Kristningen på Agder

Kjell-Olav Masdalen, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 12. juni 1995

Egentlig vet vi svært lite om hvordan og når kristendommen kom til vår landsdel. De skriftlige kildene er med ytterst få unntak tause. Men Snorre kan berette om at Kong Olav i 996 reiste til Agder for å døpe.

Over hele landet feires i år 1000-årsjubileet for kirken i Norge. Tidspunktet og stedet for hovedfeiringen er valgt ut fra det Snorre forteller i sagaen om Olav Tryggvason: «Olav seilte øst over havet, og kom seilende av hav ytterst på Moster, der gikk han først i land i Norge, og der lot han synge messer i teltene på land. Og siden ble det bygd en kirke på samme sted».

I Aust-Agder ble hovedfeiringen lagt til Fjære kirke. Det er naturlig, for mye kan tyde på at nettopp i dette området ble man tidlig kjent med kristendommen.

Vet lite

Egentlig vet vi svært lite om hvordan og når kristendommen kom til vår landsdel. De skriftlige kildene er med ytterst få unntak tause. Men Snorre kan berette følgende: «Tidlig på våren dro kong Olav utover Viken og hadde mye folk med seg. Han dro nord (dvs. vest) til Agder, og hvor han holdt ting med bøndene, bød ham dem å la seg døpe, og de gikk over til kristendommen; for det nyttet ikke bøndene å reise seg mot kongen. Folket ble døpt hvor han kom».

Det var i 996, ett år etter at kongen var kommet til landet. Spørsmålet blir: Var det rene hedninger som lot seg døpe på kongens bud, fordi de forsto at overmakten var for stor, slik Snorre antyder, eller kan det tenkes at egdene allerede hadde hørt om Kvitekrist og var forberedt på overgangen til en ny religionsform? Havet var bindeleddet mellom Norge og Europa. I 200 år hadde nordmennene dratt på vikingferder til en rekke europeiske land. Men disse ferdene var ikke bare rene plyndringstokter. Det var også fredelige handelsferder der nordboerne møtte en ny kultur og andre tenkemåter og livsverdier.

Folk fra Agder

På sine ferder over havet, enten det var til de britiske øyer eller til kontinentet, må nordmennene ha møtt den kristne kulturen. Folk fra Agder var med på ferdene ut i Europa. På 800-tallet fantes det tre viktige handelssentra i Norden: Hedeby i Danmark, Birka i Sverige og Kaupang i Vestfold i Norge. Mellom disse handelsstedene vet vi at det var gode forbindelser. Man har lenge fundert på om det ikke også må ha ligget en handelsplass et eller annet sted på Agder. Mange mener at Fjære-området, med de beste jordbruksområdene i Aust-Agder, peker seg ut. Funn av vekter, mynter og skatter tyder på det. Særlig funnene av vekter synes å fortelle om handelsvirksomhet i distriktet. Et lokalt produkt å handle med var kar hugget ut av kleberstein.

Sør-Jylland

Folk på fredelige handelsferder har ikke bare byttet varer og penger, de har også utvekslet tanker og meninger om tilværelsen. Så tidlig som omkring 825 anla benediktinermunken Anskar, som er blitt kalt Nordens apostel, en kristen skole i Hedeby i Sør-Jylland. I 830 dro han til Birka, der han vant mange tilhengere, også høvdinger.

Om misjonsvirksomhet direkte rettet mot Norge vet vi mindre. Den tyske krønikeskriver Adam av Bremen forteller at biskopene Liafdag, Odinkar og Poppo skal ha drevet misjonsvirksomhet på den andre sida av havet. Det må ha vært etter 950, men før Olav Tryggvasons tid. Om det var i Sverige eller Norge vet vi ikke. Men i 960- eller 970-årene sendte den tyske keiser Otto II de to misjonsjarlene Urgutjotr og Brimiskjarr til Norge. De virket i området fra Viken og ned til Lindesnes. Også fra de britiske øyer vet vi at det ble drevet misjonsvirksomhet i Norge, særlig på Vestlandet.

Bringsvær-grav

Det finnes fysiske spor som vitner om kristen påvirkning i vårt område før Olav Tryggvason påbød egdene å la seg døpe. Særlig interessant er et gravfunn fra Bringsvær i Fjære. Her ble det i 1922 funnet en såkalt flatmarksgrav, dvs. at graven var dekket av en steinhelle og ikke av en røys. Skjelettet var tålig godt bevart. Såvel likbrenning som røys over gravene var skikker fra førkristen tid. Bringsværgraven kan ved hjelp av myntfunn dateres til etter 983. Andre gravfunn fra vårt område viser at de hedenske gravene forsvant omkring 950. Det må skyldes at den kristne gravskikken har påvirket den hedenske. Det mest direkte vitnesbyrdet om kristendommens tidlige innpass på Agder har man allikevel i runesteinen fra Galteland i Evje.

Runeskrift

På steinen, som nå bare delvis er bevart, er det hugget inn to runerekker. Den første er blitt tolket slik: «Arnstein reiste denne stein etter Bjor, sin sønn. Han fant døden i hæren da Knut søkte England». Bjor Arnsteinsson må ha vært med Knut den mektige i hans erobringsfelttog mot England i 1015, og har falt i et slag der. Steinen må derfor være fra tiden kort etter. Den andre runerekken er blitt tolket noe forskjellig, enten: «Gud ta (ham) til seg», eller «En er Gud». Der runesteinen ble reist på en gammel hedensk gravplass gir den et personlig vitnesbyrd om farens nye gudstro. Det fantes altså en bevisst gudstro så lang inn i landet som Evje tidlig på 1000-tallet. Det må igjen bety at kristendommen har slått røtter tidligere langs kysten.

Også runesteinen ved Oddernes kirke kan fortelle noe om kristendommens tidlige utbredelse på Agder. Runesteinen har to innskrifter, den eldste sannsynligvis fra 900-tallet. Teksten er blitt tolket slik: «(Etter N.N.), Nerids sønn er denne stein».

Teksten synes å være beslektet med teksten på et runekors på Hebridene fra begynnelsen av 900-tallet, som lyder: «Etter Torgerd ... er dette kors reist». Vikingbygdene på de skotske øyene ble i stor grad bosatt av folk fra Sydvest-Norge. Den andre innskriften kan gjengis slik: «Øyvind gjorde denne kirke – Olav den Helliges gudsønn – på sin odel(sgård)». På grunn av betegnelsen «hellig» om Olav Haraldson, kan denne runeinnskriften ikke være eldre enn 1031.

Ætt i Aust-Agder

I Olav den helliges saga skriver Snorre: «Om våren sendte kong Olav bud til Øyvind at han skulle komme til ham. De talte lenge med hverandre i enerom. Like etter dette gjorde Øyvind seg ferdig til å dra i viking». Dette var Øyvind Urarhorn (oksehorn), som ifølge Snorre hadde sin ætt i Aust-Agder. Han hadde vært med kong Olav i slaget ved Nesjar (1016), og da de skiltes lovte kongen ham sitt vennskap.

Den andre innskriften på Oddernessteinen kan oppfattes som et vitnesbyrd om at kristendommen var kommet til bygda. Etter tradisjonell oppfatning kan det ha foregått ved at høvdingen med sin familie lot seg døpe – og dermed at kristendommen offisielt var innført i bygda. Kirken som Øyvind skal ha reist, var trolig en trekirke som sto på samme sted der Oddernes kirke nå står. Samlet sett er det ikke mye vi vet om den første tida med kristendom i vår landsdel. Men vitnesbyrdene finnes.

Nye utgravninger

Framtidige arkeologiske utgravninger, kanskje særlig i Fjære og området rundt Vikkilen, kan komme til å endre på dette. Det er viktig å huske på at de gamle nordmenn hadde vært et farendes folk i minst 200 år før kristendommen offisielt ble innført. Nye kulturimpulser er alltid blitt spredd til vår landsdel gjennom fredelig samkvem og handel over havet.

Den gamle norrøne religionen var en tolerant trosform som var åpen for impulser utenfra. Først i kristningens seinere fase, da det var et spørsmål om å bruke kristendommens makt over sinnene som et middel til å vinne fysisk kontroll over landet, ble det brukt vold og maktmidler for å få bukt med de gamle kultformene. Det må være et tankekors for kirken, også i dag.