Idyll i Nordens Venedig

Ulf Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 9. november 1995

«Fürsts Album» er en unik kilde til kunnskap om Arendal fra 1800-tallet, som neppe noen annen norsk by har maken til. Det viser blant annet idyllen i Nordens Venedig.

Før de to  store bybrannene i 1863 og 1868 var det gamle Arendal en treby med «holmer og kanaler», og rundt 1870, etter branner, utfylling og regulering, fremsto byens nybygde sentrum med «gater og kvartaler». Den tette, uryddige og idylliske trehusbebyggelsen var erstattet av uniformerte rekker av pussede teglstensbygninger.

Men det levde tre menn i Arendal rundt midten av forrige århundre som metodisk samlet stoff til belysning av byens historie.

Den eldste av dem var legatstifteren Hans Christian Foss (1786–1868). En korrekt gammel ungkar, som i sin ungdom hadde vært fullmektig hos den rike reder, kjøpmann og trelasthandler Peder Thomasson, og senere i en menneskealder hadde samme stilling i handelshuset Salve Kallevig & Søn. Fra 1837 til 1858 var Foss også bokholder og kasserer i Arendals Skibsassuranceforening, som han var en av stifterne av. For øvrig hadde han en mengde offentlige verv.

Men hans store pasjon var å samle inn verdifullt arkivmateriale til belysning av Arendals økonomiske utvikling og næringsliv gjennom tidene. Dette kom til nytte da hans slektning Frithjof Foss skrev Arendals Byes Historie (1893).

Den andre var byens ordfører fra 1837 av, kjøpmann, reder og konsul Morten Smith Dedekam. Som Foss var han blant Arendals Musæums stiftere i 1832, han var en ivrig antikvar, konservator og arkeolog, bidro meget til museets samlinger, og skrev byens historie.

Den tredje var Foss' assistent ved assuransekontoret, skipsreder John Ditlef Fürst. Han var ungkar liksom Foss, og han spesialiserte sin innsamlingsvirksomhet til byens topografi og personalhistorie. Han sørget for å gjennomfotografere Arendals bebyggelse før de ødeleggende bybrannene. Bildene klebet han inn i et berømt album som etter hans død kom til Arendals Museum og i dag er i Aust-Agder-Arkivet. «Fürsts Album» er en unik kilde til kunnskap om Arendals bebyggelsesutvikling fra rundt 1800 til 1863–68, som neppe noen annen norsk by har maken til.

Som kjøpmanns- og redersønn har trolig Fürst som ung tilbragt et par år i England for å lære språk og forretninger. Til den engelske gentleman's utdannelse hørte dengang også øvelse i akvarellmaling, og John Fürst var en dyktig akvarellmaler.

Noen av hans små, nennsomt og omhyggelig utførte akvareller med gjengivelse av bypartier fra Arendal eller landskap fra omegnen er bevart i Fürst-familien og kom ved apoteker Wittus Fürsts bortgang til Arendal Bymuseum i Kløckers Hus. Enkelte andre finnes innklebet i Fürsts album.

Nylig ervervet Aust-Agder-Museet en nydelig liten akvarell fra Arendal malt før bybrannen 1868, som utvilsomt er utført av John Fürst. Den er ikke signert eller datert, og ved første øyekast er det ikke lett å stedfeste motivet.

Dette området i byen skiftet jo totalt karakter etter brannen som la Friholmen og Langbryggen i aske i 1868.

Hvor i all verden kan dette være? I forgrunnen ser vi en terrassert parterre-hage med grønnmalt stakitt omkring. Det er frodige løvkroner til høyre, sjø nede til venstre, og i midten ved vannet et staselig, hvitmalt tre-etasjers våningshus med tilliggende pakkbod. I bakgrunnen ser en takene av en rad store hus, med heier og småhusbebyggelse bakenom.

Svaret er enkelt. Kunstneren har malt utsikten fra et av stuevinduene i familien Bentzens hus, det senere Norges Bank i Kirkebakken. Vi ser litt av Kittelsbukt med Friholmen bak. Det hvite huset var forgjengeren til «Syrdalens hjørne». Noe bakenfor til venstre ser vi taket av «Det gamle Politikammer» på Tyholmen, og bakenfor ligger husene på Langbryggen, med Nesheia og Nesbakken lett kjennelig. Trærne i forgrunnen til høyre er lindetrærne som kranset Arendals kirke (nr. 2 revet 1888) og sto langs Kirkebakken.

Skyggene viser at bildet er malt om formiddagen. Hage-interesserte legger merke til den krumme, klippede hekken som rammer inn et halvmåneformet blomsterbed med tulipaner og blå iris og avslutter hagens hjørne ut mot Kirkebakken. Et av fotografiene i Fürsts album viser omtrent den samme utsikten over Friholmen. Vi gjengir også dette så det blir lettere for leserne å orientere seg i det gamle Arendal rundt 1860.

Vi ser et bilfritt sentrum der båt var hovedtransportmidlet, hester og håndkraft sørget for småtransporten lokalt.

Byens lydbilde var preget av årers plasks, blafring av seil, shanties og oppsang ved gangspill og heising av seil, samt litt vognrammel over trebrygger og brostein.

Almue- og borgerskolebarnas støy i friminuttene nede i Friergangen hørtes nok til tider om formiddagen, blandet med timeslag fra uret i kirketårnet. Idyll i «Nordens Venedig» på Krimkrigens tid.