Den første sørlending

Kjell-Olav Masdalen, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 7. oktober 1995

Så har man da endelig funnet den første sørlending. Sol hette hun.

At det nettopp ble i Søgne dette skulle skje kan vel ikke overraske noen. Som kjent har man dersteds hatt en tendens til å trekke grensene for Sørlandet tettest mulig opp til Søgnes øst- og vestgrenser. Men fra spøk til alvor. Det bør slett ikke være så overraskende at de eldste menneskerestene nå er funnet i Søgne.

For 8500 år siden hadde isen forlengst trukket seg tilbake fra kysten og Norge hadde i hovedsak fått den kystlinjen landet har i dag. Men fra omkring Kristiansand og østover til Oslofjorden sto kyststrekningen fortsatt under vann. Vest for Kristiansand lå kystlinja imidlertid omtrent der den gjør i dag.

Danmark var bundet sammen med de sydlige deler av Sverige og med England i det såkalte Nordsjølandet, mens det øvrige Sverige, og dermed forbindelsen til Norge, var atskilt fra kontinentet av et bredt havområde over Vättern og Vänern som forbandt Nordsjøen med det såkalte Yoldiahavet (Østersjøen). Dette Nordsjølandet strakte seg nærmere sydspissen av Norge enn Danmark gjør i dag, og var bare atskilt av den såkalte Norske-renna, som bare var omkring halvparten så bred som Skagerak er i dag.

Teoretisk kan menneskene ha kommet til norskekysten nordfra. Langs kysten av Kolahalvøya, Finnmark og Troms var det bart land selv i den kaldeste klimaperioden for 10–11000 år siden. Arkeologer trodde lenge at den såkalte Komsakulturen i Finnmark representerte de eldste bosetninger i Norge. Nå anser man det for mer sannsynlig at den tidligste innvandringen foregikk over Nordsjø-renna til de sydlige deler av Norge. Teoretisk kan man tenke seg tre innfallsporter fra kontinentet til Syd-Norge.

Lengst øst kan innvandring ha skjedd over til Midt-Sverige og videre til Norge. Mer sannsynlig er det at menneskene har fulgt en mer vestlig rute over store og små øyer som strakte seg som et belte langs den svenske vestkysten og opp til Oslofjord-området. Her har man funnet spor etter det såkalte Høgnipen-folket, med boplasser som er datert til ca. 7000 f.Kr. Den vestlige innfallsruten kan ha vært over Norske-renna.

Vi vet at planter og trær allerede for ca. 15000 år siden kom til Sydvest-Norge, og for omkring 12500 år siden vet man med sikkerhet at det fantes reinsdyr på Vestlandet. Sannsynligvis frøs Norske-renna til om vinteren og dyr og mennesker kan ha tatt seg over isen.

Det kan heller ikke ha vært noe i veien for at man kan ha tatt seg over Norskerenna i datidens primitive farkoster. Om dette vet man imidlertid svært lite, om i det heletatt noe. Men menneskene som bodde langs nordkysten av Nordsjølandet må ha visst at langt der ute i havdisen la et stort landområde. På varme sommerdager kunne de se hvordan kumulusskyene tårnet seg opp over de sydligste delene av Norge og på de klareste høstdagene kunne de kanskje ane konturene av land. Men funnene av menneskerester i Søgne har satt et nytt perspektiv over den vestligste av de tre innvandringsrutene til Syd-Norge.

Selvfølgelig kan det i stor grad bare bli teoribygging. Men funnet er svært viktig for landsdelen, fordi det er med å øke interessen for landsdelen i historisk og arkeologisk sammenheng, og dermed stiger mulighetene for nye interessante funn betraktelig. Agder er ikke forvendt med funn fra forhistorisk tid, og slett ikke med funn fra den tidlige tiden da mennesker kan ha vært bosatt her i landet. Det behøver slett ikke å skyldes at slike spor ikke finnes.

Funnfattigdommen kan like gjerne skyldes at landsdelen i senere historiske perioder, da økonomien var tuftet på et annet og skrinnere næringsgrunnlag, har gitt oss en forestilling om at vår landsdel er mindre interessant i slike sammenhenger. I eldre steinalder, før menneskene tok til å dyrke jorda og holde husdyr for ca. 6000 år siden, måtte de som hadde slått seg ned i landet livnære seg av jakt, fangst og fiske. Det er vanskelig å se at ikke nettopp de sydligste deler av Norge, med den relativt korte strekningen over Norskerenna fra Nordsjølandet, ikke skulle være et attraktivt område for bosetning av mennesker som livnærte seg i en fiske- og fangstkultur.

Funnet av den hittil eldste sørlending kan være med å endre disse holdningene og anspore til mer systematiske arkeologiske undersøkelser etter spor av tidlige bosetninger i landsdelen. Men da må nok vi østegder finne oss i å stille i annen rekke. På den tida da Sol levde sto store deler av kyststrekningen i Aust-Agder fortsatt under vann, mens vestegden da som nå kunne sitte med «tea i tanga» der Sol ble funnet.