Fra tjodvei til motorvei

Kjell-Olav Masdalen, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 17. august 1995

Statens Vegvesen i Aust-Agder har begynt planleggingen av en ny trasé for E-18 mellom Brokeland i Gjerstad og Akeland i Søndeled.

Her, som de fleste andre steder, kommer man lett i konflikt med viktige kulturminner. Flere alternative traséer foreligger og ett av de mulige veivalgene kommer i sterk konflikt med den gamle postveien gjennom området.

I 1997 skal man feire 350-årsminnet for postvesenets organisering i Norge. Den gamle postruta gjennom distriktet går fra Akeland via Moland, Homme og Haugen til Brokeland. Mellom Moland og Homme fulgte den en urgammel ferdselsvei som sannsynligvis går helt tilbake til middelalderen.

Disse ferdselsveiene omtales i Magnus Lagabøters Landslov fra 1274: «That heita allt thiódvegir, er renna eptir endilaungom bygdom, oc their er renna frá fialle oc til fiöro». – Det kalles alt landeveier, som løper gjennom bygdene fra ende til anden og de som løper fra fjeld og til fjære.

Disse gamle tjodveiene, som de kalles, av gln. tjod – folk, altså allmannavei, nevnes allerede i Gulatingsloven, som også gjaldt for vårt område. I Gulatingsloven heter det at «Ålmannveg (tjodveg) og sæterveg og alle rekstervegar (vei for buskapen) skal vera soleis som dei har lege frå gamal tid».

Med andre ord kan man vel si at så lenge det har bodd folk i området, så har det vært ferdsel mellom gårdene og gjennom distriktet.

Den gamle allmannaveien mellom Akeland og Brokeland via Moland og Homme følger den letteste linja kombinert med det enklest mulige terrenget. Det som var et hensiktsmessig trasévalg for 1000 år siden er igjen et aktuelt veivalg.

Gang- og ridevei

Den gamle tjodveien var en ren gang- og ridevei. Det var den også etter at Hannibal Sehested organiserte postvesenet i Norge og postruta kom til å følge den gamle ferdselsveien. Gjennom Søndeled må det imidlertid allerede på 1600-tallet eller tidlig på 1700-tallet ha utviklet seg en alternativ postrute til traséen mellom Akeland, Moland og Homme. Fra Akeland, som var postgård, gikk det en rute over Vormeli, som krysset fjorden over til Søndeledsida (dvs. østsida av fjorden og elva) og som igjen krysset elva ved Tørkopp, det gamle vadestedet i nedre ende av Brøbørvannet.

De to traséene møttes så ved Homme.

Trasévalget

På samme måte som Aust-Agder Vegvesen i dag står overfor valget mellom flere mulige traséer, ble det i forbindelse med byggingen av den Vestlandske Hovedvei, den første kjøreveien gjennom distriktet fra omkring 1800, diskutert alternative ruter. De to traséene for postveien hadde sine fordeler og ulemper og blir omtalt i rapporter fra slutten av 1700-tallet.

En av rapportene er ført i pennen av Christoph Henrich Holfeldt, major og senere eier av Egelands Jernverk.

Majoren vurderte de to alternativene og fant at veien fra Homme ned til Brøbørvannet kunne «med maadelig Arbeide blive god». Men langs med Brøbørvannet måtte det fylles stein, «som vel blev meget Arbeide, dog icke ugiørlig». I sydenden av vannet, altså ved Tørkopp, måtte det bygges bro over til østsida av elva og ved Søndeled igjen bro over til Ørssida, eller vestsida av fjorden.

Likevel sto det vanskeligste punktet igjen, nemlig under Helleren, der E-18 raste ut for noen år siden og var sperret i flere uker. Her måtte det «fyldes med Steen under Fieldet».

Steile kleiver

Traséen videre til Vormeli og Akeland fant Holfeldt lite problematisk.

Traséen fra Homme over Moland til Akeland startet med den sterke stigningen opp de såkalte Klubbkleivene – «som icke kand undgaaes», skriver Holfeldt, og «som holder i længden over 1/8 Miil (ca. 1,4 km), er tillige meget steil saa at hvor meget Arbeide, der anvendes, bliver den dog alltid, steyl og slem, samt maae befrygtes, at siie Vand hvert Aar, vil forøge arbeidet».

Resten av strekningen gikk veien for det meste over bergnabber og bløte myrer, «hvor man skal lide ont, at faa udløb for Digerne, og Steen at sette Veyen med, og naar det skeer af Træ vil samme medtage en stoer deel Skou».

I et annet notat fra samme veibefaring skriver Holfeldt at «Denne Vey, bliver meget kostbar og besværlig at istandsætte saasom for at undgaae Klever, maae Veyen legges efter meget bløde Myrer, snart paa een, snart paa en anden Side, og Klubbe Klevene, vil koste meget Arbeide og Minering, at blive nogenlunde farendes, men bliver aldri god».

«Bestandig»

Nei, Holfeldt var klart mer begeistret for traséen om Søndeled til Vormeli og Akeland. Han begrunnet det blant annet slik: 1) Det ville være mest nyttig for folk fra Gjerstad når de skulle til Risør, og 2) dersom det skulle bli for kostbart å bygge bro over ved Søndeled og legge veien under Helleren, så kunne det holdes ferge her inntil videre.

Hans konklusjon var: «Naar denne Vey en gang blev ferdig kand man bestandig der faae god Vey som icke vil skee over Hommeskoug for den svære Klubbe Klev».

Og slik ble det. Vestlandske Hovedvei ble bygd gjennom Søndeled helt i begynnelsen av 1800-tallet. Men rideveien mellom Moland og Homme bærer likevel tydelige spor av en viss opprustning til kjørevei på enkelte strekninger. Disse arbeidene må ha stoppet opp da den østlige traséen gjennom Søndeled ble valgt.

En rett linje

«Bestandig» er en kort tidsperiode i et historisk perspektiv. I dette tilfelle tilsvarer bestandig ca. 200 år, når den nye E-18 blir ferdig en gang i begynnelsen av neste årtusen.

Med moderne maskiner trekker man traséene i størst mulig grad den korteste strekningen mellom to punkter. Det gjorde man også for tusen år siden, men i mangel av vår tids tekniske hjelpemidler førte det til at veiene beveget seg opp og ned som i en berg- og dalbane, eller som en oppreist bøttehank.

På 1800-tallet la man den oppreiste bøttehanka ned fordi vogner og kjerrer krevde at de bratteste bakkene ble fjernet. I stedet for å bevege seg rett fram over berg og dal la man nå veiene rundt åser og i dalsider for å unngå de bratte opp- og nedstigningene.

Felles for veibyggerne i middelalderen og i dag er, slik det også gjelder i matematikken, at en rett linje er den korteste avstanden mellom to punkter. Så får vi håpe at denne felles kunnskap ikke fører til at dagens veibyggere utsletter tusen års samferdselsminner.