Welhavens gave til Arendal

Gunnar Molden, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 6. juni 1994

I Aust-Agder-Arkivets skinnbrevsamling, som for det meste består av gamle eiendomsdokumenter, er det et dokument som skiller seg litt ut: et kalendarium, en gammeldags kalender med symboler for helgener og merkedager, og med enkle tegninger som illustrerer årstidenes skifting og bondens gjøremål i årets løp.

Ved første øyekast kan det virke middelaldersk, men ser man nøyere etter oppdager man at det neppe er så gammelt.

Men sant å si vet vi ikke hvor gammelt dokumentet er, heller ikke hvor det stammer fra.

Det eneste vi vet er hvem giveren var, nemlig Johan Sebastian Welhaven, den kjente dikteren.

Welhaven hadde faktisk et nokså godt forhold til Arendal. Kalendariet, som ble gitt til Arendals Bibliothek og Museum i 1836, er et av flere eksempler på dette.

Norges Dæmring

I 1834 ga Welhaven ut det store diktverket Norges-Dæmring, et kraftig og bittert oppgjør med nasjonen Norge, som Welhaven mente var provinsiell og materialistisk.

Utgivelsen førte til et voldsomt spetakkel – en av de aller heftigste norske kulturdebattene gjennom tidene.

I denne boka foretok Welhaven bl.a. en oppsummering av den åndelige tilstanden i en del norske byer. Blant de fem byene som Welhaven fant det bryet verdt å nevne er både Arendal og Kristiansand.

Men vurderingen av de to byene er svært forskjellig.

Først skildres Kristiansand som «En halvdød Hval, der gisper mat paa Land», deretter følger en – dikteren og sammenhengen tatt i betraktning – meget positiv omtale av Arendal:

«... Arendal vinker ham med Laurbærblade, med al sin færske Glands i Sort paa Hvidt; her har dog Tanken et Slags Takt, en Længsel, og i et jevnt poetisk Mareridt dog drømmen om Pegasers Gallopade» (Pegaser – flertall av Pegasus, dikterkunstens bevingede hest).

Tolkning

Det er ikke uten videre lett å tolke alt som står i dette diktet, og det er vel noe av grunnen til at det i liten grad har vært anvendt som kampsang i striden mellom Arendal og Kristiansand opp igjennom tidene.

Den «færske Glands i Sort paa Hvidt» skal være en henvisning til at Arendal like i forveien hadde fått sitt første trykkeri, som allerede var i ferd med å utgi avisa «Vestlandske Tidende» og andre åndelige frambringelser. Det var sånne ting Welhaven satte pris på, selv om det altså også kunne føre med seg «et jevnt poetisk Mareridt».

Uansett; «her har dog Tanken et Slags Takt, en Længsel, og drømmen om Pegasers Gallopade», – til å være sagt av Welhaven må dette oppfattes som et virkelig kompliment, og en hyllest til det kulturlivet som utfoldet seg i Arendalsdistriktet i første halvdel av 1800-tallet.

Arendalsbesøket

Da Welhaven skrev dette diktet hadde han riktignok ennå ikke satt sine bein i Arendal. Det skjedde først på seinvinteren 1836.

Bakgrunnen var at en av Welhavens gode venner, Arendalsmannen Ole Falk Ebbell, nylig hadde avsluttet sin universitetsutdannelse.

I den anledningen inviterte han Welhaven med på ei reise til Frankrike. Hans syntes muligens Welhaven kunne trenge litt ferie. Selv om det var over et år siden Norges Dæmring ble utgitt, raste fortsatt debatten, og Welhaven var på dette tidspunktet uten tvil Norges mest utskjelte mann.

Turen nedover skulle foregå med briggen «Arendal», eid av Ebbells onkel, Hans Dedekam. Og mens de ventet på gunstige vind- og værforhold, ble den unge dikteren og rikskjendisen presentert for byens selskaps- og kulturliv.

Godt humør

Oppholdet i Arendal varte i et par uker, og Welhaven skal ha vært på veldig godt humør – til han å være. «Hvor lystig og elskværdig han er paa disse Arendalske Soiréer», skrev Camilla Wergeland (Collett), som ikke var tilstede, men som holdt seg godt underrettet om hva Welhaven foretok seg i Arendal og ellers på reisa. (Hun hadde som kjent et ulykkelig kjærlighetsforhold til Welhaven).

Men Welhaven hadde neppe innfridd forventningene, hvis han ikke også hadde opptrådt i refserens rolle. «Han sagde sin Mening reent ud,» heter det. Verken damene på et ball hos Søren Dedekam, eller arkitekturen i det huset ballet foregikk, fant nåde for hans kritiske blikk.

Og etter å ha overvært en forestilling med Arendals Dramatiske Selskap – byens kulturelle stolthet – ga han uttrykk for at ingen spilte godt, bortsett fra Morten Smith Dedekam, «og det sagde han lige til Tilla, som den Aften havde Hovedrollen».

Stormvær

Da reisefølget omsider kom seg av gårde, kom briggen «Arendal» ut for et fryktelig uvær. Turen til Le Havre, som under gunstige forhold ville tatt ei ukes tid, varte en hel måned. Avisene rapporterte om mange forlis, og «Den Constitutionelle» gjenga et utdrag fra et privatbrev Welhaven hadde skrevet om sine dramatiske opplevelser. Her virker han faktisk nokså fornøyd med at han hadde fått med seg denne erfaringen, og naturligvis ga opplevelsene i stormværet inspirasjon til lyrikk.

Selve oppholdet i Frankrike kom også til å få betydning for Welhavens diktning og tenkning. «Etter Frankrike-reisen, som styrket hans tro på betydningen av «Lokalfarver» i kunsten, spurte han ivrigere enn før etter det hjemlige,» heter det i Norsk Litteraturhistorie. Den Ebbell-sponsede reisa bidro altså til å gjøre Welhaven mere forsonlig overfor det norske.

Kalendariet

På bakgrunn av den gode omtalen Welhaven hadde gitt Arendal i Norges Dæmring, skulle man forsåvidt ikke tro at han sto i takknemlighetsgjeld etter Arendalsbesøket og Frankrikereisa. Men straks han var tilbake fra kontinentet, sendte Welhaven et begeistret «takkebrev» til Morten Smith Dedekam, med hilsen til alle kjente i Arendal. «Det er saadanne Erfaringer, der udgjøre min Rigdom, og min bedste Trøst i Tidens Piinagtighed», skrev han. (Da han kom hjem til Christiania var han blitt møtt med demonstrasjoner). Vedlagt fulgte det omtalte kalendariet som var en gave til Arendals Bibliothek og Museum, som var blitt opprettet noen få år tidligere ­– et tiltak helt i Welhavens ånd.