Lokale teglverk med særpreg

Anne Tone Aanby, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 16. februar 1995

Når «snøen raber fra tåga», er det mange av oss som sukker tungt og lurer på hvor vi skal skaffe nye «gamle» tegl. For av erfaring vet vi at gamle teglstein slett ikke er like, og dersom taket skal bli tett og luftig må vi holde oss noenlunde til samme type.

Distriktet vårt har hatt fire teglverk som vi har en del kunnskap om; Landvik Teglverk, Krogen Teglverk i Fjære, Skarpnes Teglverk i Øyestad og Gjerstad Teglverk. Alle har en særmerkt og interessant historie som hittil har vært alt for lite påakta. Og alle produserte tegl som hadde så ulik form at det er vanskelig å legge de på samme tak.

Krogen Teglverk ved Rorevann i Fjære har en spesiell forhistorie. I 1787 ble det sendt en søknad til Landhusholdningsselskapet i København om at husmann Salve Olsen fra Krogen måtte premieres for å ha konstruert en «Ovn hvori kan brende 8000 Tag og Muur-Steen.» Salves arbeid ble nøye vurdert av en kommisjon som innstilte på at han skulle belønnes med førstepremie sølvmedalje eller 20 rd. (for ei ku ble det betalt 3–4 rd. på denne tida). I den endelige premieprotokollen kan vi se at Salve valgte pengepremien.

Salves belønning må ha vakt oppsikt langt ut over det hjemlige miljøet i Krogen. En premie fra Landhusholdningsselskapet hang høyt. Og at en husmann uten gård og grunn hadde klart å eksperimentere seg fram til et premiert produkt, må ha gitt Salve en helt spesiell følelse av seier i det øyeblikket han mottok meldingen fra København.

Nye muligheter

Trolig var det en eldre ovnstype Salve forbedret. Kanskje var det ved et teglverk i Krogen han hadde arbeidet og sett nye muligheter, for det nye teglverket ble i alle fall lagt til Rore. Det er mange grunner til at nettopp denne plassen var ideell. I strandsona ved verkstomta lå råmaterialet til å lage tegl lett tilgjengelig. I vika mot Tørvoltgrunnen var det fin blåleire, og på stranda ved Krogengrunn lå den fineste sanden en kunne tenke seg: En blanding av denne sanden og leira var nettopp det formerne trengte. Ved til å fyre opp ovnen kunne en skaffe seg på to måter; ved hogst i skogen like ved, eller ved tilførsel fra nabokommunene rundt Rore med båt. Arbeidskraft var det heller ikke mangel på, det var mange som ønska å tjene noen kroner ekstra i Krogenbygda.

Partsordning

Teglverket i Krogen var finansiert slik at bøndene på gårdene hadde parter i anlegget, en finansieringsform som var kjent fra skipsfarten. Partene ble etterhvert spredd ved arv og salg. De siste partseierne i Krogenverket var bl.a. Torjus Grosvoll og Anders Kittelsen på Bringsverd, og de sto ansvarlig for arbeidet ved teglverket de siste åra.

Dattersønn til Torjus Grosvoll, Tørres Esketveit, har fortalt hvordan drifta på teglverket gikk for seg. Sand og leire ble henta opp fra Rore i vogner som gikk på en trallebane opp til verkstomta. Her ble massen blanda i store kar. De hadde utvikla en blandemetode som var ganske effektiv, den var drevet med hestevandring. Det var hestene til Torjus Grosvoll og Anders Bringsverd som gikk skiftesvis i økter. Det fortelles at Torjus mang en gang skal ha latt sin vrede gå ut over Anders; han var for sein om morraen – og da ble Torjushesten gående for lenge.

Treformer

Den ferdige massen ble forma til tegl i treformer, eller skåret til murstein før alt ble brent i Salve Olsens store ovn. Ved teglverket var det tilsatt to faste formere, den siste driftstida var dette to karer som bodde på Svartodde ved Øyestadsida av Rore.

Det var en kunst å fyre opp ovnen, varmen skulle holdes ved like et helt døgn slik at en fikk rett temperatur. Derfor sto det ei lita vaktstue ved verket innreda med stoler, bord og ei seng til å kvile i.

Å sortere og stable ferdige tegl kunne være tungt og arbeidskrevende. Arbeidsfolka kom gjerne fra Krogen, fortalte Tørres Esketveit. Men det kunne også være mange «lauskarer» som hadde sesongarbeid her. Ja, til og med krogenjenter kunne få arbeid om sommeren. 10 øre dagen hadde Gunhild Tørvolt for å stable tegl som ungjente i 1880.

Slutt i Krogen

I 1881 var det slutt på drifta ved Teglverket i Krogen, det var vanskelig å få produksjonen til å lønne seg. Årsaken til at det begynte å gå dårlig, skal ha vært de høye fyringsutgiftene.

Til hver brenning gikk det med 30 favner ved, har Tørres Esketveit fortalt. Størsteparten av denne veden kom fra sagbruk i Froland, frakta med elvebåten Roretrollet.

Det var honved, men dyrt nok. Smith ved Froland Verk hadde mange parter i teglverket. Han ville at en skulle gå over til kullfyring. Dette ble det ikke gitt tillatelse til, og da ønska ikke Smith å være med på drifta lenger. Utgiftene hopa seg opp. Torjus Grosvoll kom i økonomiske vanskeligheter. Arbeidsfolka hadde etter avtale tatt ut lønn i matvarer hos en kjøpmann i Arendal. Tørres Esketveit har fortalt at Arendalskjøpmannen ba den berykta lensmann Lobes i Øyestad om hjelp til å drive inn gjelda. Men pengene gikk rett i lomma på lensmann Lobes. Torjus reiste til Arendal og beklaga seg. Kjøpmannen skal ha svart at «slik går det når en har kjeltringer til å drive inn penger!» Sluttstreken var satt for 100 års teglproduksjon i ovnen til Salve Olsen.

Forskjeller

Hvordan så disse tegla fra Krogen ut, er det mulig å kjenne de igjen? Peder Tørvolt fra Krogen har ei samling gamle tegl som han identifiserer på denne måten:

1. De gamle «hollandske» tegla var lette i godset, smale, og hadde en stor «festeklump».

2. Krogenteglet var tungt i godset, breitt og med stor «festeklump».

3. Skarpnestegla var breie, fine i glasuren og godset, hadde mindre festeklump og var ofte stempla ST.

4. Fredrikstadtegla var nette med en avrunda festeklump, og hadde ofte et stempel der to V'er sto i hverandre.

Det var tung frakt på tegl. Derfor var det helst slik at teglverket skulle dekke et lokalt marked. Dette skulle tilsi at at det er mange i området mellom Grimstad og Gjerstad som fremdeles har tegl fra et av våre lokale verk. Det kan også tenkes at det har vært flere verk? Dersom du har kunnskap om nye verk, eller kan korrigere noe av det som er skrevet ovenfor, ville det være fint om du tok kontakt med Aust-Agder-Arkivet. Og hvem har tegl som kan identifiseres til et av teglverka?

I seinere artikler vil Skarpnes, Gjerstad og Landvik teglverk bli presentert.