksmiljøet på Nes er unikt i landssammenheng, og alle er innstilt på at bygningen skal gjenoppføres – men med solid, nytt tak! I «Maskinen» ser Næs Jernverksmuseum frem til å presentere en systematisk utstilling som viser prosessen fra bryting av malm i berget til ferdige produkter av jern og stål.

Av landets ca. 40 gamle jernverk er Nes det eneste som står med de viktigste driftsbygninger bevart, for her var stålverksdriften i gang helt til 1959.